Dette er en takk til deg. Til deg som mener du betaler for mye i skatt. Til deg som betaler akkurat passe. Og til deg som synes du kunne betalt mer. Har du tenkt over at skattepengene redder liv?
Da datteren vår ble akutt alvorlig syk, var det mye vi måtte forholde oss til: kommer hun til å overleve? Vil hun få varige mén? Hvor lenge må hun være på sykehus? Det er vanskelige, altoppslukende problemstillinger. Derfor er jeg så uendelig takknemlig for alle spørsmålene vi slapp å stille oss: Dekker helseforsikringen den behandlingen hun trenger? Får vi den beste hjelpen her, eller burde vi dra til et annet sykehus? Hadde hun fått en annen behandling om vi hadde hatt bedre (eller dårligere, for den saks skyld) økonomi? Hvor lenge har vi råd til å være borte fra jobb?
Jeg har alltid vært stor fan av den norske velferdsmodellen. Jeg er ikke noe mindre i tvil nå om at et godt offentlig, skattefinansiert helsevesen er den beste løsningen. Vi har sluppet å møte portvoktere som etterspør forsikringspapirer. Vi har ikke trengt å tenke på jobb og økonomi, men kun konsentrert oss om å ta vare på barnet vårt. Vi har ikke et sekund vært i tvil om at vi får den beste behandlingen fra de beste folkene. Barneleger, nevrologer, kirurger, anestesileger, fysioterapeuter, radiologer, ambulansepersonell, psykologer, leketerapeuter, barnepleiere og ikke minst sykepleiere – åh, de fantastiske sykepleierne! – har ikke bare bidratt til å redde livet til datteren vår, men har tatt vare på oss foreldre og storesøster i en tung tid. De har sørget for at vi har spist og sovet, kommet oss ut på tur, ønsket storesøster velkommen – kort og godt fått oss til å føle oss så hjemme som det er mulig å få til på et sykehus.
Snart er det på tide å reise hjem. Da står habiliteringstjenesten klar til å hjelpe oss videre. Fysioterapeut, ergoterapeut, PPT, det vi trenger for at datteren vår skal kunne fortsette på den lange veien tilbake fra sykdommen.
Det er blant annet dette skattepengene dine går til. Jeg er deg evig takknemlig.
Jeg greier knapt ta øynene fra deg. Du har sovnet midt i «matfatet» igjen. Matfatet, det er brystet mitt, senga di er fanget mitt, hodeputa di armkroken min og dyna hånden min som stryker over den lille kroppen din med jevne mellomrom. Les mer «Til min sovende datter»→
Det er den tiden på året igjen, og det er bare å forberede seg – særlig hvis du har barn. Eller kjenner noen som har barn. Eller befinner deg i nærheten av et barn. Nei, jeg snakker selvsagt ikke om adventstid og jul. Jeg snakker om – da da daaa! – omgangssyken. Den gjør sin runde hvert år, like sikkert som diskusjonen om hvor tidlig det bør være lov til å selge julemarsipan.
Omgangssyke er, bokstavelig talt, noe dritt. Heldigvis er den relativt fort unnagjort. Voila: jeg gir deg omgangssykens fem faser: Les mer «Omgangssykens fem faser»→
Forleden fikk toåringen et par knæsjrosa sko. «Fått nye sko!» proklamerte hun entusiastisk til alle hun møtte. Hun valgte fargen selv. Valget sto mellom rosa og …svart. Selv denne rosa-skeptiske mammaen var helt enig i det valget. (Jeg har forresten ikke noe imot rosa i seg selv – det blir bare litt i overkant når ungen går ut døra og det ser ut som om en sukkerspinn-maskin har kastet opp på henne.) Les mer «Rosa jenter og kjedelige gutter»→
Mannen og jeg pleier å gi hverandre en liten statusoppdatering etter at toåringen er levert i barnehagen. Her er morgenens rapport:
08.17: Alt er fryd og gammen. (Nesten en Facebook-status verdig.) Åh, jeg hadde store planer for hva jeg skulle gjøre mens babyen sov. Spise frokost i ro og mak. Sette en bolledeig! Rydde ut av oppvaskmaskina! Sette på en klesvask! Kanskje jeg til og med kunne rekke å vaske gulvet?!
08.19: Jinxed it. Okei, jeg burde visst bedre.
Den blå flammen på gasskomfyren blafret en gang og døde. Det samme gjorde håpet om en stille og effektiv morgen idet umiskjennelige knirkelyder hørtes fra babycallen.
08.22: Den pannekaka ser ikke mye god ut. Ikke fikk jeg snudd den ordentlig heller.
08.27: Noen ganger er en tørr bleie alt som skal til. (Gammelt jungelord.)
08.31: Kan ikke godt kaste den pannekaka heller da. Og den er jo nesten helt stekt på den ene sida. Hmm…
08.35: Så gikk det da ganske bra til slutt. Det ble i hvert fall både en slags frokost og en kopp kaffe.
Bolledeig, klesvask og gulvrengjøring be damned – det gjelder bare å ta slagene som de kommer.
På bloggen Småbarnsforeldre skriver Nina om dem hun kaller «rosa-blå nettroll«. Med det mener hun visst sånne som meg, som reagerer på den allestedsnærværende kjønningen av barndommen, og som sier ifra om det. Ninas utgangspunkt er et helt konkret innlegg på bloggen hennes, hvor hun skilte mellom klær «for søte jenter» og klær «for tøffe gutter». Jeg skjønner at det kan være kjipt å oppleve å få «kjeft» for et så tilsynelatende uskyldig og bagatellmessig innlegg, og jeg har ikke tenkt å kommentere det konkrete innlegget. Men siden Nina derfra drar diskusjonen over på et generelt nivå, både om trolling og kjønnsdeling, bare må jeg komme med noen kommentarer. Les mer «Kjære naive småbarnsmor»→
«Blir man mer klønete når man er gravid?» er spørsmålet som surrer rundt i hodet mitt der jeg ligger på knærne og skrubber fetaostolje av flisene. Jeg har nettopp – i beste slapstick-stil – kastet fem tallerkener, fire par kniver og gafler, en skål og en bolle salat opp i lufta, rett foran soveromsdøra til datteren min. Les mer «Klomse!»→
De første sparkene, kvalmen som gir seg, å handle de første babyklærne… Det følger mange milepæler med når man er gravid. Noen, som de forannevnte, er ganske åpenbare, og kan feires med god grunn. Andre havner i kategorien «sånt man bare må gjennom». Her er noen av de sistnevnte (rekkefølgen de opptrer i, kan variere): Les mer «Milepæler når du er gravid»→
En mor tok med sin fireårige datter til frisøren. Der ble datteren påkledd en frisørkappe med kroppen til en havfrue med slank midje, tynne armer og pupper. I etterkant skrev kvinnen et kritisk innlegg på frisørkjeden Nikitas Facebook-side, der hun blant annet sa «…min lille fireåring [er] blitt gjort til et kroppslig objekt med store pupper i bikini, smal midje og altfor tynne armer. […] Jeg spurte om de hadde noen alternativer og fikk til svar, ja. En Supermann-drakt med muskler. Noe som ikke er noe bedre. […] Mine barn skal selv få velge hvem de vil være, og de skal få lov til å vokse opp med et sunt forhold til sine kropper.»
Tråden ble altså slettet fra Facebook, men da hadde saken allerede blitt plukket opp i media. Både Nettavisen og Adresseavisen skrev om den. Og når mobben ikke lenger fikk utløp for sin aggresjon overfor kvinnen på Facebook, kunne de ta opp tråden i de andre medienes kommentarfelt.
En interessant side ved denne saken er hvordan kritikk sammenblandes med følelser. Ifølge Nettavisens opprinnelige overskrift «raste» kvinnen mot Nikitas jentefrisørkappe. (Overskriften ble senere endret, på forespørsel fra kvinnen selv.) I kommentarfeltet blir kvinnen, og dem som støtter henne, beskrevet som «hysterisk», «hårsår»(!), «sytete», «surmaga», «lettsåret» og «opprørt». Slik blir kritiske røster latterliggjort og nedvurdert.
Hvorfor tar folk slik på vei når barn, kjønnsroller og kroppspress diskuteres? Hvorfor har så mange et behov for å bagatellisere saken? Hvorfor denne trangen til å hetse et menneske – en mor, en kunde – som fremmer kritikk mot et firma og samtidig tar opp et viktig og samfunnsaktuelt tema?
Kvinnen som la ut innlegget, ble i kommentarfeltet beskyldt for å være en dårlig mor, flere mente barnevernet måtte kobles inn, mange sa de syntes synd på datteren hennes. Det er dette en kvinne må tåle når hun ytrer seg kritisk om noe så banalt (skulle man tro) som en frisørkappe. Det paradoksale er at samtidig som mange kommenterte hvor bagatellmessig innlegget var, følte de en trang til å latterliggjøre hun som skrev det, og bidro dermed til å blåse saken opp.
Men hvor latterlig, bagatellmessig og banalt er det egentlig at et barn som skal klippes hos frisøren får utdelt en frisørkappe basert på kjønn? Hadde det vært et enkelttilfelle, kunne vi ledd det bort som en absurditet. Men, som kommentarfeltene også viser, er dette normen i dag. Utsagn som «Fantastisk at det er mulig å henge seg opp i noe sånt», var det mange varianter av. Det er så dagligdags, og så akseptert at alt – til og med frisørkapper – deles inn i kjønn, at folk blir provosert når noen kritiserer det.
Hele barndommen er i ferd med å bli gjennomkjønnet. Det finnes jenteakebrett og gutteakebrett, jenteski og gutteski, jentesangbøker og guttesangbøker, jentetannkrem og guttetannkrem, vi snakker om jenteleker (dukker, prinsesseting, alt som er rosa) og gutteleker (biler, fly, sverd, alt som er svart og blått). Prøv å finne en utedress eller et par vintersko til barn som ikke er fargekodet enten med rosa/lilla eller svart/blått.
Akebrett med lilla og rosa for jenter, akebrett med svart og blått for gutter. Legg merke til det relativt nøytrale røde akebrettet til venstre, som var en femtilapp billigere enn de kjønnsdelte…Alt dette sauses sammen til trange kjønnsroller og -forventninger til barna våre. Jentene skal være søte, rene, stille, rolige, flinke, rosa prinsesser. Guttene skal være tøffe, sterke, viltre, aktive superhelter som ikke gråter.
«La jenter være jenter, og gutter være gutter», sies det, uten at det reflekteres over hvilke forventninger man samtidig påfører barna. Hvorfor kan ikke barn være barn? Hvorfor kan de ikke få slippe å bli påført jenterollen og gutterollen? Hvorfor kan vi ikke la barna velge selv hvilke farger de skal like, hvilke leker de skal leke med, hvilke interesser de skal ha? Hvorfor kan ikke jenter få herje, lekeslåss, bråke og bli skitne uten å bli omtalt som «guttejente»? Hvorfor kan ikke gutter få vise følelser, gråte og leke med dukker uten å bli omtalt som «jentegutt»?
Og hvorfor kan ikke en kvinne, en mor, få ytre seg kritisk om disse forventningene uten å bli fortalt at «Den kjerringa trenger en solid dose p***…»?
Oppi alt dette er det lett å overse alle de gode kvalitetene en ansatt automatisk får når han eller hun får barn. Så her har jeg tenkt å slå et slag for småbarnsforeldrene i arbeidslivet. Les mer «5 gode grunner til å ansette småbarnsforeldre»→
Krisemaksimering 