Onsdag, torsdag, fredag, lørdag. Jeg teller på fingrene. Søndag. Dag fem. Fem dager unnagjort, ni dager igjen. Deretter, åtte uker nedtrapping, og så – hva da? Jeg vet ikke hva jeg teller ned til: en etterlengtet god periode, eller, hvis denne kuren ikke funker, tunge tider både for oss og deg.
Du sover mens jeg teller og regner meg fram i tid. Litt over ni uker igjen, det nærmer seg jul når vi er ferdig. Heldigvis er det nå i starten det er verst, nå dosen er høyest.
Prednisolon, den medisinen vi sverget på at vi aldri skulle gi deg igjen. Det er tre år siden nå, det har vært tre år med oppturer og nedturer, med det siste året som en lang nedoverbakke.
Det siste året har du falmet, du er ikke deg selv lenger. Smilet ditt er borte, det som før var så lett å lokke fram. Det er lenge siden vi har hørt den trillende latteren din. Noen ganger, når vi synger en sang vi vet du liker, når vi blåser vind i håret ditt eller lager morsomme lyder, trekker munnvikene seg en ørliten millimeter opp. Det er alt som er igjen av smilet ditt. Det hender en sjelden gang at vi våkner midt på natten til lyden av latterkrampe fra rommet ditt. Vi elsker den latteren, men det gjør vondt å vite at du ler fordi du har anfall.
Det er så vanskelig å si nå, om du finner glede i noe. Om det er noe igjen som du synes er morsomt. Du har låst deg inne, og vi leter desperat etter nøkkelen.
Finne deg der inne og hente deg ut.
Det er ikke mine ord, det er tittelen på en diktsamling, et lite dikt i seg selv. Og det stemmer så godt. Diktene handler om to søstre – en frisk og en syk:
her sitter jeg og holder deg i hånda og lar hendene snakke jeg later som om hendene vet noe om deg de sier de vet at det må gå over jeg later som om hendene mine er fulle av noe som kan få deg til å lyse
Du sover mens søsknene dine danser Blime-dansen på kjøkkenet. Musikken siver inn på rommet ditt. Bli med, Rora. Du glipper med øynene, strekker på deg, gnir hånda over ansiktet. Så sovner du igjen.
Når du feiler
føler at du faller
reis deg igjen
Du sover mens jeg dytter den rosa prednisolonen inn i kroppen din sammen med alle de andre medisinene du får: tre typer antiepileptika, pluss en spasmedempende, en mot refluks og en for avføring. Og så tran, da.
Er det vi, alle medisinene vi gir deg, som stenger deg inne? Medisiner som gjør deg sløv og søvnig, medisin som ifølge pakningsvedlegget kan gi selvmordstanker? Hva skjer hvis vi tar bort medisinen?
For det er neste alternativ, en siste utvei: å la deg slippe medisinene og alle bivirkningene. Og samtidig risikere at epilepsien blir enda verre.
Enn så lenge klamrer jeg meg fast til dette ene håpet: at det vi gjør nå, funker. At vi finner deg et sted der inne.
Diktsamlingen Finne deg der inne og hente deg ut er skrevet av Lina Undrum Mariussen, som fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for den i 2011.
Det hjelper selvsagt ikke med avbrutt søvn og ammetåke når jeg skal forsøke å sette ord på dette, på disse to tankene som svever rundt i hodet mitt samtidig:
På den ene siden: Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at Rora aldri ble syk! Jeg vil ha den friske jenta mi tilbake.
På den andre siden: Da hadde jeg (sannsynligvis) ikke hatt deg. Og jeg kan ikke tenke meg hvordan det ville vært.
To motstridende, to samtidig utelukkende tanker ved siden av hverandre. Begge kan ikke eksistere på en gang. Og likevel gjør de det.
Jeg forsøker (uten helt å lykkes) å gjøre paradokset til noe positivt. Jeg snur det på hodet og tenker: Ut av alt det forferdelige vi, og ikke minst Rora, har vært gjennom, så kom det noe godt. Noe fantastisk!
Du kom, Snorre! Et smilende bablende lite vidunder av et hjerteplaster. Du kom og gjorde oss komplett.
Det er tidlig morgen. Huset er stille. Alle sover, bortsett fra meg. I dag er det nøyaktig tre år siden jeg skrev dette til søsteren din (hun var omtrent like gammel da som du er nå):
«Selv om tiden river oss fra hverandre, vil jeg for alltid huske varmen fra deg, den tunge, rytmiske pusten, den lille kroppen din mot min. For noen ganger kan ett sekund vare en hel evighet.»
Sov litt til, Snorre. Mamma trenger enda en kopp kaffe. Så kan du våkne. La meg holde deg tett inntil meg. Kjenne varmen din. Nyte sekundet. Nyte evigheten. Så skal vi gå inn til Rora og gi henne en klem.
I dag er både sorgen og kjærligheten ekstra sterk.
I dag feirer vi tre år med kjærlighet, vi markerer tre år med oppturer og nedturer, tre år med Rora. Jeg har ofte kalt livet med Rora etter sykdommen for en berg-og-dalbane. Vi har stirret ned i livets dypeste avgrunn. Vi har svevd oppe i skyene. Kontrastene er så store. Sakte, men sikkert, har livet gått seg til. Vi har fått en slags hverdag tilbake, om enn en hverdag som fortsatt er preget av usikkerhet og ustabilitet. Rora er i barnehagen så å si hver dag, men formen svinger i takt med epilepsien. Epilepsien som forandrer seg, utvikler seg, nekter å la seg tøyle av medisiner.
«Born to be loved», står det på bodyen. Rora er fire dager gammel. Født til å bli elsket. Å se tilbake på bildene fra før hun ble syk, er fint, men iblant også følelsesmessig tortur. Særlig nå, med en fersk baby i armene og hormoner løpende løpsk i kroppen. De er så like, Rora og lillebror. Hun var som ham da hun var baby. Så ble hun syk, og alt forandret seg.
Jeg blar videre i bildene. Stopper ved bilder av Iris som treåring, som pakker opp pakker, spiser kake, leker med det nye hun har fått i bursdagsgave. Alt dette som Rora skulle ha gjort i dag, men som hun ikke kan. Fortvilelse og dårlig samvittighet skyller over meg. Rora forstår ikke hva bursdag er. Hun har ikke noe begrep om gaver. Der storesøster Iris elsker å ha besøk, blir Rora sliten av å ha mye folk rundt seg. Ikke får hun lov til å spise sjokoladekake og is heller. På vei hjem fra levering i barnehagen stopper jeg innom butikken og kjøper kremfløte. Skynder meg å lage ketogen-vennlig panna cotta mens lillebror sover i bilstolen. Pokker heller, noe godt skal hun få i dag.
Tre år. Født til å bli elsket.
Bodyen har jeg ikke lenger. Jeg ga bort nesten alt av babytøy etter at Rora var syk. Vi hadde jo fått de barna vi ønsket oss: To tette jenter, helt perfekt. Så, med en pleietrengende baby, ble det uansett uaktuelt med flere barn. Men etter hvert var det noe som forandret seg. Da vi innså hvor alvorlig skaden til Rora var, og hvor utfordrende epilepsien hennes viste seg å være, åpnet vi døra på gløtt: Fortjente ikke Iris et søsken å dele ansvaret for Rora med? Et søsken som kunne være den lekekameraten Rora ikke kunne være? Det ville dessuten være bra for Rora å ha et barn til rundt seg i oppveksten. Vi ga oss selv ett år på å bestemme oss. Et år hvor vi håpet at livet ville stabilisere seg. Hele tiden var vi delt mellom disse tankene: Vi ønsker oss et barn til, for Iris sin del, for Rora sin del, for vår del. Men hvordan skal vi greie å gi alle barna den oppmerksomheten de behøver, når vi har et sterkt funksjonshemmet og pleietrengende barn?
Ett år senere bestemte vi oss for å prøve. Det var en stor avgjørelse å ta, så stor at vi tok hverandre i hånda på det: nå er det ingen vei tilbake. Ett år etter det igjen, kom lillebror til verden.
Rora er blitt tre år, men på mange måter er hun fortsatt en baby. Forskjellen mellom henne og hennes jevnaldrende, blir større og større for hver dag. Det er så vondt å se på den store jenta og tenke på alt hun går glipp av, alt hun skulle ha gjort, skulle ha opplevd. Og det er tungt, både bokstavelig og metaforisk, å bære rundt på treåringen sin fordi hun ikke kan gå selv. Jeg vet inderlig godt at det ikke fører noen sted hen å sammenligne henne med andre. Rora går sin egen vei, utvikler seg på sin måte, i sitt eget tempo. Likevel kommer det til å svi i hjertet etter hvert som lillebror når milepæl etter milepæl. Og på dager som denne er det vanskelig å unngå å tenke på alt som skulle ha vært.
Sorgen over jenta som forsvant har blusset opp igjen etter at lillebror ble født. Jeg slites i to. For jeg ønsker, mer enn noe annet, at Rora aldri hadde blitt syk. Samtidig vet jeg at hadde ikke Rora blitt syk, ville vi (sannsynligvis) ikke fått flere barn. Da ville ikke lillebror ha vært her. Da ville jeg ikke sittet med en skjønn liten gutt i armene mine. Livet med Rora er fullt av paradokser. Dette er det største: av kjærlighet til henne skulle jeg ønske hun aldri hadde blitt syk. Likevel er det på en måte takket være Rora og sykdommen at sønnen min er til. Det kjennes som en umulighet for hodet og hjertet å romme begge disse tankene.
Det eneste jeg vet, er at kjærligheten vokser.
I dag feirer vi kjærligheten, med ballonger og panna cotta.
Tror du at handicaptoaletter er tilgjengelige for absolutt alle? Da tar du feil. For anslagsvis 20 000 mennesker kan dobesøket faktisk være en uverdig affære.Les mer «Handicaptoalettet er ikke for alle»→
– Det er som om man forventer at de som har en funksjonsnedsettelse, har vanskelig for å få endene til å møtes og skal være litt stakkarslig.
Det sier forbundsleder i Norges Handikapforbund, Arne Lein, til NRK i en kommentar til saken hvor funksjonshemmede blir skjelt ut fordi de parkerer på HC-plass. Det vil si, ikke fordi de parkerer på HC-plass, men fordi de kjører fine biler. At det går an å ha være funksjonshemmet og samtidig ha råd til å kjøre Tesla, for eksempel, synes å være en umulig tanke hos enkelte.
Hva slags forventninger, holdninger til og fordommer mot funksjonshemmede er det disse menneskene har egentlig?
Noe av svaret finner vi muligens i denne rapporten, hvor det kommer fram at så mange som en av tre funksjonshemmede er blitt utsatt for hatytringer.
Hvor kommer den fra, denne trangen til å dømme og fordømme andre mennesker, til å stille seg til doms over hvem som er «verdige funksjonshemmede» og ikke?
Det er ikke bare voksne med fine biler som får føle disse menneskenes vrede og klage.
Sommeren er høytid for fornøyelsesparker. Det betyr trengsel, mye folk og lange køer. Er det ikke da fint at de fleste parker har noe som heter «vis hensyn-bånd» for barn med funksjonshemminger og spesielle behov som av ulike grunner ikke tåler å stå lenge i kø? Skal vi dømme ut i fra kommentarene disse barnas foreldre skremmende ofte får, er svaret nei.
Løvemamma Bettina Lindgren har tre alvorlig lungesyke barn. Sykdommen gjør at de blir mye fortere slitne enn friske barn. Derfor får barna gå foran i køen. På Hunderfossen opplevde Bettina og familien at en mann ropte «faens snikere!» til dem. Også tidligere har de opplevd både kommentarer og stygge blikk når barna får slippe å stå i kø, slik at de kan bruke kreftene sine på det som er gøy isteden. I en hverdag hvor barna allerede går glipp av så mye, hvor de tilbringer både jul og påske på sykehus, hvor de knapt kan gå i barnehage, må det være utrolig frustrerende for familier som Bettinas å få slengt slike kommentarer etter seg. Er det noen som tror at de ikke heller ville stått bakerst i køen med friske barn?
Vi kan godt sette slike ekle kommentarer og stygge blikk på kontoen for uvitenhet. Men tenker disse foreldrene, disse voksne menneskene som får seg til å rope banneord til små barn, hvilke holdninger de viderefører til sine egne barn?
Det er mulig de som fordømmer funksjonshemmede når de har fine biler eller får gå først i køen, mener at disse menneskene får en form for spesialbehandling. Det er feil. Det kalles tilrettelegging. Tilrettelegging for at mennesker som allerede går glipp av så mye på grunn av sykdom eller funksjonsnedsettelser, skal få delta på aktiviteter på lik(est mulig) linje med friske.
Å være funksjonshemmet er ikke det samme som å sitte i rullestol (selv om mange gjør nettopp det). Mange funksjonshemminger er ikke synlige. Det betyr ikke at de ikke krever tilrettelegging. Det betyr ikke at barn med spesielle, men lite synlige, behov, er noen «faens snikere» når de får gå foran barnet ditt i køen. Du vet ikke hvilken hverdag disse barna og familiene har.
Så min oppfordring i sommervarmen, når køen synes uendelig og ungene maser og er leie og lurer på om det ikke er deres tur snart, når dere ser noen med et bånd rundt armen som får gå foran alle de andre: vis hensyn. Trekk pusten dypt og være inderlig takknemlig for at du står og venter i kø med ditt eller dine friske barn.
Det jeg skal gjøre nå, kommer til å bli en krevende øvelse. Jeg har jo fortalt historien mange ganger – til venner og familie, til media, til helsepersonell, til støtteapparatet rundt Rora. Jeg har til og med skrevet ned mye, men da for meg selv. For å huske. Ikke for å gjenoppleve.
Men ett år med bloggen om Rora har lært meg at det kan være sunt å oppsøke de vanskelige tankene og følelsene innimellom. Mange har fortalt meg at de griner når de leser det jeg skriver. Jeg kan avsløre at jeg griner når jeg skriver også. Noen ganger fordi jeg er trist og lei meg. Andre ganger fordi jeg er så utrolig takknemlig.
Jeg tror ikke jeg greier å lage en lineær gjenfortelling av den dagen da Rora ble så veldig, veldig syk. Det døgnet da vi kunne ha mistet henne for godt. Det blir for langt, for omstendelig. Og selv om det sikkert er den dagen jeg husker best av alle dager jeg har levd, har jeg nok glemt mye også. Men selv om detaljene flyter unna i minnet, står noen øyeblikk stjerneklare for meg.
Rora som ligger på stellebordet midt på natta – 12 timer etter at vi var hos legen uten tegn til alvorlig sykdom, og 12 timer før hun mister bevisstheten og er i ferd med å forlate oss. Jeg nyser høyt, og kommenterer til Konrad at hun må være syk ja, som ikke skvetter himmelhøyt slik hun pleier. Vi vurderer om vi skal dra på legevakten fordi hun har gulpet mye (kastet opp!), men det er 15 minusgrader ute og vi har en syk unge til i huset så vi avventer.
Jeg har lyst til å rope høyt her jeg sitter, skrike med en sånn kraft at det høres to år tilbake i tid at dere må ikke vente, dere må ringe, dere må dra inn, dere må gjøre noe for faen! Ungen deres er snart i ferd med å dø!
Grinepause.
Rora i armene mine. Morsmelk som renner ut av munnviken hennes. Lukkede øyne. Halvåpen munn. Hun ser død ut.
Ambulansen. Rora på brystet mitt. Min hånd på ryggen hennes. Hun puster. Så lenge hun puster, lever hun. Sørg for at hun fortsetter å puste. Det er jobben min nå.
Sykehuset. Mottaksrommet. Et lite bord med mange hvite rygger foran. Rora ligger på bordet. Et glimt mellom ryggene: en lege kler av henne med hastige bevegelser. Han haler og drar i bodyen hennes, får den ikke av, blir irritert. Knapper. Det er flere knapper, han har ikke tid til å kneppe opp. Det haster.
Sykehuset. Lange, tomme korridorer. Trapper og låste dører. Sykepleieren med kart. Sykehuset er nytt, hun er ikke kjent her ennå. Et stort lyst rom med lille Rora liggende på et behandlingsbord. Hun ser så frisk ut, lurer hjernen min meg til å tenke.
Parkeringsplassen utenfor sykehuset. Femten minusgrader, vind og mørke. Helikopterdur. Rora sitt helikopter, på vei bort fra oss.
Barneintensiven, Ullevål. Intens ro. Rora i senga til venstre for døra. Hun sover så fredelig. Det er ikke vondt å se henne i sykehussenga med bandasje rundt hodet, veneflon i armen, den lille kroppen så syk, så syk. Det er bare fint å vite at hun får hjelp.
Barneintensiven, Ullevål. Vi tar tullebilder foran døra til isolatet der de har plassert et par senger til oss. Vi har nettopp snakket med en lege, fått inntrykk av at Rora ikke har den farlige formen for hjernehinnebetennelse. Lettelse. Dette skal gå bra.
Møterommet. Barnelegen. Sykepleiere. Altfor mange mennesker. Vi forstår fort hvorfor: Situasjonen er alvorlig, det er ingen gode nyheter å få i dette rommet. Rora er blitt verre i løpet av natten. De frykter at trykket i hodet er høyere enn hva hjernen kan tåle. De vet ikke om hun kommer til å overleve.
Pause.
Kald januarvind i ansiktet. Gå noen skritt. Gråte. Trøste. Gå videre. Vi kommer til kirkegården. Vi snur. Skal vi gå innom bilen og hente kameraet? Det kan jo være de siste bildene vi får av henne…
Hva følte du, Rora, da feberen herjet med kroppen din og bakteriene raste gjennom blodet og opp til hjernen? Hvorfor gråt du ikke da kvalmen skylte over deg og fikk deg til å kaste opp igjen og igjen? Hvorfor satte du ikke i et brøl av fortvilelse hver gang jeg sovnet og du måtte vekke meg gang på gang natta igjennom?
Gjorde det vondt da betennelsen satte seg? Hvorfor skrek du ikke? Hvorfor hylte du ikke i smerte da bakteriene trengte forbi hjernehinnene og ned i hjernen?
Var du allerede for svak? For svak til å gjøre annet enn skjære grimaser da vi løftet deg og nakken din var stiv og vond. Følte du deg ensom og alene da kroppen satte inn forsvaret mot sykdommen og drepte både bakterier og hjerneceller?
Forsto du hva som skjedde da anfallene rykket i kroppen din?
Hva følte du da du nesten døde?
Heldigvis har du glemt alt dette. Men jeg glemmer ikke. Jeg glemmer aldri det verste døgnet i mitt liv. Det verste døgnet i ditt liv. Jeg lurer, spekulerer, spoler tilbake, lever timene på nytt og på nytt. Jeg lager nye versjoner av det som skjedde: Én versjon der vi drar på legevakten om natten, slik vi vurderte. Du får raskt hjelp og blir helt frisk. En annen versjon der legene ikke fanger opp sykdommen og sender oss hjem igjen. En tredje hvor hendelsene er forskjøvet i tid, slik at du mister bevisstheten om natten mens vi sover og vi ikke rekker å ringe ambulanse før det er for sent.
Skyldfølelsen slipper ikke taket. Den bærer jeg med meg i hjertet sammen med takknemligheten for at du overlevde.
Kan du tilgi meg for at jeg ikke skjønte hva som var i ferd med å skje før etter at du hadde lidd så mye? Kan du tilgi den smerten du har blitt påført? Kan du tilgi all den motgangen du vil møte i mange år fremover? Kan du godta å leve med de skadene sykdommen har påført deg?
Jeg ser det i smilet ditt når du hører stemmen min. I gliset ditt når jeg kiler deg. I ansiktet ditt når det kjærtegnes av et lett vindpust. I det fredfulle uttrykket ditt når du sover ved siden av meg:
Lukk øynene og forestill deg følgende: At når du åpner øynene igjen, aner du ikke hvor du er. Det er som om du befinner det på en enorm, åpen plass. Du ser ikke hvor den starter og hvor den slutter. Du ser ikke avgrensninger, vegger. Men plassen er ikke tom _ rundt deg flyter farger, former, bevegelser og lyder i komplett kaos. Du forsøker å se deg rundt, men ingenting av det du ser, er kjent. Du tør nesten ikke strekke ut en hånd, for du er redd for hva du kan komme til å røre borti, kanskje det er noe skarpt som kan stikke deg eller noe varmt som kan brenne deg. Du hører stemmer rundt deg – foran deg, på siden av deg, bak deg og over deg. De flytter seg hele tiden, og du greier ikke å knytte stemmelydene til noe av kaoset du ser. Med ett sneier noe borti den ene hånden din. Du skvetter og trekker den raskt til deg. Like etterpå tar noe tak i hånden og holder den i et fast grep. Du river den til deg igjen.
Du er redd. Verden er blitt utrygg.
Dette virker kanskje dramatisk, men det er sånn jeg ser for meg at verden ville fortonet seg for Rora hvis vi ikke la noen trygge rammer rundt tilværelsen hennes. Rora trenger personer rundt seg som hun er trygg på. Hun trenger fysiske avgrensinger for å kjenne hvor ting starter og slutter (det er ikke tilfeldig at hun trives godt i både vogn og bilstol). Hun trenger faste rutiner og kjente objekter å forholde seg til. Hun trenger at vi tar en rekke hensyn til hennes behov når det gjelder tilnærming, lek, stimulering og fysisk aktivitet i hverdagen.
Mennesker som ikke kjenner Rora, vil gjerne ikke ved første øyekast (eller andre, eller tredje, for den saks skyld) se eller forstå at hun ikke bruker synet slik som vi andre gjør. Hun oppfører seg ikke slik vi gjerne forventer at blinde mennesker gjør. Hun flytter blikket rundt, og det ser ut som om hun bruker synet til å orientere seg – akkurat som du og jeg. Men vi som kjenner henne, vet at det ikke er slik. For å orientere seg, bruker hun hørselen. Det vil si at et støyende rom er forstyrrende for henne, og stresser henne. På samme måte er det hvis du nærmer deg henne lydløst for så å plutselig snakke eller ta på henne idet du er innenfor intimsonen hennes. Da skvetter hun, og du er blitt ganske så upopulær. I stedet trenger hun en varsom tilnærming, der du snakker til henne slik at hun forstår at du nærmer deg. Hvis du skal ta på henne, er det best å starte med armen eller beinet, ikke hånden – og for all del ikke ansiktet. (Tenk deg selv hvis noen du ikke visste var foran deg plutselig tok på kinnet ditt.)
Hjemme i trygge omgivelser og med kjente mennesker rundt seg, er Rora aller tryggest.
Rora er veldig god på å skille mellom mennesker, og hun kjenner igjen stemmer. Å ha mennesker rundt seg som hun kjenner, gjør henne trygg. Å ha objekter og leker rundt om i huset som hun kan gjenkjenne, gjør verden tryggere og mer forutsigbar. Da er det kanskje ikke så rart at vi ofte sier at Rora er én person ute og en annen person hjemme. Rora er i barnehage nesten hver dag, og hun er jo også med oss i butikken, på kafé, på besøk… Det koster henne mye krefter å forholde seg til andre steder, og det hender hun sier ifra om at hun har fått nok og vil hjem. Da kan hun bli sutrete (eller, hvis det går for lenge: hylskrike) og hun blir spastisk, altså stiv i musklene. Med en gang hun kommer hjem og blir lagt på sengen, forandres hun. Hun smiler og ler, sparker ivrig med bena, er avslappet og fornøyd. Hun er på et sted med trygge lyder, trygge lukter og trygge mennesker.
Vi ser også at hun kan lage seg «trygge soner» andre steder. Vogna og bilstolen er som sagt steder hun trives. I fjor høst var vi to uker på SSE (Spesialsykehuset for epilepsi). Å være så lenge på et ukjent sted kan være utfordrende, men vi merket stor forskjell på når vi trillet rundt i korridorene eller satt på felleskjøkkenet og når vi kom tilbake på rommet vårt. Rommet ble den trygge sonen på det fremmede stedet.
I fjor høst fikk Rora et hjelpemiddel som heter Det lille rommet. Det er noe så enkelt og genialt som en slags trekasse hvor Rora ligger med overkroppen inni. Veggene består av forskjellig materialer som er spennende å ta på. Fra taket kan vi henge leker som Rora kan ta eller sparke borti. Fordi det er et lite rom, blir også akustikken annerledes, og Rora kan utforske lydene sine. Det lille rommet utgjør en klar avgrensing av verden, og er et sted hun selv kan utforske, visuelt, auditivt og taktilt. For selv hjemme i stua er det utrygt å ligge på treningsmatta på gulvet. Men i Det lille rommet er alt trygt og nært. Rora elsker å ligge der.
Jeg kaller det for et magisk rom – et rom hvor Rora kjenner seg trygg i en verden som ellers kan være uoversiktlig og skummel.
Følg Rora på Facebook og Instagram for å lære mer om synshemmingen hennes og se hvordan vi jobber for å trene opp synet.
Jeg husker godt den tiden da synet var det vi bekymret oss mest for hos Rora. I dårlige eller krevende perioder sier vi galgenhumoristisk til hverandre «Hei, husker du da synet var det vi bekymret oss for?» Hahaha, så lite vi visste, liksom, om alt det andre vi og Rora skulle gjennom.
Synet er en av sansene som kan bli skadet ved infeksjoner, oksygenmangel eller traume i hjernen. Andre kan for eksempel miste hørselen. Roras synshemming kalles cerebral synshemming eller hjernesynshemming (vi sier ofte CVI, som står for cortical (eller cerebral) visual impairment).
Synsfunksjonen til Rora er noe vi tillater oss å bruke tid og krefter på når hun ikke er syk (noe hun ofte er i vinterhalvåret), når epilepsien er relativt stabil og bivirkningene av medisinene ikke er for plagsomme. Akkurat nå har vi en sånn fin periode, hvor Rora er våken og til stede og orker mer. Da er det gøy å jobbe med syns- og sansestimulering.
«Hvordan går det med synet hennes?» er nok det spørsmålet vi får oftest fra folk som kjenner Rora. Og selv om det kan være vanskelig å svare på, er det ikke det minste rart at de spør. Roras synshemming er nemlig ganske så fascinerende.
Rora får synet sjekket jevnlig, både av øyelege og av synspedagog. Bortsett fra litt treg pupillereaksjon på venstre øye, er det ingenting galt med øynene hennes. Kort sagt: Rora ser akkurat det samme som oss andre.
Bortsett fra at hun ikke gjør det likevel.
For selv om øynene virker, og Rora ser, greier hun ikke å tolke hva hun ser. Det er nemlig ikke øynene som forteller oss hva det er vi ser på, men synssenteret helt bak i hjernen. Og det er skadet hos Rora, slik at hun rett og slett mangler evnen til å tolke synsinntrykkene.
For det første, er det vanskelig å si hvilket omfang skaden har. Rundt om i synssenteret er det nemlig forskjellige områder som tolker ulike ting: former, bevegelse, farger, dybde osv. Farger tolkes to steder, og dermed kan de fleste med en slik synshemming som Rora har, gjenkjenne i hvert fall noen farger – rødt og gult er de vanligste. Bevegelse, lys og blanke overflater er lettere å se for mennesker med CVI. Ansikter er langt mer kompliserte, og dermed vanskeligere å gjenkjenne. I tillegg er det mye vanskeligere å se mot en «rotete» bakgrunn med mange farger og former enn å se mot en nøytral (gjerne svart) bakgrunn.
Sannsynligvis fordi Rora hadde «lært å se», altså brukte synet før hun ble syk, er det ikke så lett å se ved første øyekast at Rora ikke bruker synet aktivt. Øynene følger for eksempel lyder. Hvis du snakker med henne, kan det virke som hun ser rett på deg. Men slutter du å snakke og flytter hodet noen cm, blir blikket hennes hengende igjen i løse luften.
Det aller mest fascinerende med synshemmingen hennes, er at hun med målrettet stimulering kan trene seg opp til å se igjen. Fordi hun er et relativt lite barn, er hjernen hennes både plastisk og i utvikling. Dermed er det mulig at andre områder i hjernen kan ta over funksjonene til den delen som er skadet. Akkurat hvor bra synet hennes blir til slutt, er det ingen som vet. Men vi ser at det har utviklet seg de siste par årene, og vi har tro på at det kan utvikle seg enda mer. Hvor spennende er ikke det?
Følg Rora på Facebook og Instagram for å lære mer om synshemmingen hennes.
Rora, lille vakre Rora mi som allerede har vært gjennom så mye, ligger i sprinkelsenga på sykehuset. Nede på venstre side av magen hennes stikker det opp et tårn av kompresser. Opp av tårnet står en plastslange. Rundt tårnet er tre knappelignende gjenstander sydd fast til huden. Rora er pjusk etter narkosen. Hun klynker, småsover, våkner sakte til etter inngrepet.
Vi hadde gledet oss. Ikke til narkosen, inngrepet, oppvåkningen, men til å slippe nesesonden. Slippe turer til sykehuset for å sette ny sonde når Rora nøs, kastet opp eller rett og slett røsket den ut. Men når jeg ser henne ligge på oppvåkningen, forkommen og i ubehag etter narkosen, angrer jeg.
Jeg angrer, men vet ikke hva annet vi kunne ha gjort. Jeg vet at det ikke finnes noe alternativ. Jeg håper, håper, håper at det skal bli bedre, at vi skal kunne si at vi elsker knappen, at den er det beste som har hendt oss. At vi snart skal fortelle om alle bekymringene som forsvant, om alt stresset med mating og veiing vi nå slipper.
Men akkurat nå er alt jeg greier å tenke, «Dette skulle vi aldri ha gjort»
Fire måneder tidligere: Det er mars, vinteren har sluppet taket, og det er 11 dager siden Rora ble utskrevet etter seks uker på sykehus. Nå er vi tilbake. Vi har ringt barneavdelingen og forklart situasjonen: Vi får ikke i Rora mat. Hun vil såvidt ha litt pupp, men nekter flaske. I går gikk det sju timer uten at hun fikk i seg mat. Hun tisset ikke på 19 timer. Vi mistenker at hun vegrer seg fordi hun får vonde medisiner i munnen flere ganger om dagen. Vi frykter at hun er dehydrert. I tillegg har hun gått ned 150-200 gram de siste fem dagene, og totalt 300 gram på to og en halv uke. Noen timer og et vaktskifte senere reiser vi hjem igjen. Rora er ikke tynn, hun har bare sluttet å vokse. Hun har ingen alvorlige tegn på dehydrering, men vi må ta kontakt igjen om spiseproblemet vedvarer.
De neste tre ukene noterer vi alle måltider i loggen. Noen dager spiser hun «godt»: trekvart porsjon grøt to ganger om dagen, for eksempel. Andre dager vil hun bare ammes, og godtar verken flaske eller grøt. Etter en uke har hun gått ytterligere 100 gram ned i vekt. To uker senere har hun gått ned 100 gram til. Da var det ikke lenger noen vei utenom: inn med nesesonde igjen. Vi får pumpe og utstyr og spedbarnsernæring på blå resept. Det føles som et nederlag. Vi har vært på vei fremover, har villet være på vei fremover i hvert fall. Med sonden i nesa og et langt brunt plaster langs kinnet skiller hun seg ut, ser sykere ut, minner oss om at ting ikke er som før.
02.04.16 Jeg vil være en maskin. Maskiner gjør det de skal gjøre. De har ikke tanker eller følelser. Maskiner bekymrer seg ikke for framtida, eller mimrer over fortida. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt at jeg ikke orker mer? Så sliten, så lei, så redd. Men selv om jeg ikke orker, så må jeg. Denne gangen er det sondemating. Du går ned i vekt. Spiser lite av puppen på dagtid (men bra om natta!), vil ikke ha flaske, spiser ikke av skje. Så vi har matet deg med grøt på fingeren. Synes egentlig du har spist godt den siste uka. Så skuffelsen i går på poliklinikken da du hadde gått ned. Inn med ernæringsfysiolog, spesialernæring, sonde inn i nesen – for et tilbakeslag! Så mye nytt å lære om pumpa, slangesett, rengjøring, sjekke at sonden ligger riktig. Sondemåltid ca annenvher time om dagen. Enda færre muligheter til å komme seg ut om dagen. Så mye styr.
Håpet er at du vil drikke av flaske igjen. At du lærer deg å spise av skje. At du synes mat er godt, og spiser masse. Men akkurat nå trenger du sannsynligvis langt mer energi enn du er i stand til å få i deg på egenhånd.
Jeg vil være en maskin som bare fikser dette uten mer stress. Men maskiner kan ikke holde rundt deg, være glad i deg, kose med deg, tulle fram smilet ditt. En maskin kan ikke være mamma’n din. Så jeg tar meg fem minutter på senga. Hulker, griner, sukker over hvor urettferdig dette er. Kjenner at jeg har lyst til å gi opp, men for en respektløs tanke! Du har jo ikke gitt opp! Du vil leve, være Aurora på godt og vondt. Du trenger oss, og vi skal ikke svikte deg.
Fem minutter. I fem minutter tillater jeg meg å ikke orke mer. Så opp igjen. Videre. Kaffe. Gjøre det jeg skal. Gjøre det jeg må. Ingen maskin, men et feilbarlig, sårbart menneske.
Det får duge.
Der og da hater jeg sonden, jeg hater pumpa, og jeg hater tvangsmatingen. Jeg fører nøye logg over hvor mye hun spiser og drikker, og hvor mye hun får i sonden. Vi greier aldri dagsmålet vi har fått av ernæringsfyisologen. Ofte begynner Rora å gråte når vi setter i gang pumpa. Gråten eskalerer til hylskrik, og flere ganger kaster hun opp både maten og selve sonden. Etter den tredje turen til sykehuset på halvannen uke for å sette ny sonde, orker vi ikke mer. Rora spiser og drikker greit selv igjen, og går sakte, men sikkert, opp i vekt.
Tilbake på sykehuset for n-te gang for å sette ny nesesonde. Pappa og Rora finner alltid rom for tøys og moro.
Hun veies på helsestasjonen hver uke. Det er like nervepirrende hver gang. Før var fredag en dag jeg gledet meg til og lengtet etter hele uka. Nå går jeg denne ukedagen i møte med blandede følelser. Den er ukas dommedag. Den setter punktum for de sju foregående dagenes nøye nedtegnede oversikt over måltider og spisetider. Hva? Når? Hvor mye? Summen av alle disse måltidene manifesterer seg som fire siffer på helsestasjonens babyvekt. De samme fire sifrene markerer starten på kommende ukes spiseplan. Pulsen øker i takt med vektens telling. Forrige ukes måling er brent inn i minnet.
Hvert gram opp er en seier: det går rett vei, vi har gjort noe riktig. En vektnedgang utløser et ras av bekymringer: må hun sondemates igjen? Stativet og ernæringspumpa er båret opp på loftet, den superernæringsrike melken vi har fått utlevert på blå resept er satt unna. Men vi tør ikke levere tilbake utstyret ennå. Ikke før vi vet at de titalls grammene opp vekta viser nesten hver fredag, er en trygg trend. Ikke før Rora kan mates med skje i stedet for finger. Ikke før hun tar flaske hver dag.
I juni legges Rora inn på sykehus igjen. Legen mistenker – og vi frykter – at anfallene hun har daglig, og som har økt kraftig på den siste uken, er en epileptisk lidelse som kalles infantile spasmer. Nærmest som vanlig får vi ingen klare svar: EEG-registreringen avkrefter at det er infantile spasmer, men legen bestemmer at hun likevel skal behandles som om hun har det. Med det samme vi er på sykehuset, får vi snakke med ernæringsfysiologen. Vi liker henne – hun er blid, hyggelig og avslappet. Nå sitter hun på rommet vårt på sykehuset. Hun ber oss tenke over om Rora skal få knapp på magen hvor hun kan få mat og medisiner.
Jeg trenger ikke betenkningstid. Ja! sier jeg ivrig. I ukene som har gått siden vi ga opp nesesonden, har jeg lest om barn med knapp. Jeg har lest om hvor lettet foreldrene var da barnet fikk knapp, hvor enkelt det er å gi mat og medisiner.
Det var under dette sykehusoppholdet at jeg kom i skade for å smake på den ene medisinen som Rora hadde fått i munnen hver kveld i flere måneder. Jeg hadde ved et uhell trukket vann i feil sprøyte, og det jeg smakte på var utvannet medisin. Jeg hadde vond og ekkel smak i munnen lenge etterpå. Der og da ble all eventuell tvil om hvorvidt vi skulle ha knapp feid bort.
Jeg er overbevist. Og fordi jeg er overbevist, er Konrad også overbevist. Fem uker senere, midt i juli og ferietid, får Rora operert inn PEG-en.
Men lettelsen jeg har forventet å kjenne, kommer ikke. PEG-en stikker ut av Rora som et fremmedlegeme, den hører ikke hjemme der. Den tårner opp av magen hennes, bukter seg som en liten slange, buler ut under klærne. På forhånd ble vi fortalt at den store PEG-en skal skiftes ut med en lavprofil knapp etter seks uker. Nå, etter operasjonen, får vi plutselig høre 12 uker. Rora har akkurat begynt å godta å ligge litt på magen. Det er viktig trening for rygg og nakke. Men med PEG-en må hun vente. Skal hun ikke få magetrening på tre måneder? Dette var vi ikke forberedt på. Etter litt om og men blir det bestemt at hun skal få knapp etter ni uker. Vi har hørt at dette er et enkelt inngrep som ikke krever narkose. Igjen får vi motsatt svar i ettertid: Rora må i narkose nok en gang.
På sykehuset dagen etter at Rora har fått operert inn PEG. Humøret hennes er det ingenting å si på. Det er verre med mamma…
Jeg bestemmer meg for å bruke sommeren på å bli venn med PEG-en. Rora selv er nemlig i strålende humør allerede dagen etter inngrepet. Og når såret ikke lenger er ømt og stingene er borte, er PEG-en faktisk utrolig kjekk å ha. Vi vet nøyaktig hvor mye mat og væske Rora trenger, og hvor mye hun får i seg. Hun plages ikke med refluks, har lite luftsmerter. Hun tåler å få et sondemåltid på få minutter. Ernæringspumpa får stå på loftet; vi trives mye bedre med å bruke sprøyte, slik at vi selv kan bestemme farten, lett kan ta pause ved det minste tegn til ubehag, det er mindre plunder med innstillinger og slangesett og mindre å rengjøre. I tillegg er sprøytene enkle å ha med seg på farta.
Rora spiser fortsatt greit med mat selv. Hun drikker litt morsmelkerstatning fra tåteflaske, og er veldig glad i grøt. I tillegg spiser hun smoothie og most middagsmat. Spiser hun lite, supplerer vi med ekstra mat i knappen.
Vi tar oss selv i å skryte av hvor lettvint det er med sondemat og PEG/knapp. Det er så enkelt å gi mat når vi er ute og Rora er sulten – og mye mindre søl enn når en gir en brødskive eller et middagsglass til en ni måneder gammel baby uten knapp. Når vi sier dette, ser folk skeptisk på oss. Jeg innser at de tenker at det aldri i verden kan være enklere å gi et barn mat gjennom en knapp på magen enn å la barnet spise selv – søl eller ei. Så annerledes hverdagen vår er blitt.
April 2018: Det er gått to år siden dagboknotatet om nederlaget med nesesonden. Jeg skulle så veldig gjerne ønske at Helle da visste det Helle vet nå: at i likhet med alt annet blir også sondemating lettere med tiden, med øvelse. Arrene etter «knappene» som stingene til PEG-en var festet i, er fortsatt synlige på magen til Rora. Knappen har hun hatt i drøyt halvannet år nå. I perioder har den kun vært brukt til vann og medisiner, men det siste året har hun vært så å si fullernært gjennom den.
Knappen er en naturlig del av Rora og av hverdagen vår nå.
«Nå skal du få medisin», sier jeg til Rora, håndleder tegnet for «medisin»: en knyttet neve oppå den andre. «Nå skal du få medisin i knappen din. Hvor er knappen din hen? Kan du vise meg knappen?» Rora løfter høyrehånda. Legger den ned på brystet. Løfter den igjen, rett ut foran seg. «Skal jeg hjelpe deg å finne knappen? Kan jeg låne hånda di?» Jeg fører hånda hennes mot knappen. «Der er knappen din. Der er knappen til Rora!» Jeg aner ikke hva hun forstår. Aner ikke om hun forsøker å lete seg frem til knappen når jeg ber henne om det. Uansett er det ikke dumt å øve på det. For jeg vet at hun ofte ligger og tar på den, kjenner på den. Jeg tillater meg å håpe at hun en dag greier å binde sammen ordet, handlingen og gjenstanden. Den er ikke lenger et fremmedlegeme, men en naturlig del av henne, og av hverdagen vår.
Hehe hun har bedt om dette sjøl!
All møkka hun får har hun dratt på seg selv.
Må tenke før du driter vettu.
Gratulerer og værsågod.
FUCK DEG
Tradisjon tro har jeg dykket ned i kommentarfeltene i anledning kvinnekampdagen 8. mars. I år var kildetilfanget (dessverre) enormt. Alle årets dikt er hentet fra kommentarfelt fra artikler som omhandler truslene, hetsen og trakasseringen som samfunnsdebattant og poet Sumaya Jirde Ali er blitt utsatt for den siste tiden. Kommentarene jeg har valgt ut, er ikke de verste. Ikke de mest latterliggjørende eller rasistiske. Jeg har ikke ønsket å viderebringe hets. Felles for kommentarene derimot er at ingen av dem tar uforbeholden avstand fra truslene mot Sumaya Jirde Ali. Diktene er, med noen unntak, satt sammen av flere ulike kommentarer. Jeg har i enkelte tilfeller rettet opp skrivefeil.
VICTIM BLAMING I
Hvis hun tar seg nær av det
og blir lei seg
så er det noe hun selv velger.
Hun har ikke blitt fysisk skadet av det
og hun velge selv hvordan hun tolker det som blir sakt.
Hvis hun ikke greier stykt Prat og Mobbing
så kanskje det hadde vært Best
og trekke seg ut av lyset?
Jeg ønsker henne
alt godt.
VICTIM BLAMING I
Hvis man skal ytre seg i media
eller stikke fram hue
må man
tåle
at folk ytrer seg
og sier ufine ting.
Det finnes mange duster overalt.
Hvis man lar dette gå inn på seg
bør man skygge unna banen
og
holde kjeft.
VICTIM BLAMING III
Tror mye hadde hjulpet hvis hun hadde styrt munnen sin
Det blir litt for lettvint å gjemme seg bak hudfarge og hijab med alt.
Kritikerne har fått sine pass påskrevet
mens hun har sluppet lett unna.
REALITY CHECK
Å hetse norske politikere med bannskap syns jeg ikke er spesielt prisverdig.
Dessuten
må hun jo bare forvente seg reaksjoner
når hun samtidig ikler seg
hijab.
Man skulle vel ønske at det ikke var sånn
men det er virkeligheten.
Realitycheck.
LIKESTILLING
Kan takke seg sjøl.
fukLitshaug
er ikkje det mobbing
er det bare innvandrere som har låv å hese.
Eg mener det bør være likestilling når det gjelder dette tema
DEN SOM ER MED PÅ LEKEN, MÅ TÅLE Å BLI TRUET PÅ LIVET
Som man roper i skogen får man svar!
Dersom du på død og liv skal seie alt du meiner,
så må du ikkje rekne med
å berre få høyre ting du liker!!
Vet du…
jeg blir så overgitt av denne ”offerrolle holdningen”.
Den som er høylytt
og stygg i kjeften
må bare regne med å få tilsvar
av ymse slag.
Den som er med på leken må tåle steken.
Alle som bruker slike vulgære seksuelle uttrykk,
må regne med å få reaksjoner på det
selv om hun bruker hijab.
Er mange her i Norge som blir mobbet å får kalle navn slengt etter seg.
Ser ikke hvorfor dette
er så mye verre?
EVERYTHING BEFORE THE ”BUT” IS A LIE
Jeg er imot all hets.
Men
denne jenta er jo kjent for å rope
”Fu*k politiet og Fu*k Sylvi Listhaug”.
Forsvarer ikke trusler.
Men
hun blir ikke respektert når hun går ut slik..
Hetser ikke hun når hun utaler seg så stykt?
Forsvarer ikke hets
men
når man hetser ministre og ordensmakt, så faller det hele
på sin egen urimelighet.
En skal aldri true å hetse folk
men
når Ali slenge med leppene sjøl ang politiet å politikera.
Ja då må ho rekne med
at ho får svar på tiltale.
Ikkje greit med drapstrusler eller hets…
men
når ho stikker Nasa frem må ho tåle at ho får
kritikk.
Støtter overhodet ikke hets
men
bra hun trekker seg.
DET VAR HUN SOM BEGYNTE
Det var hun som begynte
med hets av Støre og Listhaug og politiet…
Ikke rart hun får litt motvind…
Hun har en svært provoserende måte å profilere seg på
Hun var jo ikke helt saklig selv akkurat.
Hvorfor får hun hets??
Kan det ha noe med
hvordan hun er
og hva hun sier å gjøre tru..
man får hets
av å komme med slike utsagn hun gang på gang har kommet med
så da får hun ikke syte over at hun får smake det selv.
Hva forventer hun skal skje
når hun er frekk og utakknemlig
mot det landet som har tatt imot dem og fått dem ut av elendighet?
MEN HVA MED SYLVI?
Trekker hun seg etter hetsingen av Listhaug?
Hva med fuck Sylvi og polisen og alt det andre stygge hun sier?
Når hu kommer med grove anklager
mot alle som støtter Listhaug
så ber hu om og bli sterkt mislikt.
Men å rope ”fuck Listhaug” er helt greit eller?
UNGDOMMEN NÅ TIL DAGS
Fy fæn, norsk ungdom er bare jævla sosialister.
Hun bør jommen skamme seg
over sin oppførsel mot norske myndighetspersoner.
Hva sier morra hennes til at hun sier FUCK politiet?
Mangler vel vett
og oppdragelse.
Jeg er ingen tilhenger av Listhaug
men
jeg er heller ingen tilhenger av
storkjeftede jentunger.
Ingen får respekt når man opptrer som denne unge
”damen!!”
Hun oppfører seg som en bortskjemt drittunge.
Så aller først bør hun lære god gammel norsk folkeskikk.
Hva pokker tror hun at hun er for noe?
IKKE RASIST, MEN…
Ekke rasist
men
slutt og klag
er bare krav stor burka folk som klager.
Personlig
er jeg vel så langt unna det går an å komme
når det gjelder å være rasist
har mange muslimske venner.
Rasisme er noe DRITT
som venstresiden bygger opp
med å skape overskrifter i media
media er jo hjerneblåste…
Rasisme??
Hvor??
Norge er d beste landet i verden å leve i for alle..
Innvandrere bør vise litt ydmykhet
lever på skattebetalere
og er misfornøyd
da må de pakke sekken
ingen nekter dem retur
Vi skylder henne ingenting. Hun skylder oss alt.
MISSION ACCOMPLISHED
Godt og se at hets virker
All hetsen er fortjent
Jeg tar fullstendig parti
med all hets
som kommer hennes vei.
Jeg støtter denne hetsen i all tid fremover.
INTEGRERING I
Oi, enda ett berikende offer.
Hun blir
ALDRI
HVERKEN NORDLENDING ELLER NORSK
Ho snakker søring å er
svart?!
Er sjøl fra nord
og kan herved bekrefte at nordlendinger IKKE ser sånn ut!
Er norsk og fullt oppegående fra A til Å
det er tross alt
de hvite
menn og kvinner
som har bygd opp landet vårt
Ingen missfoståelse kun sannheten.
INTEGRERING II
Hvor villig er hun
til å integrere seg.
Det høres ut for meg at hun vil
leve
som hun vil og er
og vi skal bare godta det.
PUBLICITY
Det er sånn man oppnår publicity hvis noen lurte
At media orker å gi henne oppmerksomhet!!!
Det er jo det hun ønsker
Hun provoserer og sikkert med fullt overlegg
med sine
fuck her
og fuck der
men jentungen er tilgitt
det er hærskaren av voksne hyllere hun har
so roper over seg i ekstase
og fryder seg over alle
fuckene
de hører og når de
fuckene
at på til går til noen V siden absolutt ikke liker
Listhaug
ja, da er dagen reddet.
Fritt fram for henne å hetse
Norge og nordmenn
faktisk tiljublet
av venstrevridde kjærringer
og norske riksmedia
men trekker seg da noen tar til
motmæle.
Beklager Sumaya, du har ikke min sympati.
Men hun skal ha poeng for at hun er dyktig i offerrollen..
SUTRING
Denne jenta bedriv grov hets sjølv
men når ho
påstår
at ho sjølv vert utsatt for det
so skal det
sutrast
og klagast.
Misunner spesielt denne
burkaen
og evnen til å
syte
over lang tid.
Å den evnen til å si stygge ting om andre
og selv syte
om at andre sier stygge ting om henne
er spesielt en gave
jeg personlig misunner.
Du skal være utrolig
kynisk
for å besitt en slik evne.
SELVRANSAKELSE
Hun må gå litt i seg selv!
Jeg syns hun burde ligge lav og spar seg selv
enn å klage rundt her.
Det er hun som ødelegger selv.
Og jeg har ikke sett noen har uttalt seg annet enn kritisk
til hennes frekke
respektløse
og arrogante
uttalelser
det er vel neppe noe å hyle opp om
når hun er så respektløs som hun er!
Hun må tenke over hva hun selv ytrer
Hun bør velge sine ord med omhu.
Ikke unnskylde deg med
at du er nordlending.
Kanskje hun bør tenke seg om
før hun banner
synes hun ikke er en god muslim
som gjør det.
2 FOR 1: MANSPLAINING + VICTIM BLAMING
Vet ikke om
unge øyne
tåler et så
frodig
språk,
men ”fuck”
betyr
i denne sammenhengen
noe sånt som
”faen ta”.
Det kan ha
andre betydninger
i andre sammenhenger.
Poenget er
uansett
at mange oppfatter ordet som svært provoserende.
Og da er det å bruke det på
denne måten
rett og slett
nesten det samme
som å be om slike
reaksjoner som hun fikk.
I andre land enn Norge
så kan bruk av ordet få
veldig
store
konsekvenser.
Så bruk det med
vett.
PLANEN
Det er en veldig fin plan dette her.
Trekker seg etter hets
Å bli et offer fungerer alltid for det blinde, døve og hjernevaskede publikum.
Spill på offerrollen igjen du
så synd på deg…
F*** politiet
og F*** Sylvi Listhaug sier du…
kom nå ikke tilbake etter å ha spilt offer og er ferdig med dine krokodille tårer
Forsidebildet er faksimile fra Nettavisens kommentarfelt på Facebook. Bildet er redigert av plasshensyn.
Krisemaksimering 