På en norsk skole, i dag: Skolen skal sveise gruppene sammen på tvers av klassene, men ikke på tvers av kjønn. Tvert imot ser læreren det tydeligvis som sin oppgave å sementere de kjønnsrollene som barn dessverre møter overalt ellers:
At jenter skal være passive og opptatt av utseendet. Deres største verdi ligger tross alt i hvordan de ser ut.
At gutter skal være aktive og bruke hodet.
Og at det er slik det skal være, for dette har elevene bestemt selv. Det har tydeligvis ikke falt læreren inn at hen kan – og bør! –være en motpol til skadelig kjønnsroller som innskrenket begge kjønnenes handlingsrom og valgmuligheter.
En trenger ikke all verdens fantasi for å finne på aktiviteter som begge kjønn kan ha like stor glede av, uten å fortelle guttene og jentene hva de «får lov» til å ha med seg. Uten å fortelle jentene at det er utseendet som teller. Uten å fortelle guttene at den største verdien ei jente har, er hvordan hun ser ut. At jenter kun er opptatt av hår og sminke. Uten å fortelle jentene at det kun er gutter som kan like dataspill og brettspill.
Hvis dette gjenspeiler den generelle holdningen hos lærere og foreldre i dag, må jeg si at jeg er dypt bekymret for barna våre som vokser opp med dette!
Ordstyrer (heretter kun omtalt som «O»): «Ja, velkommen dere, til planleggingsmøte for SFO høsten 1956, eh, jeg mener, 2016. Ordet er fritt, det er bare å komme med forslag til aktiviteter. Ja?» Les mer «Referat: planleggingsmøte SFO høsten 2016»→
Kjære produsent eller forhandler av produkter for barn.
Jeg henvender meg til dere fordi jeg har sett at dere markedsfører eller merker produkter med kjønn. Jeg vil på det sterkeste anbefale at dere slutter med det. Med mindre kjønnsorganene spiller en rolle i bruken av produktet, er det ingen som helst grunn til å skille mellom jenteprodukter og gutteprodukter. Les mer «Slutt å kjønnsdel alt mulig!»→
På bloggen Småbarnsforeldre skriver Nina om dem hun kaller «rosa-blå nettroll«. Med det mener hun visst sånne som meg, som reagerer på den allestedsnærværende kjønningen av barndommen, og som sier ifra om det. Ninas utgangspunkt er et helt konkret innlegg på bloggen hennes, hvor hun skilte mellom klær «for søte jenter» og klær «for tøffe gutter». Jeg skjønner at det kan være kjipt å oppleve å få «kjeft» for et så tilsynelatende uskyldig og bagatellmessig innlegg, og jeg har ikke tenkt å kommentere det konkrete innlegget. Men siden Nina derfra drar diskusjonen over på et generelt nivå, både om trolling og kjønnsdeling, bare må jeg komme med noen kommentarer. Les mer «Kjære naive småbarnsmor»→
En mor tok med sin fireårige datter til frisøren. Der ble datteren påkledd en frisørkappe med kroppen til en havfrue med slank midje, tynne armer og pupper. I etterkant skrev kvinnen et kritisk innlegg på frisørkjeden Nikitas Facebook-side, der hun blant annet sa «…min lille fireåring [er] blitt gjort til et kroppslig objekt med store pupper i bikini, smal midje og altfor tynne armer. […] Jeg spurte om de hadde noen alternativer og fikk til svar, ja. En Supermann-drakt med muskler. Noe som ikke er noe bedre. […] Mine barn skal selv få velge hvem de vil være, og de skal få lov til å vokse opp med et sunt forhold til sine kropper.»
Tråden ble altså slettet fra Facebook, men da hadde saken allerede blitt plukket opp i media. Både Nettavisen og Adresseavisen skrev om den. Og når mobben ikke lenger fikk utløp for sin aggresjon overfor kvinnen på Facebook, kunne de ta opp tråden i de andre medienes kommentarfelt.
En interessant side ved denne saken er hvordan kritikk sammenblandes med følelser. Ifølge Nettavisens opprinnelige overskrift «raste» kvinnen mot Nikitas jentefrisørkappe. (Overskriften ble senere endret, på forespørsel fra kvinnen selv.) I kommentarfeltet blir kvinnen, og dem som støtter henne, beskrevet som «hysterisk», «hårsår»(!), «sytete», «surmaga», «lettsåret» og «opprørt». Slik blir kritiske røster latterliggjort og nedvurdert.
Hvorfor tar folk slik på vei når barn, kjønnsroller og kroppspress diskuteres? Hvorfor har så mange et behov for å bagatellisere saken? Hvorfor denne trangen til å hetse et menneske – en mor, en kunde – som fremmer kritikk mot et firma og samtidig tar opp et viktig og samfunnsaktuelt tema?
Kvinnen som la ut innlegget, ble i kommentarfeltet beskyldt for å være en dårlig mor, flere mente barnevernet måtte kobles inn, mange sa de syntes synd på datteren hennes. Det er dette en kvinne må tåle når hun ytrer seg kritisk om noe så banalt (skulle man tro) som en frisørkappe. Det paradoksale er at samtidig som mange kommenterte hvor bagatellmessig innlegget var, følte de en trang til å latterliggjøre hun som skrev det, og bidro dermed til å blåse saken opp.
Men hvor latterlig, bagatellmessig og banalt er det egentlig at et barn som skal klippes hos frisøren får utdelt en frisørkappe basert på kjønn? Hadde det vært et enkelttilfelle, kunne vi ledd det bort som en absurditet. Men, som kommentarfeltene også viser, er dette normen i dag. Utsagn som «Fantastisk at det er mulig å henge seg opp i noe sånt», var det mange varianter av. Det er så dagligdags, og så akseptert at alt – til og med frisørkapper – deles inn i kjønn, at folk blir provosert når noen kritiserer det.
Hele barndommen er i ferd med å bli gjennomkjønnet. Det finnes jenteakebrett og gutteakebrett, jenteski og gutteski, jentesangbøker og guttesangbøker, jentetannkrem og guttetannkrem, vi snakker om jenteleker (dukker, prinsesseting, alt som er rosa) og gutteleker (biler, fly, sverd, alt som er svart og blått). Prøv å finne en utedress eller et par vintersko til barn som ikke er fargekodet enten med rosa/lilla eller svart/blått.
Akebrett med lilla og rosa for jenter, akebrett med svart og blått for gutter. Legg merke til det relativt nøytrale røde akebrettet til venstre, som var en femtilapp billigere enn de kjønnsdelte…Alt dette sauses sammen til trange kjønnsroller og -forventninger til barna våre. Jentene skal være søte, rene, stille, rolige, flinke, rosa prinsesser. Guttene skal være tøffe, sterke, viltre, aktive superhelter som ikke gråter.
«La jenter være jenter, og gutter være gutter», sies det, uten at det reflekteres over hvilke forventninger man samtidig påfører barna. Hvorfor kan ikke barn være barn? Hvorfor kan de ikke få slippe å bli påført jenterollen og gutterollen? Hvorfor kan vi ikke la barna velge selv hvilke farger de skal like, hvilke leker de skal leke med, hvilke interesser de skal ha? Hvorfor kan ikke jenter få herje, lekeslåss, bråke og bli skitne uten å bli omtalt som «guttejente»? Hvorfor kan ikke gutter få vise følelser, gråte og leke med dukker uten å bli omtalt som «jentegutt»?
Og hvorfor kan ikke en kvinne, en mor, få ytre seg kritisk om disse forventningene uten å bli fortalt at «Den kjerringa trenger en solid dose p***…»?
Krisemaksimering 