Den siste helga før Rora ble utskrevet fra sykehuset, fikk vi dra hjem på permisjon. I seks uker hadde vi vært en splittet familie – først Rora, pappaen og jeg på sykehus og Iris hjemme sammen med besteforeldre. Siden, da Rora var blitt bedre og vi flyttet til et sykehus nærmere der vi bor, byttet vi på å sove hjemme med Iris og på sykehuset med Rora. Vi var sjelden samlet alle fire, og når vi var det, var det alltid på sykehuset
Nå skulle vi prøve ut det nye livet vårt, den nye hverdagen – hjemme. Og jeg tror det var da vi endelig var hjemme alle fire, og Rora tronet i vippestolen i sofaen – mye mer fornøyd og til stede enn vi noen gang hadde sett henne på sykehuset – at jeg bestemte det: Fra nå av skal vi ha hjemmelaget pizza hver eneste lørdag.
Det høres kanskje litt teit ut. Men det var så utrolig viktig. Det var viktig å kjenne på følelsen av å være en vanlig småbarnsfamilie igjen, til tross for alt som hadde skjedd. Det var viktig å skape noe godt, trygt og forutsigbart for Iris – å ha en tradisjon som er til mye for hennes skyld. Det var et fint minne fra min egen barndom som jeg kunne videreføre – komplett med mammas oppskrift på pizzadeig og tomatsaus.
Og sånn har det blitt. Hver eneste lørdag (med unntak så få at jeg kan telle dem på en hånd) setter jeg pizzadeig om morgenen. Hver lørdag ettermiddag baker Iris og jeg pizza. Uansett hvor tung hverdagen er, uansett hvor mye Rora krever, uansett hvilke andre planer vi har den dagen, spiser vi pizza hver lørdag kveld.
Da setter vi på barne-TV og skåler i farris og melk og feirer hverdagsidyll og A4-liv.
Kom og spis lørdagspizza sammen med Krisemaksimering på Facebook
Krisemaksimering 