Kjære naive småbarnsmor

På bloggen Småbarnsforeldre skriver Nina om dem hun kaller «rosa-blå nettroll«. Med det mener hun visst sånne som meg, som reagerer på den allestedsnærværende kjønningen av barndommen, og som sier ifra om det. Ninas utgangspunkt er et helt konkret innlegg på bloggen hennes, hvor hun skilte mellom klær «for søte jenter» og klær «for tøffe gutter». Jeg skjønner at det kan være kjipt å oppleve å få «kjeft» for et så tilsynelatende uskyldig og bagatellmessig innlegg, og jeg har ikke tenkt å kommentere det konkrete innlegget. Men siden Nina derfra drar diskusjonen over på et generelt nivå, både om trolling og kjønnsdeling, bare må jeg komme med noen kommentarer.

Nina skriver: «Jeg har funnet noen av de magiske ordene som kan lokke de [de rosa-blå nettrollene] frem.
Som kan få de til å komme ut av de kjønnsnøytrale grå hulene sine og rope ut sin frustrasjon.
Rosa-blå nettrollene ønsker å ikke gjøre en forskjell, den ønsker at vi skal formes av den vi er, og ikke det samfunnet forventer at vi skal være, like eller gjøre.
De ønsker ikke å sette noen i rosa eller blå bås.»

Kjønnsnøytralt er visst blitt noe i nærheten av et skjellsord, som Nina forbinder med fargen grå. Så hva har egentlig skjedd med de andre fargene – grønn, gul, oransje, rød, brun for eksempel? Dette spørsmålet kommer jeg visst aldri til å slutte å stille: Hvorfor må alt på død og liv være enten (gutte)blått eller (jente)rosa? Når vi snakker om kjønnsnøytralt, vil vi jo bare ha flere farger å velge i, som ikke er forbundet med kjønn, slik blått og rosa unektelig er. Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor det skal være negativt å ønske at barna ikke skal begrenses av samfunnets forventninger til kjønn?

Jeg har skrevet en del om dette tidligere (om kjønnsroller, kjønnede leker og tullete bøker), og skal ikke gjenta alt her. Men mitt budskap er dette:

Kjønning av barndommen begrenser barnas valgmuligheter og setter forventninger til dem basert på deres biologiske kjønn. 

Jeg mener dette er en tendens som er negativ for barna, og derfor kommer jeg til å fortsette å protestere mot det – uavhengig av hvor ubetydelig enkeltsakene synes å være. Det handler ikke isolert sett om tannkremtuber, matbokser eller frisørkapper, men om summen av alle småtingene.

Videre skriver Nina: «Dere hyler og skriker fordi lego har kommet med en ny type som de kaller Friends, med tilsynelatende det vi kaller jentedesign.. men det står INGEN STEDER at denne legoen er forbudt for gutter, eller at ordinær lego kun er for gutter? Det er det vi som gjør oss en mening på.»

Vel. For det første: ta en tur innom Legos Duplo-side. Her kan du nemlig sortere produktene etter kjønn. Mye er kjønnsnøytralt, men Batman-serien er for gutter, og de rosa produktene er for jenter. Og her snakker vi produkter for 2-åringer.

Nei da, det står ikke ar produktene er forbudt for et av kjønnene, men det er klart at ved å merke spesifikke produkter for ett kjønn, så utelukker man det andre kjønnet. Ellers hadde det vært fint liten vits i å skille på kjønnene i første omgang. Og det finnes mengder av produkter som er merket med kjønn.

Og nå kommer jeg til poenget med overskriften: Det er så grenseløst naivt å tro at kommunikasjon kun handler om ord, og at produkter egentlig kun er kjønnsdelte dersom det uttrykkelig står at de er forbudt for et av kjønnene. Det er mange måter å kommunisere kjønnsdeling på. At de rosa produktene kun viser bilder av jenter på pakken signaliserer for eksempel at det er jenter som er målgruppen – og omvendt.

Det er også naivt å tro på de kommersielle aktørenes påstand om at de bare tilbyr det folk vil ha. Det er for eksempel innlysende at hvis man greier å etablere som sannhet at jente skal ha rosa og gutter blått – det være seg sykler, akebrett eller parkdresser – så blir det vanskeligere å arve etter søsken med et annet kjønn. Man må kjøpe nytt, og det tjener produsentene selvsagt på. Her handler det om at valgmulighetene blir begrenset for begge kjønn, og at jenter og gutter presses inn i forhåndsbestemte roller.

Til slutt en kommentar til dette med trolling: Jeg har aldri kommentert på Ninas blogg selv, så om hun nå definerer meg som et rosa-blått nettroll får være opp til henne. Men jeg leser at hun reagerer på at folk legger ord i munnen på henne, og at de «dømmer og putter i bås». Samtidig som hun skriver at de samme folkene «lusker rundt og popper opp når du minst aner.
Og tråkker du de på tærne, hakker de deg i fillebiter.» De bor i «kjønnsnøytrale grå hule[r] og rope[r] ut sin frustrasjon» Hmm… dømmende, sa du? Sette i bås, var det?

Vi kan være enige om at debatten skal foregå på et anstendig nivå. og vi kan være enige om at det finnes ting her i verden som er viktigere å bruke energi på enn blogger med hverdagstips til småbarnsforeldre, og at «Verden har så mye mer å bekymre seg over enn rosa og blå». Men jeg går ikke med på at dette handler om noe så banalt som to farger. Eller tannkrem. Det handler om hvilke valg, muligheter, sjanser og forventninger barna våre blir stilt overfor hver dag. Det handler om hvem som skal få begrense disse valgene, og sette snevre, kjønnsbaserte forventninger til barna. Det handler om konsekvensene det får senere i livet, når datteren din blir utsatt for hersketeknikker eller ikke får sjefsstillingen hun har søkt på, fordi det er guttene som blir oppdratt til å være ledere, mens jenter forventes å være søte og stille. Eller når jenta di vokser opp og ikke tør søke på sjefsjobben en gang, fordi hun uansett ikke regner med å få den.