Samsoving i praksis

For en stund tilbake hadde jeg en «rant» mot såkalte søvneksperter som til stadighet driver og legger seg opp i hvilke soveanordninger familier har.

Den aktuelle søvneksperten – og flere med henne – er ubegeistret for samsoving. I mitt innlegg skinner det kraftig gjennom at jeg derimot synes samsoving er supert! (Eh, bortsett fra de nettene samsoving blir til samvåkning, da.)

Så til (kommende) foreldre som vurderer å ta i bruk dette sovekonseptet som har vært i bruk blant mennesker og dyr i årtusener – her er min erfaring.

Det alvorlige først: Det er noen ting du må passe på før du sover med en baby i senga. Les hele listen. Check?

***

Lillesøster setter i et hjerteskjærende hyl. Jeg bråvåkner, snur meg, legger armen rundt henne og snakker mykt inn i øret hennes. Hun roer seg øyeblikkelig. Hun smatter litt, og jeg slenger ut en pupp. Hun slafser i seg nattmåltidet mens jeg ligger døsig ved siden av henne. Så blir sugetaket slappere og hun sovner. Jeg trekker meg forsiktig unna, snur meg og sovner igjen.

***

Knirk. Tass tass tass. Flomp! Tass tass tass. Det tusles frem og tilbake mellom barnerommet og «storsenga». Etter tre turer kryper storesøster opp i senga og legger seg til rette mellom seks-sju kosedyr og brer dyna over dem og seg selv

***

Jeg våkner med en finger i nesa og hår i munnen. Jeg løfter den lille hånden bort fra ansiktet, vrir hodet mitt unna den bustete hårmanken, lukker øynene igjen. Er på vei inn i drømmeland da en hånd klasker meg i panna. Jeg prøver på nytt å posisjonere meg, men har ikke mye plass å gå på. Jeg ligger klemt mellom to små sovende skapninger. Det er akkurat nok plass til at jeg kan ligge på siden. Jeg legger armen rundt storesøster og snuser inn duften av håret hennes.

***

Sykehussenga knirker når jeg vrir meg for n-te gang for å forsøke å finne en behagelig sovestilling på den vonde madrassen. Jeg gløtter bort på lillesøster som ligger i en juniorsykeseng som er satt inntil min. Hun sover godt til tross for knirkingen, en liten bylt leiret blant dyner og tepper, midt i senga som egentlig er for stor for henne, og for liten for meg. Det er første natt på fem uker jeg tilbringer natten sammen med henne. Den siste natten vi sov sammen, var den natten hun ble syk. Siden har hun vært passet på av sykepleiere om natten, så pappaen og jeg skulle få sove.

Jeg ser på klokka. Burde ikke lillesøster våkne snart? Hun pleier jo å være sulten på denne tiden. Jeg døser, vel vitende om at hvis jeg sovner dypt nå, da kommer lillesøster til å våkne, da. Det går en halv time, en time, halvannen time. Så rører det på seg borte i lillesøsters seng. Jeg smyger meg over til henne til høylytte protester fra den gamle knirkesenga, legger meg til rette, flytter og danderer lillesøsters dynehav. Jeg kysser henne på panna, glad for at hun fortsatt er til.

***

Det er jeg som er hjemme med storesøster i natt. Pappaen sover på sykehuset med lillesøster. Familien vår har vært splittet så lenge nå. Jeg legger storesøster i «storsenga» – til tross for at det er trekvart år siden hun begynte å legge seg i sin egen seng – dels fordi jeg er altfor sliten til å sitte inne hos henne mens hun sovner, dels fordi jeg trenger å være nær henne nå etter alle ukene jeg har vært borte. Storesøster har en rastløshet i kroppen som må ut før hun greier å sove. Hun sovner med beina utenfor den 180 cm brede senga. Jeg forsøker å flytte henne, men hun grynter og åler seg ut av armene mine. Til slutt ender hun opp med beina på nattbordet. Det får duge. Om natten ruller, vrir og vender hun på seg. Jeg er for trøtt til å forsøke å få henne til å ligge på ett sted, så jeg flytter på meg etter hvert som kroppen hennes inntar min plass. I løpet av natten sover vi på hver eneste kvadratcentimeter av senga. Vi våkner med hodene i fotenden. Storesøster ser seg fortumlet rundt: «Mamma, vi ligger feil vei!»

***

Jeg gløtter på øynene. Det er «sen» morgen – klokka er over sju – men jeg er den eneste som er våken. Jeg vrir hodet til venstre. Der ligger storesøster som krabbet opp i senga en gang i løpet av natta. Til høyre for meg sover lillesøster fredfullt. Ved siden av henne igjen ligger pappaen og snorker mykt. Hver centimeter av sengas bredde er fylt med varme, trygge, sovende kropper. Så heldig jeg er, tenker jeg, som får våkne opp tett inntil de menneskene jeg elsker aller mest.

Hva er din samsovingshistorie?

Samsov gjerne med Krisemaksimering på Facebook.

 

 

  1. […] Siden, da Rora var blitt bedre og vi flyttet til et sykehus nærmere der vi bor, byttet vi på å sove hjemme med Iris og på sykehuset med Rora. Vi var sjelden samlet alle fire, og når vi var det, var det alltid på […]

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: