Dama på sykehuset

 

Det står ei dame utenfor sykehuset på Kalnes. Vi har blitt godt vant med henne i løpet av den tida vi har tilbragt der. Hver gang vi går inn eller ut, står hun utenfor og ser på oss uten å se oss.

Den aller første gangen jeg så henne, tenkte jeg «creepy!». Det var den kvelden yngstejenta ble lagt inn med hjernehinnebetennelse, og mannen min og jeg trasket gjennom korridorene mens vi ventet på å høre hva som skjedde med henne.

Det var en iskald og mørk januarkveld, og jeg skvatt da jeg gløttet ut vinduet og fikk øye på henne. Creepy, men også fascinerende. Jeg skal innrømme at jeg tok meg selv i å lure på hva hun gjorde akkurat der, rett ved inngangen hvor alle kan se henne. Var det et uttalt mål å skremme pasientene før de kom til behandling?

Og så ligner hun litt på en dementor!

Etter tre uker på Ullevål var vi tilbake på Kalnes. Dame med draperi (som er den noe dølle tittelen på kunstverket) sto og ventet på oss da vi kom. Nå syntes jeg ikke lenger at hun var creepy, men fascinasjonen slapp ikke taket.

Et Google-søk senere hadde jeg lært at Kalnes-dama på ingen måte var blitt tatt godt imot av alle. Faktisk hadde sykehuset vurdert å flytte henne på grunn av alle de negative reaksjonene. De negative kommentarene lignet min egen umiddelbare magefølelse: «uhyggelig, skremmende og lite optimistisk«.

Jeg kan skjønne at en skulptur som denne gjør sterkt inntrykk når man ankommer sykehuset for første gang. Avhengig av grunnen til at man er der, har jeg også forståelse for at man finner dama upassende og ubehagelig. Det er ikke alltid sånn at man har overskudd til å oppleve kunst når man er på sykehus.

Jeg, som har tilbragt noen uker på sykehuset, som har hatt tid og overskudd til å reflektere over skulpturen, ser henne annerledes nå.


Hun er meg.

For noen ganger er man på sykehus fordi verden har gått i knas. Fordi livet nesten ikke er til å kjenne igjen. Fordi fremtiden er så usikker og uforutsigbar at du ikke kan tenke lenger enn ei uke frem i tid.

Da står du der, barbeint og sårbar. Da står du utenfor og ser inn. Inn i noe ukjent, noe fremmed, mens andres normale liv raser forbi. Da har du noen ganger lyst til å bare bli borte. For hvis du ikke er, trenger du ikke forholde deg til det som har skjedd. Da trenger du ikke være sterk.

Men du står likevel rakrygget. Fordi du må. Fordi det ikke finnes noe alternativ. Fordi det å gi opp ikke er en mulighet.

Følg gjerne krisemaksimeringsdama på Facebook

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: