«En er som ingen, to er som ti»

Du har helt sikkert hørt det. Enten det er fra en tante, bestemor, naboen eller han skravlete fyren i kassa på Rema. Du står der med den übergravide magen pekende rett ut, det ser ut som den skal sprenges hvert øyeblikk. På hofta, eller sånn ca der hofta skal være under babymagen og den ekstra graviditetspaddingen, balanserer din førstefødte. Og det er altså da du får høre det: «Du får det travelt nå, høhø. Du vet, én er som ingen, men to er som ti!» Wink wink, nudge nudge.

Og du tar deg selv i å lure på hva faen for en unge deres førstefødte var? For det må ha vært et sånt barn som sover natta gjennom på eget rom fra fødselen av. Som bæsjer små yndige, velduftende, potpurri-aktige klumper som ikke under noen omstendigheter tyter ut av bleia og renner nedover armen din. Som sutter perfekt på puppen fra det aller første sugetaket på fødestua, og som ikke etterlater seg harde, såre, blødende brystvorter. Som spiser all mat han får servert uten protest. Som finner ut at «trassalderen, den hopper jeg pent over, det er bare styr med den likevel og kan jeg værsåsnill få en brokkolibit som lørdagsgodt i dag?»

De som får seg til å påstå at overgangen fra tosomhet til småbarnsliv er umerkelig, kan umulig ha hørt om kolikk, sprutgulp, tretimersbyssing, samsovingsarm, brystspreng, utavbleia-bæsj, ettårstrass, toårstrass, treårstrass, leggetrass, spisenekt, bleieskiftenekt, vognnekt, bilstolnekt, refluks, ørebetennelse, omgangssyke, snørr, bleieslutt, tiss i sofaen, bæsj i sofaen, gulp i sofaen, spy i sofaen, uidentifiserbar flekk i sofaen (som enten er sjokolade eller bæsj), syting, sutring, masing, hyling, kloring, biting, sparking eller nattskrekk. Enten det, eller så hadde de et merkelig parforhold fra før av.

For her er greia: Det er slitsomt å ha barn. Det er jævlig slitsomt å ha barn. Borte er friheten til å gjøre det som passer deg, når det passer deg. Plutselig sitter du der med en jobb du knapt vet hva går ut på, med verdens mest krevende sjef. Ingenting er som før. Du er sannsynligvis både mer lykkelig og mer ulykkelig enn da du ikke hadde barn. Du får ikke dusjet hver morgen. Det hender du ikke får spist frokost heller. Kaffen blir kald mens du mater og bysser og vasker bæsjerompe og tørker gulp. Du er trøtt og grinete fordi du har vært oppe og ammet/flaskematet (stryk det som ikke passer) halve natta. Og du får ikke sovet når babyen sover om dagen, for du har fått utlevert en sånn baby som bare sover en halvtime om gangen. Den eneste tiden du har for deg selv, er når du tar med deg mobilen på do og later som om du skal bæsje. Parforholdet er redusert til en evig krangel om hvem som har sovet minst, hvem som skiftet bleie sist og hvem som best greier å roe ned den hylende babyen. Spontanturer på kino, konserter, utepils, grillfest med venner, dype samtaler om politikk, kunst, film og litteratur – alt dette er det bare å glemme. Den mest romantiske interaksjonen dere kommer til å ha, er når hun sier «jeg tror jeg har fått sopp på puppen, kan du se om du ser noe?».

Og når dere velger å få et barn til, så vet dere nøyaktig hvor slitsomt det er. Ganger du den slitsomheten med to, så blir svaret at det er temmelig føkkings inn i helvete slitsomt å ha to barn. Det er sånn ca dobbelt så slitsomt som å ha ett barn. Altså:

En er som en, to er som to. Hverken mer eller mindre.

For med andremann, da er dere rutinerte. Du har skiftet så mange bleier at du kunne gjort det i blinde med begge hendene på ryggen. Du har tørket så mye bæsj og gulp at du ikke enser hvor jævlig det lukter. Du er vant til å karre deg gjennom dagen på fire og en halv timer søvn og to liter kaffe. Du vet hvilke stillinger du skal bysse babyen i når hun gråter (hun kommer ikke til å slutte å gråte av den grunn, men klapp på skulderen for at du kan bysse babyen på tjue forskjellige måter). Du greier å sjonglere en trassende treåring og en hylende baby. Du vet at det aldri noen sinne kommer til å være stille i huset.

Og det er helt greit. Det er dette som er livet nå. Etter hvert greier du å se på partneren uten å gi ham eller henne skylden for at du har sovet lite, er støl i nakken og har gulp på genseren.

For hva er vel bedre enn en klissete barnemunn mot kinnet? Jo, to klissete barnemunner!

Men tre… Tre barn, det må være slitsomt, det!

Følg gjerne sliten tobarnsmor på Facebook

Forsidebilde: University of Exeter: 1394 Children in Need © Tim Pestridge (CC BY-NC 2.0) Bildet er redigert.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: