Kategori: Livet og sånn

Takk for at du betaler skatt!

~ Helle Cecilie Palmer ~ 2 kommentarer

Dette er en takk til deg. Til deg som mener du betaler for mye i skatt. Til deg som betaler akkurat passe. Og til deg som synes du kunne betalt mer. Har du tenkt over at skattepengene redder liv?

Da datteren vår ble akutt alvorlig syk, var det mye vi måtte forholde oss til: kommer hun til å overleve? Vil hun få varige mén? Hvor lenge må hun være på sykehus? Det er vanskelige, altoppslukende problemstillinger. Derfor er jeg så uendelig takknemlig for alle spørsmålene vi slapp å stille oss: Dekker helseforsikringen den behandlingen hun trenger? Får vi den beste hjelpen her, eller burde vi dra til et annet sykehus? Hadde hun fått en annen behandling om vi hadde hatt bedre (eller dårligere, for den saks skyld) økonomi? Hvor lenge har vi råd til å være borte fra jobb?

Jeg har alltid vært stor fan av den norske velferdsmodellen. Jeg er ikke noe mindre i tvil nå om at et godt offentlig, skattefinansiert helsevesen er den beste løsningen. Vi har sluppet å møte portvoktere som etterspør forsikringspapirer. Vi har ikke trengt å tenke på jobb og økonomi, men kun konsentrert oss om å ta vare på barnet vårt. Vi har ikke et sekund vært i tvil om at vi får den beste behandlingen fra de beste folkene. Barneleger, nevrologer, kirurger, anestesileger, fysioterapeuter, radiologer, ambulansepersonell, psykologer, leketerapeuter, barnepleiere og ikke minst sykepleiere – åh, de fantastiske sykepleierne! – har ikke bare bidratt til å redde livet til datteren vår, men har tatt vare på oss foreldre og storesøster i en tung tid. De har sørget for at vi har spist og sovet, kommet oss ut på tur, ønsket storesøster velkommen – kort og godt fått oss til å føle oss så hjemme som det er mulig å få til på et sykehus.

Snart er det på tide å reise hjem. Da står habiliteringstjenesten klar til å hjelpe oss videre. Fysioterapeut, ergoterapeut, PPT, det vi trenger for at datteren vår skal kunne fortsette på den lange veien tilbake fra sykdommen.

Det er blant annet dette skattepengene dine går til. Jeg er deg evig takknemlig.

Følg gjerne Krisemaksimering på Facebook

Omgangssykens fem faser

~ Helle Cecilie Palmer ~ 1 kommentar


Det er den tiden på året igjen, og det er bare å forberede seg – særlig hvis du har barn. Eller kjenner noen som har barn. Eller befinner deg i nærheten av et barn. Nei, jeg snakker selvsagt ikke om adventstid og jul. Jeg snakker om – da da daaa! – omgangssyken. Den gjør sin runde hvert år, like sikkert som diskusjonen om hvor tidlig det bør være lov til å selge julemarsipan.

Omgangssyke er, bokstavelig talt, noe dritt. Heldigvis er den relativt fort unnagjort. Voila: jeg gir deg omgangssykens fem faser: Les mer «Omgangssykens fem faser» →

Roll with the punches

~ Helle Cecilie Palmer ~ Legg igjen en kommentar

Mannen og jeg pleier å gi hverandre en liten statusoppdatering etter at toåringen er levert i barnehagen. Her er morgenens rapport:

08.17: Alt er fryd og gammen. (Nesten en Facebook-status verdig.)  Åh, jeg hadde store planer for hva jeg skulle gjøre mens babyen sov. Spise frokost i ro og mak. Sette en bolledeig! Rydde ut av oppvaskmaskina! Sette på en klesvask! Kanskje jeg til og med kunne rekke å vaske gulvet?!
08.19: Jinxed it. Okei, jeg burde visst bedre. 

 Den blå flammen på gasskomfyren blafret en gang og døde. Det samme gjorde håpet om en stille og effektiv morgen idet umiskjennelige knirkelyder hørtes fra babycallen. 

08.22: Den pannekaka ser ikke mye god ut.  Ikke fikk jeg snudd den ordentlig heller. 

 

08.27: Noen ganger er en tørr bleie alt som skal til. (Gammelt jungelord.) 

 08.31: Kan ikke godt kaste den pannekaka heller da. Og den er jo nesten helt stekt på den ene sida. Hmm…

 

08.35: Så gikk det da ganske bra til slutt. Det ble i hvert fall både en slags frokost og en kopp kaffe. 

Bolledeig, klesvask og gulvrengjøring be damned – det gjelder bare å ta slagene som de kommer.

For flere jungelord, følg Krisemaksimering på Facebook. 
  

Milepæler når du er gravid

~ Helle Cecilie Palmer ~ Legg igjen en kommentar
En viktig milepæl: Når magen kan brukes som avlastningsbord. På omtrent samme tid innser du hvor mye søl det er plass til på en gravidmage.
En viktig milepæl: Når magen kan brukes som avlastningsbord. På omtrent samme tid innser du hvor mye søl det er plass til på en gravidmage.  © Monkeybusinessimages | Dreamstime.com – Pregnant Woman Eating Chocolates Sitting On Sofa At Home Photo

De første sparkene, kvalmen som gir seg, å handle de første babyklærne… Det følger mange milepæler med når man er gravid. Noen, som de forannevnte, er ganske åpenbare, og kan feires med god grunn. Andre havner i kategorien «sånt man bare må gjennom». Her er noen av de sistnevnte (rekkefølgen de opptrer i, kan variere): Les mer «Milepæler når du er gravid» →

5 gode grunner til å ansette småbarnsforeldre

~ Helle Cecilie Palmer ~ Legg igjen en kommentar

Mange arbeidsgivere synes visst det er litt pes med ansatte som er småbarnsforeldre. De blir gravide (=ofte sykemeldte), har permisjon (=borte i lange perioder) og har syke barn heeeele tiden. Ikke er de særlig fleksible heller – barnehagen venter ikke – og overtidsjobbing er det bare å glemme.

Oppi alt dette er det lett å overse alle de gode kvalitetene en ansatt automatisk får når han eller hun får barn. Så her har jeg tenkt å slå et slag for småbarnsforeldrene i arbeidslivet.  Les mer «5 gode grunner til å ansette småbarnsforeldre» →

SKUFFA

~ Helle Cecilie Palmer ~ 1 kommentar

 

Den første uka i resten av mitt 40-årige (sånn ca) pendlerliv er over. Jeg hadde store forventninger. Det er tross alt ikke lite som skrives om tog og pendling og annen elendighet i aviser, blogger, Facebook og Twitter.

Så jeg er skuffa. Rett og slett skuffa. Nå har jeg i fire dager tatt toget fra Moss til Oslo og tilbake igjen på en jernbanestrekning med en belastning på over 107 prosent. Jeg hadde sett fram til forsinkelser, kalde morgener ventende på et tog som kanskje aldri kommer, stappfulle varme tog (når toget først kommer) svette medpassasjerer, ødelagte kjøreledninger – ja, du vet, togkaos! (insert krigstyper her.)

Endelig skulle det være min tur til å være sinna, bitter, rasende, såra og vonbroten med en tydelig å spre edder og galle utover: NSB.

Men neida. Ingenting. Nada. Nothing to report. Ingen parkeringsproblemer på stasjonen. Ingen forsinkede tog. Ingen venting ute i kulda. Sitteplasser i massevis, både til og fra Oslo. Boooring!

Men jeg øynet et lite håp i dag. Brann i sporveksel stanset togtrafikken på Østfoldbanen, sto det i avisa. Nå snakker vi. Buss for tog, lange ventetider, folk som ikke kommer seg på jobb.

Ulempen var bare at jeg var på feil sted til feil tid. Jeg satt nemlig på kontoret i Oslo etter nok en togtur blottet for action. Jeg var rett og slett for tidlig ute. Damnit! Skulle det aldri bli min tur?

Men skader etter brann lar seg ikke fikse så lett, vel? Hvis jeg bare sørget for å dra litt tidligere fra jobb, kunne jeg kanskje rekke litt togkaos før jeg tok helg? Derfor troppet jeg opp på spor 18 rett før klokka tre – to timer før jeg pleier. På vei gjennom stasjonen hørte jeg en høyttalerstemme fortelle om kansellerte tog og ventende busser. Yes! Endelig!

Men, nei. Igjen var jeg på feil sted til feil tid. Jeg hadde nemlig siktet meg inn på regionstoget. Men det toget lar seg tydeligvis ikke pelle på nesen av en liten sporvekselbrann. Vi suste forbi uten å kjenne så mye som litt røyklukt på veien. Den eneste trøsten var at toget var nesten fem minutter forsinket inn til Moss stasjon fordi det måtte vente på noen passasjerer i Ski.

Men jeg greier fortsatt ikke å hytte neven og rope «DAMN YOU NSB» så veldig høyt. Skjerpings, NSB, jeg forventer litt togkaos for penga.

De levende døde

~ Helle Cecilie Palmer ~ Legg igjen en kommentar

De er lette å kjenne igjen, selv på god avstand: De har et rykkete, stakkato ganglag. De holder armene opp foran seg, famler seg fram. De beveger seg i flokk. Et kollektivt stønn stiger opp fra mengden.

Får du dem på nærmere hold, ser du at ansiktene deres er forvrengt i sinne og smerte. Huden er gustenblek. Livsgleden er sugd ut av dem etter måneder og år med lidelse. De er levende døde, og de går blant oss.

De er mange, og de blir flere. Snart er du kanskje en av dem.

Pendlerne.