Kategori: Livet og sånn

En hyllest til heiagjengen

~ Helle Cecilie Palmer ~ Legg igjen en kommentar

Jeg kunne jo ikke la være å skrive noe. Den debatten: Fullverdig og attråverdig liv. Utviklingshemming. Begrensninger. Nedsatt funksjonsevne. Livskvalitet.

Så jeg skrev. Seks A4-sider med tanker, meninger, sitater. Avsnitt skrevet i sinne, avsnitt skrevet med tårer i øynene. Setninger som raste bortover skjermen. Så: utslitt. Utmattet. Lei. Det funket ikke. Startet på nytt. Sto i dusjen og grein og visste plutselig hva jeg måtte skrive.

Dette er ikke et debattinnlegg. Det er ikke et tilsvar.

Dette er en hyllest.

En hyllest til alle dem som ikke tenker om mennesker med nedsatt funksjonsevne slik som Aksel Braanen Sterri gjør. Dem som ikke ser på et menneske og ser begrensninger, men muligheter.

Men først: hvor mange tårer har jeg ikke grått i sorg over alt Rora har mistet? Hvor mye skulle jeg ikke gitt for å få henne – hele henne – tilbake?

Å glede seg over livet til et barn som har mistet så mye – evner, muligheter, sanser – krever hverken styrke, mot eller eksepsjonelle egenskaper. Det krever kun én eneste ting: Evnen til å se på livet fra dette barnets utgangspunkt. Det kan være både vanskelig og tidkrevende når man aldri har omgåttes mennesker med spesielle behov. Jeg har brukt mye tid på å greie å se Rora, ikke fra mitt ståsted eller fra det ståstedet hun befant seg før hun ble syk – men fra der hun er nå. Å justere kursen slik, er en krevende øvelse, men helt nødvendig.

Les også: Å justere kursen

Rora trenger ikke at noen synes synd på henne. Hun trenger ikke at folk ser på henne og tenker stakkars, så mye hun aldri vil oppnå, så mye hun går glipp av, huff, for et liv.

Rora trenger en heiagjeng. En profesjonell heiagjeng. Og det er hun så heldig å ha. Dette er en hyllest til dem.

Til dem som aldri har sett ned på henne, ristet på hodet i tragisk sympati med henne, dem som aldri har sett begrensningene hennes.

Til dem som ser henne for mulighetene hun har. Som gleder seg over hvert minste fremskritt. Som er kreative, fleksible, entusiastiske, engasjerte. Som gir så mye mer av seg selv enn det er lov å forvente. Som synger og bærer og bysser og kiler, som er glade i Rora og bryr seg om henne.

Dette er en hyllest til Torill som utbryter at hun er verdens heldigste der hun sitter på gulvet og gir Rora mat.

En hyllest til Tone som får tårer i øynene når Rora greier noe nytt.

Til Signe Marie som stråler når hun forteller hvordan hun får kontakt med Rora.

Disse fantastiske menneskene som på den ene siden gjør jobben sin, og på den andre siden er så utrolig mye mer enn bare ”en ansatt” for Rora og familien. Disse menneskene som definitivt har havnet på rett hylle her i livet.

Aksel Braanen Sterri har nok også havnet på rett hylle. Jeg er i hvert fall utrolig glad for at han skal sitte og filosofere på universitetet, og ikke jobbe direkte med mennesker som Rora. For Rora trenger en heiagjeng. Hun trenger å bli sett for den hun er, for det hun kan, og for det hun kan oppnå. Da kan dører åpne seg, også for henne.

Så kjære dere, Roras profesjonelle heiagjeng, det beste teamet vi kunne drømt om: Tusen, tusen takk.

Den vondeste tanken

~ Helle Cecilie Palmer ~ 3 kommentarer

Lille, lille Rora ligger i den store sykehussenga. Rommet hennes er mørkt – lyset er skrudd av, og mørkegrønne operasjonslaken henger foran vinduet. Den eneste lyden i rommet er Roras monotone jamring. I time etter time ligger hun der: oo-ææ oo-ææ oo-ææ. Det er grusomt å høre på. Det er vondt å ikke kunne løfte henne opp, ta henne i armene mine, stryke henne på kinnet. Men hun må bli liggende i senga – hun er fortsatt tilkoblet mye utstyr og må utsettes for minst mulig stimuli. Jeg sitter ved senga hennes, holder hånden over ryggen. Legger hodet mitt tett inntil hennes. Kjære lille jenta mi. Etter en stund spenner den lille kroppen seg. Har hun vondt? Har hun anfall? Er det abstinensene etter de sterke smertestillende medisinene som rir henne?

Jeg føler en slags skyld for den smerten hun opplever nå: jeg var så opptatt av at hun skulle overleve. Jeg ville ikke miste henne. Jeg greide ikke tanken på å skulle legge den lille kroppen i en liten kiste og senke henne ned i den kalde jorda.

Og så døde hun ikke. Hun overlevde. Hun lever.

Men hva om det beste for henne ikke er å leve? Hva om det beste for Rora hadde vært å få dø? Den tanken. Det er den vondeste tanken jeg noensinne har tenkt.

Les også: Sykdommen som kan drepe i løpet av få timer

Etter timer med utrøstelig gråt, greier jeg ikke mer. Jeg bøyer meg over henne og hvisker henne i øret: ”Rora-mi. Det er greit. Hvis du må dø nå, så er det greit. Du skal få slippe mer nå.” (På det tidspunktet var det riktig nok mange dager siden hun var utenfor livsfare, så det var ingen reell sjanse for at hun kunne dø.)

Vi snakker ikke om det da, Konrad og jeg. Der på sykehuset, på det mørke rommet som var hjemmet vårt i to uker, sa vi ikke noe. Men vi har snakket om det i ettertid. Hvordan vi tenkte det samme: Vi reddet henne, legene og vi. Men hvilket liv reddet vi henne til? Vi visste ingenting om fremtiden. Ingen kunne fortelle oss hvor stor skade sykdommen hadde gjort på henne. Var det verdt det? All den smerten, frykten, ubehaget hun må ha følt – var det verdt det? Kommer hun noen sinne til å ha et godt liv?

I dag kan jeg heldigvis svare JA! på det spørsmålet. Rora har det godt, her og nå. Vi vet fortsatt lite om fremtiden hennes, og lever fra uke til uke. Vi vet ikke hvilken medisin som har effekt, og hvor lenge. Vi vet ikke hvordan hun reagerer på bivirkningene av medisinen når hun bytter. For bivirkninger kan være grusomme.

Les også: Å justere kursen

I oktober dukket den opp igjen. Den vondeste tanken. Vi hadde lagt en tøff vinter, en tung vår og en fin sommer bak oss. Så fikk vi beskjeden: Rora har en type epilepsi som er til hinder for hennes mentale og fysiske utvikling. Anbefalt behandling: en kraftig steroid-kur som i beste fall kan ”slå av” epilepsien. Vi ble advart mot bivirkningene: Rora kom til å bli urolig, gretten, føle ubehag, få enorm apetitt. I tillegg var det fare for sukker i urinen og høyt blodtrykk, og hun skulle følges opp på sykehus to ganger i uka.

Vi starter kuren. Og så er vi der på nytt: Rora som skriker – ikke monoton jamring denne gangen, men hylgråt. I timevis. Konrad er på jobb nå, det er bare jeg som er hjemme, og jeg bærer, bysser, synger. Rora er stille bare et par minutter, så braker det løs igjen. Vi kommer på sykehuset til oppfølging. Rora har skreket fire timer i strekk. Vi venter på legen. Konrad og jeg ser på hverandre. Sier det vi begge to tenker: er det verdt det? Hadde det vært best likevel, at hun døde den januardagen? Det er så grusomt å se at hun har det så vondt.

Les også Jenta som forsvant

Legen kommer. Han ser på meg, spør: ”har du grått?”. Jeg nikker, sier at det er tøft, dette. Den dagen blir Rora innlagt med alvorlig høyt blodtrykk. Kuren avbrytes. Vi får snakke med en annen lege, hun tar seg god tid til oss, og jeg tenker som så ofte før hvor spesielt Roras tilfelle er. Legene har nesten alltid tid til å sette seg ned og snakke. Vi forteller hvor fortvilet vi er. Legen tar affære med en gang. Konrad må få pleiepenger før jeg knekker sammen. Vi snakker med legen i over en time. Vi forteller henne om den vondeste tanken. Hun sier at mange foreldre tenker sånn. Og så sier hun det: ”Disse foreldrene er alltid så raske med å legge til at de elsker barnet sitt. Men det trenger de jo ikke si. Vi vet jo det. Vi vet jo at de elsker barna sine uansett.”

Dette innlegget er vondt å skrive. Det er kanskje vondt å lese også. Jeg håper du som leser dette aldri har sett barnet ditt ha så vondt at du har tenkt at hun kanskje hadde fortjent å dø isteden. Men hvis du har det, eller hvis du akkurat nå sitter hos et alvorlig sykt barn som lider, så vit at denne tanken, den vondeste tanken, ikke betyr at du er en dårlig forelder eller et slett menneske. Vit at du ikke er alene om å ha denne tanken på besøk. Vit at det er greit å tenke slik. Det betyr nemlig ikke at du ikke elsker barnet ditt, men at du elsker henne så mye at du er villig til å gi slipp på henne for at hun ikke skal lide mer.

Lørdagspizza – eller hvordan føle seg som en normal familie

~ Helle Cecilie Palmer ~ Legg igjen en kommentar

Den siste helga før Rora ble utskrevet fra sykehuset, fikk vi dra hjem på permisjon. I seks uker hadde vi vært en splittet familie – først Rora, pappaen og jeg på sykehus og Iris hjemme sammen med besteforeldre. Siden, da Rora var blitt bedre og vi flyttet til et sykehus nærmere der vi bor, byttet vi på å sove hjemme med Iris og på sykehuset med Rora. Vi var sjelden samlet alle fire, og når vi var det, var det alltid på sykehuset

Nå skulle vi prøve ut det nye livet vårt, den nye hverdagen – hjemme. Og jeg tror det var da vi endelig var hjemme alle fire, og Rora tronet i vippestolen i sofaen – mye mer fornøyd og til stede enn vi noen gang hadde sett henne på sykehuset – at jeg bestemte det: Fra nå av skal vi ha hjemmelaget pizza hver eneste lørdag.

Det høres kanskje litt teit ut. Men det var så utrolig viktig. Det var viktig å kjenne på følelsen av å være en vanlig småbarnsfamilie igjen, til tross for alt som hadde skjedd. Det var viktig å skape noe godt, trygt og forutsigbart for Iris ­– å ha en tradisjon som er til mye for hennes skyld. Det var et fint minne fra min egen barndom som jeg kunne videreføre – komplett med mammas oppskrift på pizzadeig og tomatsaus.

Og sånn har det blitt. Hver eneste lørdag (med unntak så få at jeg kan telle dem på en hånd) setter jeg pizzadeig om morgenen. Hver lørdag ettermiddag baker Iris og jeg pizza. Uansett hvor tung hverdagen er, uansett hvor mye Rora krever, uansett hvilke andre planer vi har den dagen, spiser vi pizza hver lørdag kveld.

Da setter vi på barne-TV og skåler i farris og melk og feirer hverdagsidyll og A4-liv.

Kom og spis lørdagspizza sammen med Krisemaksimering på Facebook

Å justere kursen

~ Helle Cecilie Palmer ~ 8 kommentarer

Hva gjør du når barnet ditt ikke kan få det livet du har drømt om?

Alle foreldre har forventninger, ønsker og drømmer på vegne av barna sine. Vi vil at barna våre skal ha muligheten til å få en utdanning og en jobb de trives i, at de skal ha gode venner, at de skal drive med idrett eller musikk, få utløp for kreativitet og nysgjerrighet. Vi ønsker å utfordre dem, støtte dem, følge dem i deres interesser og aktiviteter.

Jeg har to barn. De er født med knappe to års mellomrom, friske og fine begge to. Storesøster Iris (3,5 år) har alle muligheter foran seg. Som de fleste foreldre, fantaserer vi om fremtiden hennes. Vil hun bli ingeniør, som pappa? Eller velger hun tekst og litteratur, som mamma? Eller blir hun søppeltømmer, hun som står i kjøkkenvinduet og vinker entusiastisk til søppelbilen når den kommer? Kommer hun til å begynne på fotball, slik som fetteren? Eller vil hun drive med dans, sang eller spille et instrument?

IMG_1928
Iris drømmer om å bli doktor. Eller brannkonstabel. Eller bilopphugger. Eller kanskje søppeltømmer? 
De samme fantasiene hadde vi om lillesøster Rora (1,5 år). Hun hadde de samme mulighetene, de samme valgene – helt til hun var fem måneder gammel. Fra den dagen Rora ble alvorlig syk har de to søstrenes fremtider sett svært forskjellige ut.

Da Rora lå på barneintensiven på Ullevål med livstruende hjernehinne- og hjernebetennelse, ble alle våre drømmer og forventninger for henne redusert til én eneste tanke: Hun må overleve. Alt annet er likegyldig; hun må ikke dø fra oss. Hva enn som skjer etterpå, er det viktigste at vi får beholde henne.

Etter at det ble klart at hun kom til å overleve, levde vi fortsatt fra time til time, fra dag til dag. Hvor store skader sykdommen hadde gjort, var det ingen som kunne si. Og vi tenkte ikke lenger fram i tid enn til neste time, neste dag, neste legevisitt. Tankene våre beveget seg ikke utenfor sykehusveggene. Vi levde i en boble.

Nå, over ett år senere, er det fortsatt mye vi ikke vet om Roras fremtid. Mye har skjedd – og mye har ikke skjedd. Rora har en cerebral synshemming (CVI), som betyr at skader i synssenteret gjør at hjernen ikke greier å tolke synsinntrykk. Hun har nettopp fått diagnosen cerebral parese, og hennes motoriske utvikling er kraftig forsinket. Hun har en type epilepsi som har vist seg svært vanskelig å behandle, selv om vi har prøvd et tosifret antall medisiner. Epilepsien forstyrrer Roras motoriske og mentale utvikling, og er nøkkelen til hvordan livet hennes vil arte seg fremover.

IMG_1906
Det er så lett å fokusere på hva Rora ikke kan, i stedet for hva hun kan. Men hun kan jo til og med male – til tross for at hun har en synshemming og cerebral parese.
Det er vanskelig å akseptere at Roras liv kommer til å bli så dramatisk annerledes enn det skulle ha vært. Og det kan være vanskelig å forstå at livet kan være verdig og godt til tross for mange begrensninger.

Les også: Hatytringer mot funksjonshemmede

Det er så lett å fokusere på alt Rora ikke kan fremfor alt hun kan. Vi vet at Rora aldri vil bli fotballspiller, ingeniør eller søppeltømmer. Vi drømmer ikke lenger om hvilken utdannelse og yrke hun vil velge. Vi drømmer om at hun en dag vil lære seg å gå. Vi drømmer om den dagen hun sier sitt første ord. Men først og fremst drømmer vi om at hun får et langt og godt liv.

Vi må ta innover oss at Roras muligheter for et godt liv har utgangspunkt i hennes situasjon, ikke våre opprinnelige drømmer. Ja, hun har blitt fratatt så mange muligheter, men hun har samtidig så mye liv å leve. Hun har evnen til å kjenne og uttrykke glede og kjærlighet – og det gjør hun hver eneste dag.

Vi har justert kursen.

Følg gjerne Krisemaksimering på Facebook

 

 

Sykdommen som kan drepe i løpet av få timer

~ Helle Cecilie Palmer ~ 12 kommentarer

Hjernehinnebetennelse er ikke en sykdom hvor man «venter og ser» hvordan det går. I verste fall er sykdommen dødelig innen få timer. Hva vet du om denne alvorlige – men heldigvis sjeldne – sykdommen?

Øynene er halvveis lukket, blikket tomt. Munnen er halvåpen. Huden er gustenblek. Hun puster, men ser nesten død ut. Melken som jeg har sprøytet inn i munnen hennes fordi hun er for slapp til å ta brystet, renner ut igjen. Hun greier ikke en gang å svelge. Mannen min og jeg ser på hverandre. Han finner fram telefonen og ringer legevakta.

Les også Den verste dagen – om hvordan de verste 24 timene jeg har opplevd snudde opp-ned på livet vårt.

24 timer tidligere var vi hos legen med henne. Da var hun en forkjølet baby med feber og sår hals. På under et døgn er hun blitt livstruende syk.

Les også: Trust your instincts

Hjernehinnebetennelse er en skummel sykdom. Den utvikler seg raskt, og skal du redde livet, må du få behandling i løpet av kort tid. Mange av oss forbinder hjernehinnebetennelse med utslett og stiv nakke, men ikke alle får disse symptomene, og de kan opptre sent i sykdomsforløpet. I starten vil symptomene ofte ligne en kraftig forkjølelse eller influensa – feber, nedsatt allmenntilstand, hodepine, oppkast – men den syke vil raskt bli verre. Barn under to år har ofte mer diffuse symptomer enn større barn og voksne. Bevissthetstap og utslett som ikke lar seg trykke bort med et glass (utslettet er egentlig småblødninger i huden, og er et tegn på blodforgiftning), er alvorlige symptomer. Da haster det med å sette i gang behandling.

Datteren min overlevde, takket være rask reaksjon fra helsepersonell. De tok oss foreldre på alvor, på tross av at vi selv nok ikke skjønte nøyaktig hvor alvorlig situasjonen var. At datteren vår skulle ha hjernehinnebetennelse, hadde ikke falt oss inn. En tenker aldri at noe så dramatisk skal ramme dem man er aller mest glad i.

24. april er World Meningitis Day, eller verdensdagen mot hjernehinnebetennelse. I Norge finnes ingen organisasjon som jobber med synliggjøring og bevissthet rundt denne sykdommen. Verdensdagen vil nok derfor ikke bli markert her. Det er synd.

Hvem som helst kan bli rammet av hjernehinnebetennelse, eller meningitt, som det heter på fagspråket. Noen grupper er likevel mer utsatt: små barn, tenåringer og eldre. Både virus, bakterier og sopp kan gi hjernehinnebetennelse, og den bakterielle er den farligste typen. Ubehandlet, er den dødelig i løpet av timer eller få døgn.

Selv om de aller fleste som får hjernehinnebetennelse overlever, får mange til dels alvorlige senskader. De yngste barna får oftest skader. Det kan være ulike former for hjerneskade, synstap, hørselstap, epilepsi, spastisitet, svekket motorikk, nedsatt kognitiv funksjon, avhengighet av hjelp og/eller pleie resten av livet. Listen er ikke uttømmende. I tillegg kommer en mental belastning i form av for eksempel redsel, sorg, smerte og usikkerhet for fremtiden. En slik sykdom snur opp-ned på livet til hele familien.

Les også: «Tusen takk for at du betaler skatt!«

Hvordan kan du sikre deg mot at barna dine får hjernehinnebetennelse? Det kan du ikke, ikke 100 %. Men du kan gjøre noe. Du kan la barna følge barnevaksinasjonsprogrammet. Vaksiner er den mest effektive måten vi har for å begrense utbredelsen av hjernehinnebetennelse. To av bakteriene som kan gi hjernehinnebetennelse (pneumokokker og haemophilus influenzae, er med i barnevaksinasjonsprogrammet. Den tredje bakterien, meningokokker, som gir det vi kjenner som smittsom hjernehinnebetennelse, er ikke inkludert i programmet. Men det finnes vaksiner tilgjengelig. For eksempel anbefaler Folkehelseinstituttet at tenåringer som skal være russ vaksineres mot smittsom hjernehinnebetennelse. I tillegg til vaksine, er det viktig å kjenne symptomene på hjernehinnebetennelse, og være på vakt når noen brått blir veldig syk.

Min datter ble smittet av en pneumokokk-type som ikke er inkludert i vaksinen. En sjelden, men hissig, variant, har vi blitt fortalt. Vi hadde maks uflaks. Jeg håper du aldri, aldri får oppleve den skrekken det er å se barnet ditt sveve mellom liv og død. Datteren min fikk hjelp i tide. Hadde hun ikke fått det, ville hun vært død bare noen timer eller dager senere.

Heldigvis gikk det relativt bra med datteren min. Takket være rask reaksjon i alle ledd, berget hun livet. Men livet vårt har tatt en uventet vending. Vi aner ennå ikke omfanget av skadene sykdommen har gjort på hjernen hennes, eller hvor alvorlige de er. Vi lever et liv preget av usikkerhet, hvor hver uke bringer både framgang og nye utfordringer.

Sannsynligheten for at du vil oppleve det vi gjorde, er heldigvis minimal. Men hvis det skulle skje, håper jeg at du nå er litt mer informert om hvordan denne sykdommen rammer.

Obs! Jeg er en mamma med førstehånds erfaring, men jeg har ingen medisinskfaglig bakgrunn. Ved mistanke om alvorlig sykdom, ta alltid kontakt med lege. Ved akutte tilfeller, ring 113.

Den trassige hjernen

~ Helle Cecilie Palmer ~ Legg igjen en kommentar

prokrastinere: verb vegre seg for å handle, beslutte e.l
BØYNING-te, -t, -ing
UTTALE: [prokrastine:´rə]
ETYMOLOGI: fra engelsk procrastinate, fra latin procrastinare, avledet av pro- og crastinus, avledet av cras ‘i morgen’
BETYDNING OG BRUK: vegre seg for å handle, beslutte e.l.; være forhalende, utsettende, sendrektig; somle
(Kilde: Det norske akademis store ordbok)

Jeg er fæl til å utsette ting. Jeg vet ikke helt hvorfor, for det er en ganske irriterende egenskap.

Kanskje er det fordi alt jeg gjør må være så jævla gjennomtenkt. Hva skal jeg egentlig svare når et hyggelig menneske sender melding og spør hvordan det går? Hmm… Jeg må jo svare mer enn bare at det går bra. Men hvor mye detaljert skal jeg være? Har vi gjort noe gøy i det siste som jeg kan fortelle om? Det kan ta meg dagevis å svare på en sms. Noen ganger har jeg tenkt så mye på hva jeg skal svare at jeg glemmer at jeg faktisk ikke har svart.

Det samme gjelder frister. Hvorfor gjøre noe nå, når jeg kan utsette det til i morgen? Eller dagen etter? Eller dagen etter der? Jeg noterer frister i familieplanleggeren og setter alarm på telefonen. Da haster det tross alt ikke før dagen fristen går ut.

I love deadlines. I like the whooshing sound they make when they go by. (Douglas Adams)

Eksempel: Vi skal svare på en brukerundersøkelse i barnehagen. Jeg aner ikke hvor lang tid det tar å svare, men regner med at det er relativt fort gjort. For tre dager siden fikk vi en påminnelse på sms. I går ble det lagt ut en ny påminnelse på informasjonsportalen barnehagen bruker. Kun 44 prosent har svart. Jeg tilhører selvsagt de 56 prosentene som ennå ikke har svart. Jeg mener, i dag er det torsdag, og svarfristen er på søndag. Plenty tid igjen. Jeg har jo tenkt å svare, så jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det allerede. Men det er liksom ikke noe morsomt når det ikke haster.

Likevel, det å stadig vekk utsette ting jeg skulle ha gjort og burde ha gjort er ganske stressende i lengden. Nesten konstant dårlig samvittighet har jeg og, overfor alle som skulle hatt en sms eller telefonsamtale. I tillegg er det sånn at jo lenger tid jeg bruker på å  svare, jo vanskeligere blir det å sette seg ned og skrive den meldingen.

Det rare er at den fornuften som ikke funker på meg – det må gjøres før eller senere, så det er like greit å bli ferdig med det samme – er den samme fornuften jeg river meg i håret over at datteren min på to og et halvt ikke forstår. Det er det samme nesten hver kveld: Tennene må pusses, det vet hun.

Jeg: «Kom, så går vi og pusser tenner»
Hun: «Jeg vil ikke pusse tenner»
Jeg: «Nå er det leggetid, og da skal vi pusse tenner.»
Hun: «Jeg vil ikke pusse tenner»
Jeg: «Men hvis vi skynder oss å pusse tennene nå, så rekker vi å lese ekstra lenge før vi slukker lyset.»
Hun: «Jeg vil ikke pusse tenner»
Jeg: «Men du lenger du venter med å pusse tenner, jo mindre tid får vi til å lese.»
Hun: «Jeg vil ikke pusse tenner!»
Jeg: «Men hvorfor gidder du å krangle? Du vet jo at tennene må pusses uansett. Kan vi ikke bare bli ferdige og så gå og ha det koselig sammen, i stedet for å krangle om tannpussen hver kveld?» (Jada, jeg har innsett for lenge siden at hun ikke bryr seg en millimeter om hva jeg sier. Men jeg har jo rett! Det er jo så innlysende logisk!)

Så nå har jeg innsett at akkurat når det gjelder å få gjort enkelte ting så er hjernen min en trassig to og et halvt-åring som krangler med den mer fornuftige «mamma»-delen:

Jeg: «Den greia du skulle ha gjort, den kan du gjøre nå.»
Jeg: «Gidder ikke. Gjør det i morra.»
Jeg: «Men hvis du gjør det nå, så slipper du å tenke mer på det.»
Jeg: «Gidder ikke. Gjør det i morra.»
Jeg: «Men du må jo gjøre det uansett. Hvorfor ikke bare bli ferdig med det?»
Jeg: «Gidder ikke. Gjør det i morra.»

For et par år siden fant jeg ut at det fikk være nok. Jeg satte meg som nyttårsforsett å begynne å gjøre ting med en gang i stedet for å utsette dem. Hvordan det gikk? Vel, jeg utsatte det, så klart.

Men hey, du trenger ikke å utsette å følge Krisemaksimering på Facebook!

Jeg er forresten ikke den eneste som utsetter ting i eininga. Tegne-Hanne gjør det også, nemlig.