Referat: planleggingsmøte SFO høsten 2016

Ordstyrer (heretter kun omtalt som «O»): «Ja, velkommen dere, til planleggingsmøte for SFO høsten 1956, eh, jeg mener, 2016. Ordet er fritt, det er bare å komme med forslag til aktiviteter. Ja?»

Kjønnsdiskriminerende SFO-person (heretter kun omtalt som «KP) 1: «Ja, altså, jeg synes det er ganske ille sånn som vi har hatt det de siste årene med at jenter og gutter gjør ting sammen. Jeg synes vi skal dele inn i jenteklærne og gutteklubb.»

O: God idé. Det er notert. Godt poeng forresten, vi står jo ellers i fare for å lære barna å velge aktiviteter selv, uavhengig av kjønn. 

(Alle ler nervøst.)

KP2: «Da har jeg noen innspill til gutteklubben. Alle vet jo at alle gutter er bråkete og løper rundt og greier ikke å sitte i ro med mindre det er foran en PC…»

Alle: «Ja.»

KP2 (forts.): «Ja, så vi må jo ha en dag for guttene med fart og moro i gymsalen. Og en PC-dag. Alle vet at alle gutter liker å holde på med PC.»

Alle: «Ja.»

KP3: «Da har jeg et innspill til aktiviteter for jenteklubben. For alle vet jo at ingen jenter løper rundt og leker. De sitter som regel helt i ro og perler eller lakker neglene.»

Alle: «Ja.»

O:»Ja, noe annet ville jo vært helt forferdelig! Tenke seg til, jenter som løper. Nei, det er viktig at jente er stille og flinke og finmotoriske og søte og ikke gjør for mye ut av seg.»

KP3: «Nettopp. Derfor foreslår jeg at jentene har en dag hvor de kan lage armbånd og en dag med neglespa.»

Alle: «Jaaaa! Cuteness overload!»

O: «Gode forslag, jeg noterer. Men jeg tror nok vi må ha to dager til å lage armbånd og sånn altså. Det er jo ikke mååååte på hvor glade alle jenter er i å perle og sitte i ro.»

(Slik forløper resten av planleggingsmøtet, og slik har det seg at gutteklubben ser guttefilm og har guttebingo og lager ting på sløydsalen, mens jenteklubben har jentebingo, og lager armbånd, såpe og penal.)

O: «Strålende arbeid folkens, vi har virkelig spikret sammen et flott program for barna, eh, jeg mener, jentene og guttene, i høst. Ja? Du der helt bakerst som har hatt hånden i været hele møtet men som jeg ikke har anerkjent fordi jeg tror jeg vet hva du vil si. Så snakk da.»
Ikke-kjønnsdiskriminerende SFO-person (IKP): «Er dette seriøst? Guttefilm? Neglespa? Perling for jenter og PC for gutter? Hvor stereotype går det an å bli? Skjønner dere ikke hva dere driver med?»

Alle: «…?»

IKP: «Dere dytter jo barna inn i trange, definerte kjønnsroller! Hva med de guttene som liker å perle da? Eller vil lage såpe? Eller synes det er kult å lakkere neglene? Og hva med jentene som vil leke i gymsalen, holde på med PC eller være med på rebusløp?»

O: «Slike barn finnes ikke. Alle vet at alle jenter vil gjøre jenteting og alle gutter vil gjøre gutteting. ALLE VET DET!»

Alle: » JA!»

IKP: «Det er ikke sant. Det er ikke noe som heter jenteting og gutteting. Jeg møter barn hver eneste dag med mange ulike interesser som er helt uavhengig av kjønn. Kan ikke barna bare få velge aktiviteter selv?»

O: «På ingen måte. Vi kunne jo risikere å få jenter som løper, som herjer, som hevder seg. Og gutter som perler… Oh, the horror! Ja, da blir vel det neste at de skal få vise følelser også. Ptui.»

IKP: «Mange gutter synes det er kult å perle.»

Alle: «Blasfemi!»

IKP: «Men hør på dere selv da! Er det rart jenter blir utseendefokuserte, når de har neglespa på SFO? Er det rart guttene dominerer innen programmering og IT, når de får holde på med PC mens jentene lager armbånd? Er det rart barna våre velger tradisjonelle kvinne- og mannsyrker, når aktivitetene deres er kjønnsdelte fra første stund? Er det slik dere vil ha det?»
Alle: «Ja.»

IKP: «I quit.»

Faksimile: VG

Kronikk: H&M seksualiserer småjenter

Etter at jeg kom med et par utblåsninger i sosiale medier om H&Ms barneklær, ble jeg bedt om å skrive en kronikk i Aftenposten. Her beskriver jeg hvordan H&M (og andre klesprodusenter) seksualiserer og diskriminerer jenter fra de er små.

faksimile aftenposten

Faksimile: aftenposten.no

Her kan du lese kronikken i sin helhet:

Hvis H&M skulle kledd opp et par treåringer for sommeren, kunne barna sett omtrent sånn ut: jenta i lårkort shorts (eller hotpants) og tettsittende singlet. Gutten i knelang shorts og vid singlet.

Det er nemlig slik at i H&Ms butikker er shortsene i jenteavdelinga kortere enn dem man finner i gutteavdelinga. Og trange singleter finner du i søte pastellfarger på jentestativet.

Jeg henvendte meg til H&Ms kundeservice og spurte om hvorfor det er slik.

H&M påstår at de er «opptatte av at barn skal være barn og vi setter derfor barnet først når vi designer klær til dem». Grunnen til at de deler butikkene sine i jente- og gutteavdelinger er visst bare at det er mest oversiktlig.

Hvordan har det seg da at alle de korteste shortsene og trangeste toppene havner i jenteavdelinga?

Tidligere har H&M og andre produsenter av barneklær fått kritikk for å selge bikinier og skinny jeans til barn ned i ettårsalderen. Trenden er åpenbar: Det som er mote for voksne skal også være mote for barn. I 2006 ga SIFO ut en rapport om fremstillingen av barn og klær i H&M-kataloger mellom 1987 og 2004. Rapporten konkluderer med at «Skillene mellom jenter og gutter viser i ytterpunkt jenter i rosa ettersittende klær med trykk av hjerter eller blomster, og guttene i vide klær i nøytrale farger med trykk av superhelter, taggemønstre eller flammer. Forskjellene signaliserer en distinksjon mellom den søte jenta og den tøffe gutten. En sammenligning med den voksne moten viser også at klærnes utforming har blitt mindre barnlige i perioden. Klærne til både jenter og gutter i katalogen kunne vel så gjerne ha blitt båret av en voksen person. Et eksempel på dette er passform for jenter der de i økende grad presenteres i ettersittende klær og viser mer hud. Dette er klart en mote som har dryppet nedover i alder fra mote til voksne og ungdom og ned til barn.»

Hvilket signal er det egentlig H&M ønsker å sende når de lager jenteklærne trangere og kortere enn gutteklærne? «Det kan skimtes en krenkelse av likestillingen mellom kjønnene, der jenter og deres seksualitet i økende grad objektiveres mens guttene presenteres aktive og handlende», står det å lese i SIFO-rapporten. Jenter utsettes altså for kroppsfokus og seksualisering fra de er små.

Jeg har ikke fått noe ordentlig svar på hvorfor H&Ms barneklær er designet slik at jenter ned i 1-2-årsalderen skal gå i trangere klær og vise mer hud enn gutter. Kanskje er det for ubehagelig å innrømme at de er en del av en industri som seksualiserer småjenter. Noen tanker om hvilket ansvar de som storaktør på klesmarkedet har når det gjelder kroppspress og kjønnsroller har de visst heller ikke gjort seg. Det er det på høy tid at de gjør.

Hvis H&M faktisk mener at de vil la barn være barn, kan de starte med å fjerne kjønnsinndelingen av barneklær. Hvis de ønsker å frigjøre jenter fra seksualisering og kroppspress, bør de slutte å fremstille småjenter som om de er voksne.

Helt til slutt: Lindex skriver om en av sine barnekjoler: «Fremstå som en fristelse…» I rest my case.

Lindex

Faksimile: Lindex

Følg Krisemaksimering på Facebook for flere utblåsninger om tullete kjønnsdeling

 

Dama på sykehuset

Det står ei dame utenfor sykehuset på Kalnes. Vi har blitt godt vant med henne i løpet av den tida vi har tilbragt der. Hver gang vi går inn eller ut, står hun utenfor og ser på oss uten å se oss.

Den aller første gangen jeg så henne, tenkte jeg «creepy!». Det var den kvelden yngstejenta ble lagt inn med hjernehinnebetennelse, og mannen min og jeg trasket gjennom korridorene mens vi ventet på å høre hva som skjedde med henne.

Det var en iskald og mørk januarkveld, og jeg skvatt da jeg gløttet ut vinduet og fikk øye på henne. Creepy, men også fascinerende. Jeg skal innrømme at jeg tok meg selv i å lure på hva hun gjorde akkurat der, rett ved inngangen hvor alle kan se henne. Var det et uttalt mål å skremme pasientene før de kom til behandling?

Og så ligner hun litt på en dementor!

Etter tre uker på Ullevål var vi tilbake på Kalnes. Dame med draperi (som er den noe dølle tittelen på kunstverket) sto og ventet på oss da vi kom. Nå syntes jeg ikke lenger at hun var creepy, men fascinasjonen slapp ikke taket.

Et Google-søk senere hadde jeg lært at Kalnes-dama på ingen måte var blitt tatt godt imot av alle. Faktisk hadde sykehuset vurdert å flytte henne på grunn av alle de negative reaksjonene. De negative kommentarene lignet min egen umiddelbare magefølelse: «uhyggelig, skremmende og lite optimistisk«.

Jeg kan skjønne at en skulptur som denne gjør sterkt inntrykk når man ankommer sykehuset for første gang. Avhengig av grunnen til at man er der, har jeg også forståelse for at man finner dama upassende og ubehagelig. Det er ikke alltid sånn at man har overskudd til å oppleve kunst når man er på sykehus.

Jeg, som har tilbragt noen uker på sykehuset, som har hatt tid og overskudd til å reflektere over skulpturen, ser henne annerledes nå.


Hun er meg.

For noen ganger er man på sykehus fordi verden har gått i knas. Fordi livet nesten ikke er til å kjenne igjen. Fordi fremtiden er så usikker og uforutsigbar at du ikke kan tenke lenger enn ei uke frem i tid.

Da står du der, barbeint og sårbar. Da står du utenfor og ser inn. Inn i noe ukjent, noe fremmed, mens andres normale liv raser forbi. Da har du noen ganger lyst til å bare bli borte. For hvis du ikke er, trenger du ikke forholde deg til det som har skjedd. Da trenger du ikke være sterk.

Men du står likevel rakrygget. Fordi du må. Fordi det ikke finnes noe alternativ. Fordi det å gi opp ikke er en mulighet.

Følg gjerne krisemaksimeringsdama på Facebook

«En er som ingen, to er som ti»

Du har helt sikkert hørt det. Enten det er fra en tante, bestemor, naboen eller han skravlete fyren i kassa på Rema. Du står der med den übergravide magen pekende rett ut, det ser ut som den skal sprenges hvert øyeblikk. På hofta, eller sånn ca der hofta skal være under babymaten og den ekstra graviditetspaddingen, balanserer din førstefødte. Og det er altså da du får høre det: «Du får det travelt nå, høhø. Du vet, én er som ingen, men to er som ti!» Wink wink, nudge nudge.

Og du tar deg selv i å lure på hva faen for en unge deres førstefødte var? For det må ha vært et sånt barn som sover natta gjennom på eget rom fra fødselen av. Som bæsjer små yndige, velduftende, potpurri-aktige klumper som ikke under noen omstendigheter tyter ut av bleia og renner nedover armen din. Som sutter perfekt på puppen fra det aller første sugetaket på fødestua, og som ikke etterlater seg harde, såre, blødende brystvorter. Som spiser all mat han får servert uten protest. Som finner ut at «trassalderen, den hopper jeg pent over, det er bare styr med den likevel og kan jeg værsåsnill få en brokkolibit som lørdagsgodt i dag?»

De som får seg til å påstå at overgangen fra tosomhet til småbarnsliv er umerkelig, kan umulig ha hørt om kolikk, sprutgulp, tretimersbyssing, samsovingsarm, brystspreng, utavbleia-bæsj, ettårstrass, toårstrass, treårstrass, leggetrass, spisenekt, bleieskiftenekt, vognnekt, bilstolnekt, refluks, ørebetennelse, omgangssyke, snørr, bleieslutt, tiss i sofaen, bæsj i sofaen, gulp i sofaen, spy i sofaen, uidentifiserbar flekk i sofaen (som enten er sjokolade eller bæsj), syting, sutring, masing, hyling, kloring, biting, sparking eller nattskrekk. Enten det, eller så hadde de et merkelig parforhold fra før av.

For her er greia: Det er slitsomt å ha barn. Det er jævlig slitsomt å ha barn. Borte er friheten til å gjøre det som passer deg, når det passer deg. Plutselig sitter du der med en jobb du knapt vet hva går ut på, med verdens mest krevende sjef. Ingenting er som før. Du er sannsynligvis både mer lykkelig og mer ulykkelig enn da du ikke hadde barn. Du får ikke dusjet hver morgen. Det hender du ikke får spist frokost heller. Kaffen blir kald mens du mater og bysser og vasker bæsjerompe og tørker gulp. Du er trøtt og grinete fordi du har vært oppe og ammet/flaskematet (stryk det som ikke passer) halve natta. Og du får ikke sovet når babyen sover om dagen, for du har fått utlevert en sånn baby som bare sover en halvtime om gangen. Den eneste tiden du har for deg selv, er når du tar med deg mobilen på do og later som om du skal bæsje. Parforholdet er redusert til en evig krangel om hvem som har sovet minst, hvem som skiftet bleie sist og hvem som best greier å roe ned den hylende babyen. Spontanturer på kino, konserter, utepils, grillfest med venner, dype samtaler om politikk, kunst, film og litteratur – alt dette er det bare å glemme. Den mest romantiske interaksjonen dere kommer til å ha, er når hun sier «jeg tror jeg har fått sopp på puppen, kan du se om du ser noe?».

Og når dere velger å få et barn til, så vet dere nøyaktig hvor slitsomt det er. Ganger du den slitsomheten med to, så blir svaret at det er temmelig føkkings inn i helvete slitsomt å ha to barn. Det er sånn ca dobbelt så slitsomt som å ha ett barn. Altså:

En er som en, to er som to. Hverken mer eller mindre.

For med andremann, da er dere rutinerte. Du har skiftet så mange bleier at du kunne gjort det i blinde med begge hendene på ryggen. Du har tørket så mye bæsj og gulp at du ikke enser hvor jævlig det lukter. Du er vant til å karre deg gjennom dagen på fire og en halv timer søvn og to liter kaffe. Du vet hvilke stillinger du skal bysse babyen i når hun gråter (hun kommer ikke til å slutte å gråte av den grunn, men klapp på skulderen for at du kan bysse babyen på tjue forskjellige måter). Du greier å sjonglere en trassende treåring og en hylende baby. Du vet at det aldri noen sinne kommer til å være stille i huset.

Og det er helt greit. Det er dette som er livet nå. Etter hvert greier du å se på partneren uten å gi ham eller henne skylden for at du har sovet lite, er støl i nakken og har gulp på genseren.

For hva er vel bedre enn en klissete barnemunn mot kinnet? Jo, to klissete barnemunner!

Men tre… Tre barn, det må være slitsomt, det!

Følg gjerne sliten tobarnsmor på Facebook

Forsidebilde: University of Exeter: 1394 Children in Need © Tim Pestridge (CC BY-NC 2.0) Bildet er redigert.

 

Samvåkning

Samsoving er supert det altså. Men jeg må innrømme at noen ganger hadde det vært deilig om hele familien sov natta gjennom i egne senger… Her forleden praktiserte vi samvåkning. Det var ingen stor suksess:

19.50: Begge barna sover. Pappaen og jeg kan endelig se den nyeste Game of Thrones-episoden.

23.30: Jeg legger meg. Pappaen kommer etter litt senere.

00.30: Lillesøster er sulten. Jeg slenger ut en pupp.

01.40: Lillesøster er fortsatt våken. Storesøster kommer tassende og kryper opp i senga. Lillesøster er i ferd med å få en tann, og begynner etter hvert å gråte. Pappen og jeg bytter plass; han tar lillesøster, jeg prøver å få storesøster til å ligge i ro.

02.25: Storesøster har fått nok av babygråt, og marsjerer inn til seg selv. Jeg tusler etter for å sitte hos henne til hun sovner.

02.35: Storesøster sover. Jeg sniker meg opp i senga og nyter den gode plassen nå som jeg er alene på pappens side av senga. Pappaen og lillesøster har også sovnet.

02.40: Storesøster kommer tassende og kryper opp i senga.

02.45: Storesøster henter vannflaska si. Klikkelyden når tuten åpnes vekker lillesøster.

02.50: Lillesøster sover igjen.

02.55: Storesøster nyser. Lillesøster skvetter himmelhøyt og setter i et kjempehyl.

03.05: Alle sover!

03.30: Storesøster er våken, og «vil ikke sove mer».

03.35: Storesøster sendes inn på sitt eget rom, med beskjed om å være musestille.

03.40: Storesøster kommer tassende og kryper opp i senga.

03.45: Storesøster har full bleie. Storesøster får ny bleie.

03.55: Lillesøster våkner og er sulten. Pappen og jeg bytter plass igjen. Jeg slenger ut en pupp.

04.05: Lillesøster, storesøster og pappaen sover. Jeg kladder blogginnlegg og lurer på hvor tidlig det egentlig er lov til å stå opp, og hvor mye kaffe en må drikke for å komme seg gjennom en dag etter halvannen times søvn.

Etter hvert døser jeg også av. Før jeg sovner, rekker jeg å lure på om resten av familien merker det om jeg sniker meg unna og tar inn på hotell neste kveld.

Slutt å kjønnsdel alt mulig!

Kjære produsent eller forhandler av produkter for barn.

Jeg henvender meg til dere fordi jeg har sett at dere markedsfører eller merker produkter med kjønn. Jeg vil på det sterkeste anbefale at dere slutter med det. Med mindre kjønnsorganene spiller en rolle i bruken av produktet, er det ingen som helst grunn til å skille mellom jenteprodukter og gutteprodukter.

Når et produkt merkes for ett kjønn, ekskluderer dere i realiteten det andre kjønnet fra å bruke produktet. Det gjør at barnas valg blir begrenset. Dere er med på å skape en forventning om hvordan barn skal oppføre seg, hvordan de skal se ut og hvilke interesser de skal ha. Disse forventningene finner vi overalt i samfunnet: Jenter skal like rosa, leke prinsesser, være stille, flinke og pene og ikke gjøre for mye ut av seg. Gutter skal gå i blått. være tøffe, leke superhelter og sjørøvere, og får lov til å ta plass og bråke.

Dere er med på å tvinge barna våre inn i disse trange boksene. Dere er en del av problemet.

Jeg ønsker meg produsenter og forhandlere som lar barn være barn. Som skjønner at veien mot et likestilt samfunn starter med barndommen. Med at vi gir barna våre like valg, forventninger og muligheter uavhengig av kjønn. Produsenter og forhandlere som skjønner at forskjeller innad i hvert kjønn er større enn forskjellene mellom kjønnene, og som derfor ikke ønsker å ekskludere barn fra å bruke produktet som de liker best. Og ikke minst: som innser at det finnes andre farger enn blått og rosa, og at «kjønnsnøytralt» ikke er det samme som grått.

Hvis dere ønsker å fortsette å kjønnsdele produktene deres, vil jeg gjerne at dere svarer på følgende: Hvorfor er det viktig for dere å skape forskjeller mellom gutter og jenter? Hvorfor vil dere være med på å sementere kjønnsroller som kan være negative for begge kjønn?

Tusen takk for svar!

Har du også sett deg lei på den evinnelige kjønnsdelingen av alt som har med barn å gjøre? Del gjerne dette innlegget, med vennene dine, på produsentenes Facebook- eller Twitterside, eller kopier teksten og send en epost til kundeservice. Kanskje vi greier å endre noen holdninger på veien?

For mer kjønnsdelt irritasjon, følg gjerne Krisemaksimering på Facebookimage

 

Kom mygg og få ditt gilde 

Det utspiller seg et blodig drama på soverommet om natta:

En kjølig vårkveld. Greinene på et grantre kjæler med et vindu som står på gløtt. En, to, tre mygg finner veien inn gjennom vinduet.

Skjermdump: Dagbladet, så klart

Myggen synger (mel. «17. mai er jeg så glad i»):

Kjøttfulle lår med mange blodårer
Moro vi har til morgen og kvelds
Da er det så du
Om vi er små du
Spiser deg gjør vi lell
Vi suger oss feite natta så lang
Stikker i huden gang etter gang
Nå blir det fest, du
Du smaker best, du
Hør på vår myggesang!

Morgen. En kvinne studerer kroppen sin i baderomsspeilet. Hissige, røde hevelser har oppstått på rumpe, lår og hofter i løpet av natten. Skarpe negler rasper over huden med korte, hurtige bevegelser.

Hun synger (mel. «Kom mai du skjønne milde»):

Kom mygg og få ditt gilde
Gjør huden atter rød
Og la den bli en kilde
Til stikk som starter å klø
Hvor ville jeg dog gjerne
At du aldri meg igjen så
Jeg, kjære mygg, ser gjerne
At du stakk ham som ved sid’n av lå!

Innlegget er inspirert av Seks og samlivs Ode til bjørka. Selv har jeg heldigvis ikke pollenallergi; derimot er jeg godt likt av mygg.

Stikk (!) gjerne innom Krisemaksimering på Facebook!

Foreldre: Ta søvnen tilbake fra ekspertene!

Det mangler ikke på artikler om barn og søvn på foreldrenettstedene. Varianter av «Slik lærer du babyen å sovne selv», «Slik får du barnet til å sove hele natta», «10 råd for bedre søvn» dukker opp med jevne mellomrom.

samsoving klikk.no

Skjermdump: klikk.no

Sist ute er en artikkel på klikk.no: «Dette må du vite om samsoving» Og artikkelen er viktig, den. Den forteller nemlig hvilke kriterier som må ligge til grunn for trygg samsoving, forklart av en fagsjef hos Landsforeningen uventet barnedød. Supert. Fin artikkel. Eller? Er det ikke noe som mangler?

For hva er vel en artikkel om barn og søvn uten en uttalelse fra en såkalt søvnekspert? Denne gangen er det Nina Misvær som får uttale seg. (Det er mulig Sove-Karin Naphaug var opptatt i en annen telefon da journalisten ringte.) Selv om Misvær vedgår at samsoving kan ha sine fordeler (hun nevner kontakten mellom mor og barn som eksempel), virker hun ikke videre begeistret for konseptet.

«Hvis du absolutt må samsove […]» uttaler hun. Det er ikke akkurat noen entusiastisk oppfordring. Det virker litt som om Misvær helst skulle sett at alle barn sov pent i egne senger, men at samsoving dessverre er noe hun må forholde seg til (min tolkning, som underbygges i denne artikkelen). Hun fremsetter derfor en rekke «regler» for samsoving, som jeg ikke kan forstå har noen annen praktisk funksjon enn å gjøre samsovende foreldre usikre.

For eksempel bør man ifølge Misvær ikke amme liggende. Da kan man nemlig komme i skade for å legge sin egen varme dyne over barnet. (Ingen mødre er visst i stand til å trekke dynen til side når man ammer.) Men ærlig talt, en av de absolutte fordelene med samsoving er jo å slippe å stå eller sette seg opp!

Man bør visst heller ikke være for trøtt når man samsover. Da er det bedre å legge barnet i en sprinkelseng ved siden av. Damn! Og jeg som har det med å være som trøttest akkurat når jeg sover!

Ifølge Misvær bør en også passe seg for hvor lenge barnet får lov til å sove sammen med foreldrene: «Ved seks måneders alder, når barnet får fast føde og ikke lenger er avhengig av nattmåltid, kan man gjøre noe med samsovingen ved å for eksempel redusere amming om natten, og lære barnet å sovne av seg selv og sove i egen seng.» Det at «man kan gjøre noe med» samsovingen når barnet er blitt et halvt år, får det til å virke som om samsoving umulig kan være noe foreldrene ønsker eller trives med. Det overordnede målet er visst (som alltid, når «søvneksperter» uttaler seg, se denne igjen) å få barnet til å, raskest mulig, sovne på egen hånd i egen seng. Rosinen i pølsa er visst at da kan man tidligere sende barna på overnatting hos andre.

Artikkelen refererer også til en undersøkelse som viser til at barn som samsover har hyppigere oppvåkninger og større sjanse for å utvikle søvnproblemer. Studien er basert på egenrapportering fra foreldre. Men hva er en oppvåkning? Og har det noe å si hvor raskt barnet sovner igjen? For å sette det på spissen: Et barn som har vært utsatt for «søvneksperters» søvntrening og lært seg at når det våkner om natten, så får det ikke kos og nærhet fra foreldrene, for det har foreldrene lært på kurs eller lest i en bok. Vil foreldrene da merke at barnet er våkent, hvis barnet ikke lager en lyd? Og motsatt, når et barn som sover nær foreldrene  – og hvor barn og foreldres søvnrytme er synkrone – våkner, er det ikke da større sjanse for at foreldrene får det med seg? Og hva er egentlig et søvnproblem? Når undersøkelser viser at 25-40 prosent av foreldre opplever at barna har søvnproblemer, er det ikke da rammen for hva som er normalt, usedvanlig trang? Kan det hende at problemet heller ligger hos oss voksne? For det er faktisk slik at barn skal våkne om natten, og det er helt vanlig også når de er eldre enn seks måneder.

Les også: Selvsagt er det slitsomt å ha barn!

Så la meg komme med et motsvar til «søvnekspertene»: Studier viser at både (ammende) mødre og barn sover bedre ved samsoving. Og hva med tilknytningen – også utover de første seks månedene? Hva med mor og barns behov for nærhet når mor er tilbake i jobb etter permisjonen? Hva med ettåringens behov for nærhet fra mamma og pappa i forbindelse med barnehagestart? Hva er det egentlig som er så ille med å følge opp barnas behov, enten det er å sovne med mamma eller pappa i rommet, sove i familiesengen eller komme tuslende opp i «storsenga» utpå natta? Hva med alt det som ikke handler om antall timer og minutter barna sover hvert døgn? Hvorfor skal vi nekte barna nærheten og tryggheten som samsovingen kan gi, hvis det er det både barn og foreldre trenger?

Les også: Til min sovende datter

Det verste med disse evinnelige reglene (for det er regler, ikke råd), som «søvnekspertene» har funnet på, er at de kan gjøre mange foreldre usikre på seg selv. Foreldre som gjennomfører skrikekurer, «trøste»kurer, hysjekurer, opp-ned-kurer og jeg vet ikke hva, når de egentlig bare vil gå og legge seg sammen med barna? Som ikke orker å stå opp midt på natta for å hysje ungen tilbake i søvn, når de kan ta med seg barnet i senga og sovne på ett minutt. Det er faktisk jævlig dårlig gjort av dere, «søvneksperter».

Les også om hvordan du kan unngå plagsomme råd.

Men dere eksperter som er så glade i råd: Jeg har et til dere: Neste gang en ivrig journalist ringer for å lage nok en artikkel om hvor viktig søvn er, hold reglene deres for dere selv. I stedet synes jeg dere kan svare: «Barn er forskjellige. Noen trenger å sove for seg selv, andre trenger å sove sammen med foreldrene. Noen barn lærer fort å sovne på egen hånd, andre trenger hjelp til å sovne i lang tid. Det må være opp til hver enkelt familie å finne ut hva som fungerer best for dem, for at både barn og voksne skal få best og mest mulig søvn. De familiene som sliter med å finne en god løsning, bør selvsagt søke hjelp. Men det finnes ingen fasit her. Ikke minst må man faktisk regne med at i småbarnsperioden blir det mindre søvn på de voksne, men du verden så mye kos man har mulighet til å få og gi.»

God natt, sov godt.

Samsov gjerne med Krisemaksimering på Facebook

Selvsagt er det slitsomt å ha barn!

Kjære utslitte mamma og pappa! Kjære overveldede, udusjede førstegangsmor med barseltårer og gnagsår på puppen! Kjære søvnløse trebarnsfar med samsovingsarm og bysseverk i ryggen!

Skifte bæsjebleie klokka tre om natta: slitsomt!


Det er slitsomt å ha barn! Selvsagt er det det, og la ingen få fortelle dere noe annet. La ingen få fortelle dere at om dere bare gjør sånn eller slik, så får dere lykkeligere barn, mer søvn og bedre parforhold. La ingen få påstå at om dere ikke gjør ditt eller datt så ødelegger dere barna, gjør dem usikre, usunne og skader dem for livet. La ingen få gjøre deg usikker på deg selv som forelder!
Les også om hvordan du unngår råd du ikke har bedt om

La ingen fortelle dere at småbarnslivet er enkelt. La oss heller si det som det er:

Det er jævlig slitsomt.

Livet med småbarn, det er gulp på klærne, svetteringer under armene, søvnløse netter, byssing og bæring til armene nesten faller av. Det er såre brystvorter og ømme pupper. Det er leverpostei i håret, makrell i tomat på duken, det er bæsjebleier som renner over, tiss på gulvet og omgangssyke. Det er gigantiske hauger med klær som skal vaskes, tørkes, brettes og ryddes på plass. Det er trassanfall og nattskrekk og barn som nekter å skifte bleie, pusse tenner eller sove. Det er å være menneskelig tetris når senga di fylles av unger utpå morrakvisten. Det er å våkne med stiv nakke fordi du har ammet hele natta. Det er å føle at uansett hvor mye du gjør, hvor mye du orker, så strekker du ikke til.

Så la ingen få fortelle deg at du ikke må slite deg ut, for utslitt kommer du til å bli uansett.

La oss heller bli enige om at det er greit å si:

Ja, det er slitsomt. Selvsagt er det det. Jeg har fått ansvar for et lite menneske, et menneske som helt og fullt er avhengig av meg. Jeg kommer til å påvirke dette mennesket, på godt og vondt, i alt jeg sier og gjør. Det er tidenes prestasjonspress, om ikke jeg skal late som det er enkelt i tillegg. 

Så kjære slitne forelder:

Det er lov å være sliten! Og det er ikke flaut å innrømme det.

Det er lov å være lei!

Det er lov å være frustrert!

Det er lov å grine!

Du trenger ikke å føle at du takler alt og tar alle utfordringer på strak arm.

Det er klart du kan servere frossenpizza til middag uten å ha dårlig samvittighet.

Det er helt greit å føle at du har mistet deg selv – du finner deg igjen før eller senere.

Selvfølgelig kan du glede deg til permisjonen er over og du kan begynne å jobbe igjen.

Du har lov til å krangle med partneren din om småting.

Det er lov til å glede seg til barnehagestart!

Det er lov til å ha behov for å være alene!

Det er lov å lengte tilbake til tida før du fikk barn.

For du er bra nok. Du elsker barna dine. Du elsker dem fordi de sier ifra så høyt de kan når noe er galt. Du elsker dem fordi de tester deg. Du elsker dem fordi de gjennomskuer deg. Du elsker dem fordi de er ærlige. Du elsker dem fordi de er smartere enn deg. Du elsker dem – og misunner dem – fordi de er seg selv fullt og helt, på godt og vondt. Og du elsker dem fordi de elsker deg tilbake, uansett hvor sliten, lei og frustrert du er.

Følg gjerne slitenmaksimering på Facebook

Bør barna få viljen sin i butikken?

Noen mener at man ikke skal gi etter når barna maser om å få noe i butikken. Har man sagt nei, så har man sagt nei, uansett hvor mye barna maser. Andre synes det er helt greit å kjøpe seg til en rolig handletur.

Selv har jeg et barn som gjerne vil ha godteri når vi er i butikken, men som godtar det når jeg sier nei for sjuende gang. Så langt har vi sluppet dramatisk nedslenging på møkkete butikkgulv, hamrende knyttnever på samme gulv eller høye sinte protesthyl. (Selv om furteblikket jeg får når kid’en innser at slager er tapt, er en tenåring verdig.) Men jeg skal ikke se bort i fra at det kan skje i fremtiden. Så ikke skal jeg klatre opp på noen høy hest og proklamere at jeg har noen fasit.

Jeg mener, jeg har jo gitt etter selv og. Latt henne få viljen sin, selv om jeg ikke hadde planlagt akkurat det kjøpet. Men når hun ser opp på meg med de store blå øynene og sier, «vær så snill, kan vi kjøpe sånn?» mens hun holder opp en blomkål, da er det vanskelig å si nei…

Lar du barna få viljen sin i butikken?

Følg gjerne Krisemaksimering på Facebook