prokrastinere: verb vegre seg for å handle, beslutte e.l
BØYNING-te, -t, -ing
UTTALE: [prokrastine:´rə]
ETYMOLOGI: fra engelsk procrastinate, fra latin procrastinare, avledet av pro- og crastinus, avledet av cras ‘i morgen’
BETYDNING OG BRUK: vegre seg for å handle, beslutte e.l.; være forhalende, utsettende, sendrektig; somle
(Kilde: Det norske akademis store ordbok)
Jeg er fæl til å utsette ting. Jeg vet ikke helt hvorfor, for det er en ganske irriterende egenskap.
Kanskje er det fordi alt jeg gjør må være så jævla gjennomtenkt. Hva skal jeg egentlig svare når et hyggelig menneske sender melding og spør hvordan det går? Hmm… Jeg må jo svare mer enn bare at det går bra. Men hvor mye detaljert skal jeg være? Har vi gjort noe gøy i det siste som jeg kan fortelle om? Det kan ta meg dagevis å svare på en sms. Noen ganger har jeg tenkt så mye på hva jeg skal svare at jeg glemmer at jeg faktisk ikke har svart.
Det samme gjelder frister. Hvorfor gjøre noe nå, når jeg kan utsette det til i morgen? Eller dagen etter? Eller dagen etter der? Jeg noterer frister i familieplanleggeren og setter alarm på telefonen. Da haster det tross alt ikke før dagen fristen går ut.
I love deadlines. I like the whooshing sound they make when they go by. (Douglas Adams)
Eksempel: Vi skal svare på en brukerundersøkelse i barnehagen. Jeg aner ikke hvor lang tid det tar å svare, men regner med at det er relativt fort gjort. For tre dager siden fikk vi en påminnelse på sms. I går ble det lagt ut en ny påminnelse på informasjonsportalen barnehagen bruker. Kun 44 prosent har svart. Jeg tilhører selvsagt de 56 prosentene som ennå ikke har svart. Jeg mener, i dag er det torsdag, og svarfristen er på søndag. Plenty tid igjen. Jeg har jo tenkt å svare, så jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg ikke har gjort det allerede. Men det er liksom ikke noe morsomt når det ikke haster.
Likevel, det å stadig vekk utsette ting jeg skulle ha gjort og burde ha gjort er ganske stressende i lengden. Nesten konstant dårlig samvittighet har jeg og, overfor alle som skulle hatt en sms eller telefonsamtale. I tillegg er det sånn at jo lenger tid jeg bruker på å svare, jo vanskeligere blir det å sette seg ned og skrive den meldingen.
Det rare er at den fornuften som ikke funker på meg – det må gjøres før eller senere, så det er like greit å bli ferdig med det samme – er den samme fornuften jeg river meg i håret over at datteren min på to og et halvt ikke forstår. Det er det samme nesten hver kveld: Tennene må pusses, det vet hun.
Jeg: «Kom, så går vi og pusser tenner»
Hun: «Jeg vil ikke pusse tenner»
Jeg: «Nå er det leggetid, og da skal vi pusse tenner.»
Hun: «Jeg vil ikke pusse tenner»
Jeg: «Men hvis vi skynder oss å pusse tennene nå, så rekker vi å lese ekstra lenge før vi slukker lyset.»
Hun: «Jeg vil ikke pusse tenner»
Jeg: «Men du lenger du venter med å pusse tenner, jo mindre tid får vi til å lese.»
Hun: «Jeg vil ikke pusse tenner!»
Jeg: «Men hvorfor gidder du å krangle? Du vet jo at tennene må pusses uansett. Kan vi ikke bare bli ferdige og så gå og ha det koselig sammen, i stedet for å krangle om tannpussen hver kveld?» (Jada, jeg har innsett for lenge siden at hun ikke bryr seg en millimeter om hva jeg sier. Men jeg har jo rett! Det er jo så innlysende logisk!)
Så nå har jeg innsett at akkurat når det gjelder å få gjort enkelte ting så er hjernen min en trassig to og et halvt-åring som krangler med den mer fornuftige «mamma»-delen:
Jeg: «Den greia du skulle ha gjort, den kan du gjøre nå.»
Jeg: «Gidder ikke. Gjør det i morra.»
Jeg: «Men hvis du gjør det nå, så slipper du å tenke mer på det.»
Jeg: «Gidder ikke. Gjør det i morra.»
Jeg: «Men du må jo gjøre det uansett. Hvorfor ikke bare bli ferdig med det?»
Jeg: «Gidder ikke. Gjør det i morra.»
For et par år siden fant jeg ut at det fikk være nok. Jeg satte meg som nyttårsforsett å begynne å gjøre ting med en gang i stedet for å utsette dem. Hvordan det gikk? Vel, jeg utsatte det, så klart.
Men hey, du trenger ikke å utsette å følge Krisemaksimering på Facebook!
Jeg er forresten ikke den eneste som utsetter ting i eininga. Tegne-Hanne gjør det også, nemlig.
Krisemaksimering 