Alle innlegg av Helle Cecilie Palmer

Er du superassistenten vi søker etter?

Vi skal bygge opp et team med superassistenter rundt vår datter på 4 år. Hun har et stort pleie- og omsorgsbehov som følge av sykdom i spedbarnsalder. Hun har en utviklingshemming og begrensede motoriske ferdigheter. Til vanlig går hun i barnehage, men har behov for hjelp til morgenrutiner og å bli fulgt til barnehagen. I ...

Julesorg

Det ligger en baby på stellebordet. Han strekker armene ut foran seg, fanger beinet til sjiraff-leken over seg og vifter den ivrig rundt mens han lager bablelyder. Øynene følger sjiraffens bevegelser der den henger i en fjær: opp, ned, hit dit, beina som dingler. Babyen slipper taket og ser forskrekket ut idet sjiraffen gjør et ...

Til Snorre, når du sover

Det er så rart å tenke på at du kanskje ikke skulle ha vært her. For nå som du er her, kan jeg ikke tenke meg et liv uten deg. Men også fordi du – rent praktisk – er et direkte resultat av at storesøsteren din ble syk og alvorlig skadet for livet. En absurd ...

Sorgen og kjærligheten

I dag er både sorgen og kjærligheten ekstra sterk. I dag feirer vi tre år med kjærlighet, vi markerer tre år med oppturer og nedturer, tre år med Rora. Jeg har ofte kalt livet med Rora etter sykdommen for en berg-og-dalbane. Vi har stirret ned i livets dypeste avgrunn. Vi har svevd oppe i skyene. ...

Handicaptoalettet er ikke for alle

Tror du at handicaptoaletter er tilgjengelige for absolutt alle? Da tar du feil. For anslagsvis 20 000 mennesker kan dobesøket faktisk være en uverdig affære.

«Faens snikere» og andre funksjonshemmede

– Det er som om man forventer at de som har en funksjonsnedsettelse, har vanskelig for å få endene til å møtes og skal være litt stakkarslig. Det sier forbundsleder i Norges Handikapforbund, Arne Lein, til NRK i en kommentar til saken hvor funksjonshemmede blir skjelt ut fordi de parkerer på HC-plass. Det vil si, ikke ...

Den verste dagen

Det jeg skal gjøre nå, kommer til å bli en krevende øvelse. Jeg har jo fortalt historien mange ganger – til venner og familie, til media, til helsepersonell, til støtteapparatet rundt Rora. Jeg har til og med skrevet ned mye, men da for meg selv. For å huske. Ikke for å gjenoppleve. Men ett år ...

En trygg tilværelse i en utrygg verden

Lukk øynene og forestill deg følgende: At når du åpner øynene igjen, aner du ikke hvor du er. Det er som om du befinner det på en enorm, åpen plass. Du ser ikke hvor den starter og hvor den slutter. Du ser ikke avgrensninger, vegger. Men plassen er ikke tom _ rundt deg flyter farger, ...

Når øynene virker – men ikke synet

Jeg husker godt den tiden da synet var det vi bekymret oss mest for hos Rora. I dårlige eller krevende perioder sier vi galgenhumoristisk til hverandre «Hei, husker du da synet var det vi bekymret oss for?» Hahaha, så lite vi visste, liksom, om alt det andre vi og Rora skulle gjennom. Les for eksempel om ...

Da Rora sluttet å spise

«Hva er det vi har gjort?» Jeg angrer. Rora, lille vakre Rora mi som allerede har vært gjennom så mye, ligger i sprinkelsenga på sykehuset. Nede på venstre side av magen hennes stikker det opp et tårn av kompresser. Opp av tårnet står en plastslange. Rundt tårnet er tre knappelignende gjenstander sydd fast til huden. ...