Jeg kunne jo ikke la være å skrive noe. Den debatten: Fullverdig og attråverdig liv. Utviklingshemming. Begrensninger. Nedsatt funksjonsevne. Livskvalitet.
Så jeg skrev. Seks A4-sider med tanker, meninger, sitater. Avsnitt skrevet i sinne, avsnitt skrevet med tårer i øynene. Setninger som raste bortover skjermen. Så: utslitt. Utmattet. Lei. Det funket ikke. Startet på nytt. Sto i dusjen og grein og visste plutselig hva jeg måtte skrive.
Dette er ikke et debattinnlegg. Det er ikke et tilsvar.
Dette er en hyllest.
En hyllest til alle dem som ikke tenker om mennesker med nedsatt funksjonsevne slik som Aksel Braanen Sterri gjør. Dem som ikke ser på et menneske og ser begrensninger, men muligheter.
Men først: hvor mange tårer har jeg ikke grått i sorg over alt Rora har mistet? Hvor mye skulle jeg ikke gitt for å få henne – hele henne – tilbake?
Å glede seg over livet til et barn som har mistet så mye – evner, muligheter, sanser – krever hverken styrke, mot eller eksepsjonelle egenskaper. Det krever kun én eneste ting: Evnen til å se på livet fra dette barnets utgangspunkt. Det kan være både vanskelig og tidkrevende når man aldri har omgåttes mennesker med spesielle behov. Jeg har brukt mye tid på å greie å se Rora, ikke fra mitt ståsted eller fra det ståstedet hun befant seg før hun ble syk – men fra der hun er nå. Å justere kursen slik, er en krevende øvelse, men helt nødvendig.
Les også: Å justere kursen
Rora trenger ikke at noen synes synd på henne. Hun trenger ikke at folk ser på henne og tenker stakkars, så mye hun aldri vil oppnå, så mye hun går glipp av, huff, for et liv.
Rora trenger en heiagjeng. En profesjonell heiagjeng. Og det er hun så heldig å ha. Dette er en hyllest til dem.
Til dem som aldri har sett ned på henne, ristet på hodet i tragisk sympati med henne, dem som aldri har sett begrensningene hennes.
Til dem som ser henne for mulighetene hun har. Som gleder seg over hvert minste fremskritt. Som er kreative, fleksible, entusiastiske, engasjerte. Som gir så mye mer av seg selv enn det er lov å forvente. Som synger og bærer og bysser og kiler, som er glade i Rora og bryr seg om henne.
Dette er en hyllest til Torill som utbryter at hun er verdens heldigste der hun sitter på gulvet og gir Rora mat.
En hyllest til Tone som får tårer i øynene når Rora greier noe nytt.
Til Signe Marie som stråler når hun forteller hvordan hun får kontakt med Rora.
Disse fantastiske menneskene som på den ene siden gjør jobben sin, og på den andre siden er så utrolig mye mer enn bare ”en ansatt” for Rora og familien. Disse menneskene som definitivt har havnet på rett hylle her i livet.
Aksel Braanen Sterri har nok også havnet på rett hylle. Jeg er i hvert fall utrolig glad for at han skal sitte og filosofere på universitetet, og ikke jobbe direkte med mennesker som Rora. For Rora trenger en heiagjeng. Hun trenger å bli sett for den hun er, for det hun kan, og for det hun kan oppnå. Da kan dører åpne seg, også for henne.
Så kjære dere, Roras profesjonelle heiagjeng, det beste teamet vi kunne drømt om: Tusen, tusen takk.
Krisemaksimering 