Til min sovende datter


Jeg greier knapt ta øynene fra deg. Du har sovnet midt i «matfatet» igjen. Matfatet, det er brystet mitt, senga di er fanget mitt, hodeputa di armkroken min og dyna hånden min som stryker over den lille kroppen din med jevne mellomrom. 

Du ser så fredfull ut. Mett og varm.  Her, tett inntil meg, er du trygg. Jeg passer på deg. Innimellom beveger munnen din seg, som om du sutter på en imaginær pupp.

Det finnes mange som mener at du ikke bør sovne ved brystet. At det er en uvane. At du bør venne deg til å sove alene. At jeg bør legge deg fra meg, slik at jeg slipper å være «stuck» med deg mens du sover. At jeg kan få «gjort ting».

Etter en halvtimes tid, kvekker du til, vrir hodet og finner brystet. Så sovner du igjen. Når du sover i vogna eller vugga eller bilstolen, våkner du som regel etter en halvtime. Ofte finner du ikke tilbake til søvnen igjen. Du er våken, men trøtt.

Så vi sitter i sofaen – du sover i armene mine, jeg ser på TV, sjekker nyhetene, leser bøker, skriver. Vi har sittet her mye i høst, du og jeg. Fire måneder er du blitt. Så stor, men likevel så bitteliten. Du trenger meg, og jeg trenger deg.

Mange ville nok sagt at jeg skjemmer deg bort. Kanskje jeg gjør det. Skjemmer deg bort med varme, omsorg, kjærlighet. Det høres ikke så ille ut, synes jeg.

Snart skal du bevege deg ut i verden uten meg. Du skal være hjemme sammen med pappa mens jeg er på jobb. Så skal du begynne i barnehagen, og ha et helt eget liv der som vi ikke har del i. Senere slutter du å trenge hjelp til å kle på deg. «Gjøre selv», være selvstendig. Si meg imot bare fordi du kan, teste mine grenser, utforske hva du kan påvirke. Så blir du tenåring, og jeg kommer til å gjøre deg flau, jeg er den dumme mammaen din som helst skal holde meg unna. Sakte, men sikkert river du deg løs. Det er slik det skal være. Så flytter du hjemmefra, kanskje reiser du til en annen by for å studere.

Kanskje blir du mamma selv, og da, først da, oppdager du hvor høyt foreldre elsker barna sine. Og kanskje sitter du en dag med din egen baby sovende i armene dine. Da skal jeg råde deg til å ha henne der så mye du ønsker, for tiden går så altfor fort. Men selv om tiden river oss fra hverandre, vil jeg for alltid huske varmen fra deg, den tunge, rytmiske pusten, den lille kroppen din mot min. For noen ganger kan ett sekund vare en hel evighet.

  1. Vakkert skrevet.

    Svar

  2. Så dypt vakkert å lese dette, her er hun 4 mnd og enda ikke blitt syk. Alt man ikke vet, alt man skal være takknemlig for. Som man glemmer å være takknemlig for, for at noe skal skje er jo usannsynlig. Men det skjer.
    Dette er første gang jeg er på bloggen din, kom hit via noe om samsoving. Samsoving i en knirkete sykehusseng. Vi har opplevd mye av det samme. Jeg har en gutt på snart 2år, i april i fjor ble han syk. Det startet med hjernehinnebetennelse. Jeg og han var konstant på sykehuset i 6mnd, langt unna hjemme.Februar i år ble han friskmeld fra selve infeksjonen. Vi har også 2 små barn til. Livet er for alltid forandret og uforutsigbart. Jeg ble å lese litt av hvert, nesten som å lese om seg selv.
    Ønsker dere lykke til videre!
    Linn

    Svar

    1. Så hyggelig at du liker det jeg skriver! Det er veldig rart å lese akkurat dette innlegget på nytt, for det ble skrevet nøyaktig en måned før vi nesten mistet Rora. Alt jeg ikke visste…

      Livet er skjørt og uforutsigbart og fantastisk og vanskelig og herlig – og gjerne alt på en gang! Håper det går bra med gutten din, hjernehinnebetennelse er en grusom sykdom, det vet jeg alt om. Lykke til til deg også! -Helle

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: