Det mangler ikke på artikler om barn og søvn på foreldrenettstedene. Varianter av «Slik lærer du babyen å sovne selv», «Slik får du barnet til å sove hele natta», «10 råd for bedre søvn» dukker opp med jevne mellomrom.
Sist ute er en artikkel på klikk.no: «Dette må du vite om samsoving» Og artikkelen er viktig, den. Den forteller nemlig hvilke kriterier som må ligge til grunn for trygg samsoving, forklart av en fagsjef hos Landsforeningen uventet barnedød. Supert. Fin artikkel. Eller? Er det ikke noe som mangler?
For hva er vel en artikkel om barn og søvn uten en uttalelse fra en såkalt søvnekspert? Denne gangen er det Nina Misvær som får uttale seg. (Det er mulig Sove-Karin Naphaug var opptatt i en annen telefon da journalisten ringte.) Selv om Misvær vedgår at samsoving kan ha sine fordeler (hun nevner kontakten mellom mor og barn som eksempel), virker hun ikke videre begeistret for konseptet.
«Hvis du absolutt må samsove […]» uttaler hun. Det er ikke akkurat noen entusiastisk oppfordring. Det virker litt som om Misvær helst skulle sett at alle barn sov pent i egne senger, men at samsoving dessverre er noe hun må forholde seg til (min tolkning, som underbygges i denne artikkelen). Hun fremsetter derfor en rekke «regler» for samsoving, som jeg ikke kan forstå har noen annen praktisk funksjon enn å gjøre samsovende foreldre usikre.
For eksempel bør man ifølge Misvær ikke amme liggende. Da kan man nemlig komme i skade for å legge sin egen varme dyne over barnet. (Ingen mødre er visst i stand til å trekke dynen til side når man ammer.) Men ærlig talt, en av de absolutte fordelene med samsoving er jo å slippe å stå eller sette seg opp!
Man bør visst heller ikke være for trøtt når man samsover. Da er det bedre å legge barnet i en sprinkelseng ved siden av. Damn! Og jeg som har det med å være som trøttest akkurat når jeg sover!
Ifølge Misvær bør en også passe seg for hvor lenge barnet får lov til å sove sammen med foreldrene: «Ved seks måneders alder, når barnet får fast føde og ikke lenger er avhengig av nattmåltid, kan man gjøre noe med samsovingen ved å for eksempel redusere amming om natten, og lære barnet å sovne av seg selv og sove i egen seng.» Det at «man kan gjøre noe med» samsovingen når barnet er blitt et halvt år, får det til å virke som om samsoving umulig kan være noe foreldrene ønsker eller trives med. Det overordnede målet er visst (som alltid, når «søvneksperter» uttaler seg, se denne igjen) å få barnet til å, raskest mulig, sovne på egen hånd i egen seng. Rosinen i pølsa er visst at da kan man tidligere sende barna på overnatting hos andre.
Artikkelen refererer også til en undersøkelse som viser til at barn som samsover har hyppigere oppvåkninger og større sjanse for å utvikle søvnproblemer. Studien er basert på egenrapportering fra foreldre. Men hva er en oppvåkning? Og har det noe å si hvor raskt barnet sovner igjen? For å sette det på spissen: Et barn som har vært utsatt for «søvneksperters» søvntrening og lært seg at når det våkner om natten, så får det ikke kos og nærhet fra foreldrene, for det har foreldrene lært på kurs eller lest i en bok. Vil foreldrene da merke at barnet er våkent, hvis barnet ikke lager en lyd? Og motsatt, når et barn som sover nær foreldrene – og hvor barn og foreldres søvnrytme er synkrone – våkner, er det ikke da større sjanse for at foreldrene får det med seg? Og hva er egentlig et søvnproblem? Når undersøkelser viser at 25-40 prosent av foreldre opplever at barna har søvnproblemer, er det ikke da rammen for hva som er normalt, usedvanlig trang? Kan det hende at problemet heller ligger hos oss voksne? For det er faktisk slik at barn skal våkne om natten, og det er helt vanlig også når de er eldre enn seks måneder.
Les også: Selvsagt er det slitsomt å ha barn!
Så la meg komme med et motsvar til «søvnekspertene»: Studier viser at både (ammende) mødre og barn sover bedre ved samsoving. Og hva med tilknytningen – også utover de første seks månedene? Hva med mor og barns behov for nærhet når mor er tilbake i jobb etter permisjonen? Hva med ettåringens behov for nærhet fra mamma og pappa i forbindelse med barnehagestart? Hva er det egentlig som er så ille med å følge opp barnas behov, enten det er å sovne med mamma eller pappa i rommet, sove i familiesengen eller komme tuslende opp i «storsenga» utpå natta? Hva med alt det som ikke handler om antall timer og minutter barna sover hvert døgn? Hvorfor skal vi nekte barna nærheten og tryggheten som samsovingen kan gi, hvis det er det både barn og foreldre trenger?
Les også: Til min sovende datter
Det verste med disse evinnelige reglene (for det er regler, ikke råd), som «søvnekspertene» har funnet på, er at de kan gjøre mange foreldre usikre på seg selv. Foreldre som gjennomfører skrikekurer, «trøste»kurer, hysjekurer, opp-ned-kurer og jeg vet ikke hva, når de egentlig bare vil gå og legge seg sammen med barna? Som ikke orker å stå opp midt på natta for å hysje ungen tilbake i søvn, når de kan ta med seg barnet i senga og sovne på ett minutt. Det er faktisk jævlig dårlig gjort av dere, «søvneksperter».
Les også om hvordan du kan unngå plagsomme råd.
Men dere eksperter som er så glade i råd: Jeg har et til dere: Neste gang en ivrig journalist ringer for å lage nok en artikkel om hvor viktig søvn er, hold reglene deres for dere selv. I stedet synes jeg dere kan svare: «Barn er forskjellige. Noen trenger å sove for seg selv, andre trenger å sove sammen med foreldrene. Noen barn lærer fort å sovne på egen hånd, andre trenger hjelp til å sovne i lang tid. Det må være opp til hver enkelt familie å finne ut hva som fungerer best for dem, for at både barn og voksne skal få best og mest mulig søvn. De familiene som sliter med å finne en god løsning, bør selvsagt søke hjelp. Men det finnes ingen fasit her. Ikke minst må man faktisk regne med at i småbarnsperioden blir det mindre søvn på de voksne, men du verden så mye kos man har mulighet til å få og gi.»
God natt, sov godt.
Samsov gjerne med Krisemaksimering på Facebook
Krisemaksimering 
Takk! Jeg er så enig med deg! Jeg blir kvalm av alle disse bastante «rådene», og jeg har sluttet å lese dem. Jeg husker så godt at vi ble oppfordret av helsesøster til å prøve en sovekur (Ferber) på eldstejenta, som da var 7-8 mnd. Jeg husker hvordan magen vred seg og jeg hadde lyst til å kaste opp da hun lå nede og skrek for seg selv. Den kuren funket ikke for oss, for å si det sånn. Nå samsover vi, eldstejenta ligger i dobbeltsenga og yngstejenta ligger i sprinkelseng ved siden av (lett å ta opp og legge tilbake ved amming 😊). Og det er det som absolutt er best for oss. Som du sier, barn er forskjellige og hver familie må finne ut hva som fungerer best 😊
Så bra! Jeg skulle ønske alle foreldre var så trygge på seg selv at de velger å overse dumme råd. Men det er ikke lett når helsesøster og andre kommer med slike uopplyste råd!
TAKK for dette. Jeg følger opp med lenke Tillen artikkel på engelsk:
http://www.slate.com/articles/news_and_politics/slates_10th_anniversary/2006/06/go_aheadsleep_with_your_kids.html
Tusen takk, den artikkelen var fin 🙂
Amen!
😊
[…] en stund tilbake hadde jeg en «rant» mot såkalte søvneksperter som til stadighet driver og legger seg opp i hvilke soveanordninger familier […]
I den undersøkelsen som refereres i artiklene forfatteren kommenterer på hvor Nina Misvær sier samsoving fører til flere oppvåkninger og søvnproblemer viser det seg at det heller var at barn som sov urolig og hadde mye oppvåkninger oftere ble tatt opp i foreldresengen og derfor samsov. Kanskje dette var barn som nettopp trengte å være nær mor og far. I samme artikkel viste de også at barn som samsov og ble ammet hadde flere oppvåkninger ved 6 mdr. alder men FÆRRE ved 18 mdr. enn barn som samsov men som ikke ble ammet. Samsoving av ammebarn forebygger altså søvnproblemer, hvor samsoving uten amming heller var et uttrykk for barn som hadde dårlig søvn i utgangspunktet og derfor endte opp som samsovende.
Veldig godt poeng, som understreker viktigheten av å skille mellom korrelasjon og kausalitet! 🙂