En helt spesiell toårsdag

Jeg sitter i bilen og griner. Motoren går på tomgang, vindusviskerne visler fram og tilbake over frontruta. Ute laver snøen ned. I hånda har jeg to blanke svart/hvitt-bilder. Bildene er kornete, utydelige, men det er ingen tvil om hva de viser.

16. januar 2016: Vi våkner grytidlig. Rora har fått feber. Det kommer ikke som noen overraskelse, for storesøster Iris har vært syk noen dager allerede. Når man har to småbarn, er det ikke til å unngå at forkjølelsen smitter dem imellom. Det vi ikke vet, er ar vi er på vei inn i vårt livs største mareritt.

Les også Sykdommen som kan drepe i løpet av få timer

16. januar 2018: Jeg sitter i bilen og griner. Motoren går på tomgang, vindusviskerne visler fram og tilbake over frontruta. Ute laver snøen ned. Jeg skal snart til barnehagen for å være med Rora på PPT-timen hennes. Først skal jeg bare en snartur i butikken. Jeg blir sittende noen minutter. Hikstingen gir seg, tårene stopper. I hånda har jeg to blanke svart/hvitt-bilder. Bildene er kornete, utydelige, men det er ingen tvil om hva de viser: En fullkommen utgave av et lite menneske, 6 cm langt, med hode, kropp, armer, bein – og et lite hjerte. Bildene viser ikke hvordan hjertet slår sine raske slag, heller ikke hvordan den lille kroppen spreller og bølger der den ligger – men det har jeg nettopp sett på skjermen oppe på legekontoret. Lettelsen slår innover meg hver gang jeg gløtter ned på bildene. Først nå innser jeg hvor usikker jeg har vært. Hvor utrygg. Redd for at noe skulle være galt. Men foreløpig står det bra til. Hjertet slår, fosteret vokser slik det skal.

Les også Å justere kursen

19. januar 2018: Tre dager er gått. Ultralydbildene er sendt rundt til familie og venner, arbeidsgivere er varslet, vi gleder oss til å bli en trebarnsfamilie. Men dagen i dag er spesiell. Den markerer en toårsdag vi helst skulle vært foruten. Jeg har gruet meg, men prøver å ikke tenke for mye på det som skjedde for to år siden – dagen da hun som nå er to og et halvt år og skal bli storesøster, ble alvorlig, livstruende syk. Dagen vi mistet henne. Bilder strømmer gjennom hodet mitt: Rora nærmest livløs i armene mine, Rora slapp og apatisk på legekontoret, ambulanseturen til sykehuset, ti hvitkledte mennesker rundt en bitteliten kropp på et lite behandlingsbord, Rora med slanger og nåler og tuber og ledninger på barneintensiven på Ullevål. Usikkerheten og tvilen som preger denne dagen: Hva hvis vi hadde gjort noe tidligere? Hadde det gått bedre med henne da? Og denne vissheten: Hvis vi hadde ventet for lenge, ville hun ha dødd.

Les også Jenta som forsvant

Jeg kan ikke unngå å undres over hvor disse to årene er blitt av. Vi har levd i en unntakstilstand, en hverdag der oppturer og nedturer avløser hverandre konstant. Og litt etter litt er det i ferd med å gå opp for meg at dette ikke lenger er unntakstilstanden, men den nye normalen.

«Det er jo fullstendig galskap», svarer jeg når noen gratulerer meg med graviditeten. For det er slik det føles. Å få et barn til når hverdagen allerede er stappfull, når vi har et barn som krever så mye, når vi har et friskt barn som så altfor ofte kommer i andre rekke. Samtidig er dette noe vi trenger nå, som familie. Rora trenger en flokk. Iris trenger, og ønsker seg, et søsken til. En å dele ansvaret for Rora med når vi foreldrene ikke lenger kan ta det. Og her er det paradoksale: Dette er et barn vi allerede elsker og gleder oss over. Men det er et barn som kanskje aldri hadde blitt til, hadde ikke Rora blitt syk den dagen for to år siden. For vi skulle egentlig bare ha to barn. Muligens hadde vi ombestemt oss og fått et barn til uansett. Det kan vi aldri vite. Men akkurat nå er det en rar og fin tanke at alt vi og Rora har vært gjennom de siste to årene har ført oss hit: til et nytt barn. Ikke som en erstatning for det barnet Rora skulle ha vært, men aldri ble. Men som en bonus, en utvidelse av en allerede fantastisk familie som har så mye kjærlighet for hverandre.