Det er så rart å tenke på at du kanskje ikke skulle ha vært her.

For nå som du er her, kan jeg ikke tenke meg et liv uten deg.

Men også fordi du – rent praktisk – er et direkte resultat av at storesøsteren din ble syk og alvorlig skadet for livet.

En absurd tanke. En umulig tanke! At du liksom skal takke hennes sykdom, hennes lidelse, smerte og ubehag, for din eksistens.

Les gjerne denne også: Til min sovende datter

Det hjelper selvsagt ikke med avbrutt søvn og ammetåke når jeg skal forsøke å sette ord på dette, på disse to tankene som svever rundt i hodet mitt samtidig:

På den ene siden: Jeg skulle ønske av hele mitt hjerte at Rora aldri ble syk! Jeg vil ha den friske jenta mi tilbake.

På den andre siden: Da hadde jeg (sannsynligvis) ikke hatt deg. Og jeg kan ikke tenke meg hvordan det ville vært.

To motstridende, to samtidig utelukkende tanker ved siden av hverandre. Begge kan ikke eksistere på en gang. Og likevel gjør de det.

Jeg forsøker (uten helt å lykkes) å gjøre paradokset til noe positivt. Jeg snur det på hodet og tenker: Ut av alt det forferdelige vi, og ikke minst Rora, har vært gjennom, så kom det noe godt. Noe fantastisk!

Du kom, Snorre! Et smilende bablende lite vidunder av et hjerteplaster. Du kom og gjorde oss komplett.

Det er tidlig morgen. Huset er stille. Alle sover, bortsett fra meg. I dag er det nøyaktig tre år siden jeg skrev dette til søsteren din (hun var omtrent like gammel da som du er nå):

«Selv om tiden river oss fra hverandre, vil jeg for alltid huske varmen fra deg, den tunge, rytmiske pusten, den lille kroppen din mot min. For noen ganger kan ett sekund vare en hel evighet.»

Sov litt til, Snorre. Mamma trenger enda en kopp kaffe. Så kan du våkne. La meg holde deg tett inntil meg. Kjenne varmen din. Nyte sekundet. Nyte evigheten. Så skal vi gå inn til Rora og gi henne en klem.