Stikkord: barn

Samsoving i praksis

~ Helle Cecilie Palmer ~ 1 kommentar

For en stund tilbake hadde jeg en «rant» mot såkalte søvneksperter som til stadighet driver og legger seg opp i hvilke soveanordninger familier har.

Den aktuelle søvneksperten – og flere med henne – er ubegeistret for samsoving. I mitt innlegg skinner det kraftig gjennom at jeg derimot synes samsoving er supert! (Eh, bortsett fra de nettene samsoving blir til samvåkning, da.)

Så til (kommende) foreldre som vurderer å ta i bruk dette sovekonseptet som har vært i bruk blant mennesker og dyr i årtusener – her er min erfaring.

Det alvorlige først: Det er noen ting du må passe på før du sover med en baby i senga. Les hele listen. Check?

***

Lillesøster setter i et hjerteskjærende hyl. Jeg bråvåkner, snur meg, legger armen rundt henne og snakker mykt inn i øret hennes. Hun roer seg øyeblikkelig. Hun smatter litt, og jeg slenger ut en pupp. Hun slafser i seg nattmåltidet mens jeg ligger døsig ved siden av henne. Så blir sugetaket slappere og hun sovner. Jeg trekker meg forsiktig unna, snur meg og sovner igjen.

***

Knirk. Tass tass tass. Flomp! Tass tass tass. Det tusles frem og tilbake mellom barnerommet og «storsenga». Etter tre turer kryper storesøster opp i senga og legger seg til rette mellom seks-sju kosedyr og brer dyna over dem og seg selv

***

Jeg våkner med en finger i nesa og hår i munnen. Jeg løfter den lille hånden bort fra ansiktet, vrir hodet mitt unna den bustete hårmanken, lukker øynene igjen. Er på vei inn i drømmeland da en hånd klasker meg i panna. Jeg prøver på nytt å posisjonere meg, men har ikke mye plass å gå på. Jeg ligger klemt mellom to små sovende skapninger. Det er akkurat nok plass til at jeg kan ligge på siden. Jeg legger armen rundt storesøster og snuser inn duften av håret hennes.

***

Sykehussenga knirker når jeg vrir meg for n-te gang for å forsøke å finne en behagelig sovestilling på den vonde madrassen. Jeg gløtter bort på lillesøster som ligger i en juniorsykeseng som er satt inntil min. Hun sover godt til tross for knirkingen, en liten bylt leiret blant dyner og tepper, midt i senga som egentlig er for stor for henne, og for liten for meg. Det er første natt på fem uker jeg tilbringer natten sammen med henne. Den siste natten vi sov sammen, var den natten hun ble syk. Siden har hun vært passet på av sykepleiere om natten, så pappaen og jeg skulle få sove.

Jeg ser på klokka. Burde ikke lillesøster våkne snart? Hun pleier jo å være sulten på denne tiden. Jeg døser, vel vitende om at hvis jeg sovner dypt nå, da kommer lillesøster til å våkne, da. Det går en halv time, en time, halvannen time. Så rører det på seg borte i lillesøsters seng. Jeg smyger meg over til henne til høylytte protester fra den gamle knirkesenga, legger meg til rette, flytter og danderer lillesøsters dynehav. Jeg kysser henne på panna, glad for at hun fortsatt er til.

***

Det er jeg som er hjemme med storesøster i natt. Pappaen sover på sykehuset med lillesøster. Familien vår har vært splittet så lenge nå. Jeg legger storesøster i «storsenga» – til tross for at det er trekvart år siden hun begynte å legge seg i sin egen seng – dels fordi jeg er altfor sliten til å sitte inne hos henne mens hun sovner, dels fordi jeg trenger å være nær henne nå etter alle ukene jeg har vært borte. Storesøster har en rastløshet i kroppen som må ut før hun greier å sove. Hun sovner med beina utenfor den 180 cm brede senga. Jeg forsøker å flytte henne, men hun grynter og åler seg ut av armene mine. Til slutt ender hun opp med beina på nattbordet. Det får duge. Om natten ruller, vrir og vender hun på seg. Jeg er for trøtt til å forsøke å få henne til å ligge på ett sted, så jeg flytter på meg etter hvert som kroppen hennes inntar min plass. I løpet av natten sover vi på hver eneste kvadratcentimeter av senga. Vi våkner med hodene i fotenden. Storesøster ser seg fortumlet rundt: «Mamma, vi ligger feil vei!»

***

Jeg gløtter på øynene. Det er «sen» morgen – klokka er over sju – men jeg er den eneste som er våken. Jeg vrir hodet til venstre. Der ligger storesøster som krabbet opp i senga en gang i løpet av natta. Til høyre for meg sover lillesøster fredfullt. Ved siden av henne igjen ligger pappaen og snorker mykt. Hver centimeter av sengas bredde er fylt med varme, trygge, sovende kropper. Så heldig jeg er, tenker jeg, som får våkne opp tett inntil de menneskene jeg elsker aller mest.

Hva er din samsovingshistorie?

Samsov gjerne med Krisemaksimering på Facebook.

 

 

Å justere kursen

~ Helle Cecilie Palmer ~ 8 kommentarer

Hva gjør du når barnet ditt ikke kan få det livet du har drømt om?

Alle foreldre har forventninger, ønsker og drømmer på vegne av barna sine. Vi vil at barna våre skal ha muligheten til å få en utdanning og en jobb de trives i, at de skal ha gode venner, at de skal drive med idrett eller musikk, få utløp for kreativitet og nysgjerrighet. Vi ønsker å utfordre dem, støtte dem, følge dem i deres interesser og aktiviteter.

Jeg har to barn. De er født med knappe to års mellomrom, friske og fine begge to. Storesøster Iris (3,5 år) har alle muligheter foran seg. Som de fleste foreldre, fantaserer vi om fremtiden hennes. Vil hun bli ingeniør, som pappa? Eller velger hun tekst og litteratur, som mamma? Eller blir hun søppeltømmer, hun som står i kjøkkenvinduet og vinker entusiastisk til søppelbilen når den kommer? Kommer hun til å begynne på fotball, slik som fetteren? Eller vil hun drive med dans, sang eller spille et instrument?

IMG_1928
Iris drømmer om å bli doktor. Eller brannkonstabel. Eller bilopphugger. Eller kanskje søppeltømmer? 
De samme fantasiene hadde vi om lillesøster Rora (1,5 år). Hun hadde de samme mulighetene, de samme valgene – helt til hun var fem måneder gammel. Fra den dagen Rora ble alvorlig syk har de to søstrenes fremtider sett svært forskjellige ut.

Da Rora lå på barneintensiven på Ullevål med livstruende hjernehinne- og hjernebetennelse, ble alle våre drømmer og forventninger for henne redusert til én eneste tanke: Hun må overleve. Alt annet er likegyldig; hun må ikke dø fra oss. Hva enn som skjer etterpå, er det viktigste at vi får beholde henne.

Etter at det ble klart at hun kom til å overleve, levde vi fortsatt fra time til time, fra dag til dag. Hvor store skader sykdommen hadde gjort, var det ingen som kunne si. Og vi tenkte ikke lenger fram i tid enn til neste time, neste dag, neste legevisitt. Tankene våre beveget seg ikke utenfor sykehusveggene. Vi levde i en boble.

Nå, over ett år senere, er det fortsatt mye vi ikke vet om Roras fremtid. Mye har skjedd – og mye har ikke skjedd. Rora har en cerebral synshemming (CVI), som betyr at skader i synssenteret gjør at hjernen ikke greier å tolke synsinntrykk. Hun har nettopp fått diagnosen cerebral parese, og hennes motoriske utvikling er kraftig forsinket. Hun har en type epilepsi som har vist seg svært vanskelig å behandle, selv om vi har prøvd et tosifret antall medisiner. Epilepsien forstyrrer Roras motoriske og mentale utvikling, og er nøkkelen til hvordan livet hennes vil arte seg fremover.

IMG_1906
Det er så lett å fokusere på hva Rora ikke kan, i stedet for hva hun kan. Men hun kan jo til og med male – til tross for at hun har en synshemming og cerebral parese.
Det er vanskelig å akseptere at Roras liv kommer til å bli så dramatisk annerledes enn det skulle ha vært. Og det kan være vanskelig å forstå at livet kan være verdig og godt til tross for mange begrensninger.

Les også: Hatytringer mot funksjonshemmede

Det er så lett å fokusere på alt Rora ikke kan fremfor alt hun kan. Vi vet at Rora aldri vil bli fotballspiller, ingeniør eller søppeltømmer. Vi drømmer ikke lenger om hvilken utdannelse og yrke hun vil velge. Vi drømmer om at hun en dag vil lære seg å gå. Vi drømmer om den dagen hun sier sitt første ord. Men først og fremst drømmer vi om at hun får et langt og godt liv.

Vi må ta innover oss at Roras muligheter for et godt liv har utgangspunkt i hennes situasjon, ikke våre opprinnelige drømmer. Ja, hun har blitt fratatt så mange muligheter, men hun har samtidig så mye liv å leve. Hun har evnen til å kjenne og uttrykke glede og kjærlighet – og det gjør hun hver eneste dag.

Vi har justert kursen.

Følg gjerne Krisemaksimering på Facebook

 

 

«En er som ingen, to er som ti»

~ Helle Cecilie Palmer ~ Legg igjen en kommentar

Du har helt sikkert hørt det. Enten det er fra en tante, bestemor, naboen eller han skravlete fyren i kassa på Rema. Du står der med den übergravide magen pekende rett ut, det ser ut som den skal sprenges hvert øyeblikk. På hofta, eller sånn ca der hofta skal være under babymagen og den ekstra graviditetspaddingen, balanserer din førstefødte. Og det er altså da du får høre det: «Du får det travelt nå, høhø. Du vet, én er som ingen, men to er som ti!» Wink wink, nudge nudge. Les mer ««En er som ingen, to er som ti»» →

Slutt å kjønnsdel alt mulig!

~ Helle Cecilie Palmer ~ 7 kommentarer

 

Kjære produsent eller forhandler av produkter for barn.

Jeg henvender meg til dere fordi jeg har sett at dere markedsfører eller merker produkter med kjønn. Jeg vil på det sterkeste anbefale at dere slutter med det. Med mindre kjønnsorganene spiller en rolle i bruken av produktet, er det ingen som helst grunn til å skille mellom jenteprodukter og gutteprodukter. Les mer «Slutt å kjønnsdel alt mulig!» →

Foreldre: Ta søvnen tilbake fra ekspertene!

~ Helle Cecilie Palmer ~ 9 kommentarer

 

 

Det mangler ikke på artikler om barn og søvn på foreldrenettstedene. Varianter av «Slik lærer du babyen å sovne selv», «Slik får du barnet til å sove hele natta», «10 råd for bedre søvn» dukker opp med jevne mellomrom.

Sist ute er en artikkel på klikk.no: «Dette må du vite om samsoving» Og artikkelen er viktig, den. Den forteller nemlig hvilke kriterier som må ligge til grunn for trygg samsoving, forklart av en fagsjef hos Landsforeningen uventet barnedød. Supert. Fin artikkel. Eller? Er det ikke noe som mangler? Les mer «Foreldre: Ta søvnen tilbake fra ekspertene!» →

Selvsagt er det slitsomt å ha barn!

~ Helle Cecilie Palmer ~ 4 kommentarer

 

Kjære utslitte mamma og pappa! Kjære overveldede, udusjede førstegangsmor med barseltårer og gnagsår på puppen! Kjære søvnløse trebarnsfar med samsovingsarm og bysseverk i ryggen!

Det er slitsomt å ha barn! Selvsagt er det det, og la ingen få fortelle dere noe annet. La ingen få fortelle dere at om dere bare gjør sånn eller slik, så får dere lykkeligere barn, mer søvn og bedre parforhold. La ingen få påstå at om dere ikke gjør ditt eller datt så ødelegger dere barna, gjør dem usikre, usunne og skader dem for livet. La ingen få gjøre deg usikker på deg selv som forelder! Les mer «Selvsagt er det slitsomt å ha barn!» →

Bør barna få viljen sin i butikken?

~ Helle Cecilie Palmer ~ 1 kommentar

 

Noen mener at man ikke skal gi etter når barna maser om å få noe i butikken. Har man sagt nei, så har man sagt nei, uansett hvor mye barna maser. Andre synes det er helt greit å kjøpe seg til en rolig handletur.

Selv har jeg et barn som gjerne vil ha godteri når vi er i butikken, men som godtar det når jeg sier nei for sjuende gang. Så langt har vi sluppet dramatisk nedslenging på møkkete butikkgulv, hamrende knyttnever på samme gulv eller høye sinte protesthyl. (Selv om furteblikket jeg får når kid’en innser at slager er tapt, er en tenåring verdig.) Men jeg skal ikke se bort i fra at det kan skje i fremtiden. Så ikke skal jeg klatre opp på noen høy hest og proklamere at jeg har noen fasit. Les mer «Bør barna få viljen sin i butikken?» →

Den tredje armen

~ Helle Cecilie Palmer ~ Legg igjen en kommentar

Visste du at når man får barn, så vokser det ut en magisk tredje arm?

Nei, har du sett så mye tøy som må brettes! Nå hadde det vært veldig praktisk med en ekstra arm…

 

Det er helt sant. Det har lenge vært en godt bevart hemmelighet blant småbarnsforeldre, men her kommer altså avsløringen. Midt oppi amming og bleieskift og nattevåk utretter kroppen altså mirakler. Du våkner plutselig opp en morgen og vips! Der er den. Den ekstra armen du trenger.  Les mer «Den tredje armen» →

Kjære naive småbarnsmor

~ Helle Cecilie Palmer ~ 11 kommentarer

På bloggen Småbarnsforeldre skriver Nina om dem hun kaller «rosa-blå nettroll«. Med det mener hun visst sånne som meg, som reagerer på den allestedsnærværende kjønningen av barndommen, og som sier ifra om det. Ninas utgangspunkt er et helt konkret innlegg på bloggen hennes, hvor hun skilte mellom klær «for søte jenter» og klær «for tøffe gutter». Jeg skjønner at det kan være kjipt å oppleve å få «kjeft» for et så tilsynelatende uskyldig og bagatellmessig innlegg, og jeg har ikke tenkt å kommentere det konkrete innlegget. Men siden Nina derfra drar diskusjonen over på et generelt nivå, både om trolling og kjønnsdeling, bare må jeg komme med noen kommentarer. Les mer «Kjære naive småbarnsmor» →