Det er mange måter å gå på en smell på når du er gravid. Så mange gode forsetter, så liten tid på deg til å bryte alle. Her er noen tips: Les mer «Slik går du på en smell når du er gravid»
Jenter og økonomi – et prosjektplanleggingsmøte fritt etter fantasien
På et DnB-kontor i Lillestrøm:
«Oi, se her ‘a, dere! Her står det i avisa at en drøss med kvinner ikke har peiling på hvor mye de får i pensjon. Og at det er kvinner som er de økonomiske taperne ved skilsmisse. Kanskje vi skulle tilbudt disse kvinnene en innføring i økonomiske spørsmål. Som bank er det tross alt vi som forvalter sparepengene, lånet, forsikringene og pensjonene deres.» Les mer «Jenter og økonomi – et prosjektplanleggingsmøte fritt etter fantasien»
«Likestillingen har gått for langt»
«Likestillingen har gått for langt» (kommentarfeltpoesi):
”Antifeministen”
Stolt antifeminist her!
Norske feminister
det er omtrent det verste vi har på denne jorden.
Feminisme er en form for ekstremisme.
Feminisme er mannshat og ikke noe verden er tjent med.
Feministene forstår ikke at deres største fiende
er dem selv.
Feminisme er noe herk.
Og jenter må slutte å bruke fitte for å få det som de vil.
”Kvinnebevegelsen”
Kvinnebevegelsen er komplett blinde om alt utenfor syklubben sin.
Disse i kvinnebevegelsen er faktisk ikke annet enn
snyltere
med kjeften på vid gap
og som lever av andre sitt arbeid!
Ja de har mange syke tanker i hodet samtidig de kvinnebevegelsene.
Hurpene i kvinnebevegelsen får bare si hva de vil.
Hadde kjeften sittet på en gris, hadde flesket vært uspiselig.
”Likestillingen har gått for langt”
Likestillingen har gått for langt.
Kvinnedagen?
Når tid er Mannedagen?
Likestilling er bare kjønnskamp
på en viss type kvinners premisser.
Ingen spør
hvordan menn har det.
”Sutring”
Feministene har i lang tid fremstått som sutrete egoister
og til dels mannehatere.
Hva er de sure for. Feminister
får jo bare frem saken sin toppløse uansett.
Lite å gjøre disse feministene.
Blir dere aldri ferdig med denne sutringen?
Slutt å syt! Begynn å yt!
”Kvinnebevegelsen II”
Kvinnebevegelsen er feige og falske svikere
mot de islamske
undertrykker
jenter
damer
og lesbiske
kvalmende.
”Kortprosa om kvinner”
Vekk med kvinnene, frem med mennene! Feministene er ikke akkurat skarpeste knivene i skuffen. Jeg har aldri møtt en kvinne som er i stand til å stable på beina et holdbart argument for selv et valgfritt standpunkt. Jeg er glad for at vi ikke har bruk for mer enn et par kvinner, ei kontordame og ei i resepsjon/sentralbord.
”Best å være mann”
Det er best å være mann.
Mann bestemmer mer
siden syndefallet.
Mann kan bare åpne glidelåsen
og tisse.
Kvinne må ta ned buksa då.
Kvinner får mensen.
Unge pleier å ha pen tiss.
Kvinner kan bli mer trassige.
Vil ung kvinne
bli ein mann sjølv?
Diktene er satt sammen av ulike uttalelser i kommentarfelt under saker som omhandler 8. mars. Unntakene er «Kvinnebevegelsen II» og «Best og være mann», som hver kun består av én uttalelse. Av hensyn til leseropplevelsen har jeg tillatt meg å rette opp de verste skrivefeilene.
Se hva jeg fant!
Etter å ha delt rundhåndet av min oppgitthet over kjønnsdelte leker, klær og bøker, var det stor glede å spore da jeg kom over disse:
Tenk det, vanter (eller fingervotter, som det heter der jeg kommer fra) som kan brukes av både jenter og gutter! Det er håp, folkens!
10 dummeste kjønnsdelte bøker
For litt siden skrev jeg et innlegg om kjønnsdelte leker, hvor jeg blant annet kritiserte kjønnsdelte sangbøker. Mange reagerte på disse sangbøkene, og innlegget ble til og med fanget opp av Adresseavisa. Men det finnes langt flere temaer et forlag kan dele inn i «gutteting» og «jenteting». Her er noen av de dummeste:
1. 100 kule aktiviteter for jenter/gutter (Spektrum)
Her har noen altså funnet ut at jenter interesserer seg for vesker, blomster og dukkeutstyr, mens guttene får leke med «småkryp, verktøy, idrett, traktorer og dinosaurer!» (fra forlagets omtale) Ja, det ville virkelig vært for ille om jentene skulle interessere seg for eksempelvis idrett! Før vi vet ordet av det, kan de jo finne på å gå med bukser eller kreve stemmerett.
2. Eventyr for jenter/gutter (Spektrum)
Legg spesielt merke til undertitlene: Eventyrboka for jenter inneholder «20 nye og klassiske eventyr å kose seg med», mens gutteboka er «en skattkiste av handlingsfylte eventyr for gutter» (fra forlagets omtale). Jentene vil altså kose seg, mens guttene vil ha handling.
3. Tøff mat for jenter/gutter (Spektrum)
For jenter er tøff mat altså… surprise! Cupcakes og andre «enkle småretter, hovedretter, kaker og desserter» (forlagets omtale). For jenter er det tydeligvis rosa kaker og dessert som er tingen. For jenter er jo så søte – akkurat som cupcaksene på bokomslaget. «Jenter er egentlig ikke tøffe i det hele tatt, vi bare følte at vi måtte ha det med i tittelen» (ikke fra forlagets omtale, men kunne kanskje vært det).
Gutter derimot, liker burgere, pizza, pølser og milkshake. Eller, som forlaget sier: «Denne boka er full av mat som gutter faktisk liker! Som en bonus er rettene også enkle, sunne og gode, og godgutten kan lage dem selv. Gode bilder og enkle forklaringer gjør matlagingen enkel…». Ja, for gutter må ha en enkel bok med enkel mat – enkle skapninger som de er (forlagets insinuasjon, ikke min).
4. Barnas bibel for jenter/gutter (Hermon)
Det kommer ikke fram i beskrivelsen av bøkene om det er forskjellige bibelhistorier i de to bøkene, eller om det bare er omslaget og tittelen som er kjønnsdelt. Jeg har sendt en henvendelse til forlaget om hvorfor de ser nytten av en guttebibelbok og en jentebibelbok, og venter spent på svar fra dem.
Oppdatering: Jeg har fått svar fra forlaget. De skriver: «Det er bare omslaget som er forskjellig. Bøkene er laget med to farger da dette blir etterspurt.»
5. Hvordan tegne 404 ting for jenter/gutter (Norsk Fakta Forlag)
Ville det ikke vært for ille om gutter og jenter tegnet de samme tingene?
6. Jentenes/guttenes mega-moro (Spektrum)
Dette er to av de verste omslagene når man setter dem ved siden av hverandre, synes jeg. Jentemoro er pastellfargede prinsesser og feer og havfruer og ballettdansere ispedd sommerfugler og blomster. Guttemoro er sjørøvere, riddere, drager og borger i sterke farger.
7. Go’jentas/go’guttens pottebok (Spektrum)
Går det an å få det mer stereotypt? Jenter = rosa, blomster og sommerfugler. Gutter = blått, biler, lastebiler og traktorer.
8. Jentenes/guttenes godnatthistorier (Spektrum)
Har noen prøvd å lese jentegodnatthistorier for gutter? Eller guttegodnatthistorier for jenter? Hva skjer da? Jeg aner et sosialt eksperiment uten like.
9. 365 historier og rim for jenter/gutter (Spektrum)
Hva det er som gjør at noen rim er for gutter, mens andre er for jenter, spør du? Sannelig om jeg vet.
10. Sangbok for jenter/gutter (Victoria)
Disse har jeg nevnt før, men jeg måtte ta dem med her også. Gutter og jenter er tydeligvis så forskjellige at de ikke kan synge de samme sangene en gang. Noen sanger fant jeg i begge bøkene, mens der guttene f.eks skulle synge «Nisser og dverge», skulle jentene synge «Sov dukkelise». Stakkars den redaktøren som fikk i oppdrag å velge ut «guttesanger» og «jentesanger»!
Jentene skal altså synge
Og Dukkelise, hør nå på meg;
Dersom de andre klemmer på deg,
så skal du værsågod tie still
hvis du vil være dannet og snill.
mens guttene synger
Ja, la oss bore dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint!
Da, mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i stykker og splint.
Moralen i jentevisa handler om å være passiv, stille og «dannet», i guttevisa om å være aktiv, handlende og bråkete. Jeg gremmes.
Les også Kjønnsroller, kommentarfelt og hysteriske kvinnfolk.
Nettstedet barnehage.no har også laget en sak om kjønnsdelte barnebøker: «Barnebøker under likestillingslupen» (08.12.14)
Flere har reagert på sangbøkene: «– Trodde jeg var med på skjult kamera da jeg så bøkene. Fyttirakkern, så oppgitt jeg ble» (Dagbladet 03.1014)
Klassekampen hadde en sak om dette i fjor: «Bøkenes rosa revolusjon» (19.12.13)
Slik lærer vi barna kjønnsroller
— Gutten min har så lange lyse krøller at hvis jeg hadde tatt på ham kjole, hadde folk trodd han var jente.
— Åh, jeg hater når folk tror at Iris er gutt!
Jeg var på trilletur med en venninne. Min datter var et par måneder, hennes sønn rundt året. Jeg hadde rukket å erfare flere ganger at hvis datteren min ikke hadde på seg noe rosa, antok folk som så henne for første gang automatisk at hun var gutt. Og det irriterte meg.
Men så sa venninnen min noe, som i ettertid har vist seg å være helt innlysende: — Jeg har aldri brydd meg om hva folk har trodd, jeg. Hvorfor skulle det spille noen rolle?
Nei, hvorfor skulle det det? Hvorfor er det så viktig å understreke hvilket kjønn babyer har? Det finnes helt sikkert kvinner som ønsker seg små yndige prinsesser som de kan dolle opp i rosa fra topp til tå. Og det finnes sikkert menn som ønsker seg små mini-menn som de kan ta med på fotballkamp. Men de fleste foreldre ønsker seg først og fremst barn.
En annen venninne, som har litt eldre barn, beklaget seg over motivene på barneklærne: Kule motiver, som i utgangspunktet ikke forbindes med gutter eller jenter, finnes stort sett bare på gutteklær, mens jenteklærne ofte har typiske jentemotiver — ballettsko, prinsesser, tiaraer, roser, hjerter osv. (Det kuleste klesplagget datteren min fikk til fødselen gikk forresten mot denne trenden: en rosa body med jaktmotiv. Men jeg tror den hører til sjeldenhetene.)
Det blir mye rosa når man får ei jente
Etter hvert som månedene gikk, orket jeg ikke lenger å rette på folk som antok at datteren min var gutt. Og jeg tenkte at hvis alle farger unntatt rosa er guttefarger, so be it. Jeg kjøpte klær som jeg syntes var kule — blå pysj med roboter, blå body med gravemaskiner — og lot folk tenke som de ville.
Jeg har gått fra å irritere meg over at folk noen ganger tror at datteren min er en gutt, til å glede meg over det. Jeg tror nemlig at gutter og jenter behandles ulikt fra de er ganske små. (Og det finnes forskning som underbygger dette. Vi snakker med og behandler guttebabyer og jentebabyer ulikt, og tolker barns adferd avhengig av kjønn (s. 116–139)) Min manns kusine sa for eksempel «jeg lar ham få herje litt ekstra, han er jo tross alt gutt» om sin ti måneder gamle sønn. Så hvis folk leker og klovner litt mer med datteren min fordi de tror hun er gutt, i stedet for å fortelle meg hvor søt hun er (som de ofte gjør når de ser at hun er jente), er det bare positivt. Hun er bare et drøyt år gammel, og vet jo ikke selv hvilket kjønn hun er. Hun ler av det hun finner morsomt, blir sint når hun ikke får viljen sin, er nysgjerrig og utforskende og elsker lysbrytere, baller og biler. Er hun typisk gutt eller jente? Nei, nettopp, det spiller ingen rolle.
Men det blir vanskeligere. Hittil har alle lekene hennes vært fargerike og kjønnsløse (om jeg kan si det slik). Men om ikke lenge vil hun i lekebutikken stå ansikt til ansikt med leker tilpasset hennes kjønn, og andre leker tilpasset det andre kjønnet, det hun ikke er. Nesten før hun selv oppdager at det finnes to kjønn, blir hun fortalt hvilke leker det er meningen at hun skal interessere seg for som jente.
Lekene vi gir til barna inneholder en forventning til hva og hvem vi vil at barna skal være, og hva de skal interessere seg for. Jo tidligere vi gir barna leker med kjønnsforventninger, jo tidligere vil barna tilpasse seg kjønnsrollene. Hjerneforskere finner svært liten forskjell på jentehjerner og guttehjerner fra fødselen av, og noen forskere mener at forskjeller mellom gutter og jenter hva gjelder f.eks hva slags leker de leker med, kun er et resultat av påvirkning utenfra. Se for eksempel denne artikkelen, hvor det også hevdes at når vi gir barna kjønnede leker, er vi med på å reprodusere kjønnsroller hvor jentene velger lavtlønnede omsorgsyrker: Det er påfallende at vi i et land hvor kjønnsforskjellene har vært mindre enn i de fleste andre land, nå ser en tendens mot å produsere leker, klær og mat (!) med kjønnsdimensjoner vi ikke har sett tidligere. (Lego gjorde seg forresten veldig populære da de ga ut serien «Research Institute», og veldig upopulære da det viste seg at dette bare var en gimmick – en limited edition-serie.)
Jeg er redd for at en stadig større andel kjønnede leker fører til større kjønnsforskjeller i yrkesvalg, fritidsaktiviteter osv. Jo flere leker som er tilpasset kjønn, jo mer begrenset blir utvalget. Jeg visste forresten ikke om jeg skulle bryte ut i latter eller bli rasende da jeg oppdaget at et forlag har gitt ut en «Sangbok for jenter» og en «Sangbok for gutter». Gutter og jenter er tydeligvis så forskjellige at de ikke kan synge de samme sangene en gang. Noen sanger fant jeg i begge bøkene, mens der guttene f.eks skulle synge «Nisser og dverge», skulle jentene synge «Sov dukkelise». Stakkars den redaktøren som fikk i oppdrag å velge ut «guttesanger» og «jentesanger»! Jentene skal altså synge
Og Dukkelise, hør nå på meg;
Dersom de andre klemmer på deg,
så skal du værsågod tie still
hvis du vil være dannet og snill.
mens guttene synger
Ja, la oss bore dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint!
Da, mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i stykker og splint.
Moralen i jentevisa handler om å være passiv, stille og «dannet», i guttevisa om å være aktiv, handlende og bråkete. Jeg gremmes.
Oppdatering: Innlegget ble fanget opp Adresseavisa, som laget en sak om kjønnsdelte bøker og likestilling. Artikkelen kan du lese her. En forkortet versjon av dette blogginnlegget ble trykket i Dagbladet 18.12.14, med tittelen Barnas kjønnede julegaver.
Les også 10 dummeste kjønnsdelte bøker og Kjønnsroller, kommentarfelt og hysteriske kvinnfolk.
Andre har skrevet godt om samme tema:
Agnes Ravatn: Rosa prinsesser og mannlege taparar (Dagbladet 13.12.14)
Lea Louise Videt: «Barn spiser ikke med kjønnsdelene» (Dagbladet 18.09.14)
Tina Marii Skare: «Hva kom først, kjønnet eller egget?» (Dagbladet 12.09.13)
Færre flinke piker, please
Bloggeren Julie har blitt utsatt for en hersketeknikk fordi hun er dyktig, ambisiøs og hardtarbeidende. Hun har blitt kalt ”flink pike”, og har bestemt seg for å snu dette negativt ladede begrepet til noe positivt. All ære til Julie, og de mange som har erklært sin støtte til henne, for at de ikke lar seg herse med. Men synes de egentlig det er greit å bli kalt pike? I stedet for å svare «ja, jeg er flink pike og stolt av det», hvorfor ikke svare «ja, jeg er faktisk flink/dyktig/ambisiøs/arbeidssom, men jeg er ingen liten pike»? Når de først har gjennomskuet hersketeknikken, hvorfor ikke utfordre avsenderen?
Likevel blir det for lettvint å avfeie «flink pike» som kun en hersketeknikk. Uttrykket har satt seg i dagligtalen, og forbindes med noe mer enn bare å være kvinne og dyktig. Det er forskjell på å være flink (til noe) og å være «flink pike», på samme måte som det på engelsk er forskjell på å være «good» og å være en «good girl».
En flink pike er ikke stolt av seg selv fordi hun har mastergrad og en god jobb. En flink pike er stolt av seg selv fordi hun er flink. Ser du forskjellen?
Flinke piker har dårlig selvbilde. Det de gjør, og det de er, har ikke verdi før de får ros utenfra. Flinke piker er redde for å gjøre feil, si noe feil, for å ikke gjøre det som forventes av dem. Flinke piker setter andres behov foran sine egne. Flinke piker tror at uansett hvor god innsats og hardt arbeid de har lagt ned, er det de har gjort mislykket hvis de ikke får ros for resultatet. Flinke piker er så opptatt av å få et godt (perfekt) resultat at de glemmer å ha det gøy underveis.
For flinke piker er målet å være nettopp flink.
Dagens flinke piker har sannsynligvis fått høre hvor flinke de er siden før de selv kunne snakke. Men vi vet at barn ikke motiveres av ros – de motiveres og utvikler seg ved å bli sett. Barn som blir fortalt hvor flinke de er, vil enten ende opp med å gjøre en dårlig innsats, fordi de uansett får ros. Eller de vil bli avhengige av rosen, slik at den blir en motivasjonsfaktor i seg selv. Sistnevnte blir flinke piker.
Hvorfor har vi behov for å fortelle barna våre at de er flinke, all den tid de ikke motiveres av ros? Ordet flink fungerer som en bedømmelse, en vurdering – men er det virkelig det barn trenger? Flink er et lettvint ord, som signaliserer ”nå gjorde du noe som jeg synes er bra”. Det er en vurdering på de voksnes premisser. Du kan ikke fortelle barnet ditt ”jeg elsker å se at du har det gøy” ved å bruke ordet ”flink”.
Er det bare jenter og kvinner som blir ”flinke piker”? Slik jeg forstår uttrykket, finnes det sikkert mange mannlige utgaver av den flinke piken også. Men nå er det faktisk slik at vi kommuniserer forskjellig med jenter og gutter. Jenter roses for resultatet de oppnår, mens gutter manes til å gjøre en god innsats. Konsekvensen er at mange jenter tror at enkelte ferdigheter er noe man har, mens gutter tror at de kan læres. Denne innstillingen tar de med seg inn i voksenlivet:
[M]ore often than not, bright girls believe that their abilities are innate and unchangeable, while bright boys believe that they can develop ability through effort and practice.
How do girls and boys develop these different views? Most likely, it has to do with the kinds of feedback we get from parents and teachers as young children. Girls, who develop self-control earlier and are better able to follow instructions, are often praised for their «goodness.» When we do well in school, we are told that we are «so smart,» «so clever, » or » such a good student.» This kind of praise implies that traits like smartness, cleverness, and goodness are qualities you either have or you don’t. […]
We continue to carry these beliefs, often unconsciously, around with us throughout our lives. And because bright girls are particularly likely to see their abilities as innate and unchangeable, they grow up to be women who are far too hard on themselves – women who will prematurely conclude that they don’t have what it takes to succeed in a particular arena, and give up way too soon.
Ved å kalle barna våre flinke, risikerer vi å oppdra bekreftelsesjunkier, som gjør hva som helst for sin daglige dose skryt. På veien mister de seg selv — de slutter å gjøre ting fordi de selv vil, de ligger søvnløse om natten, livredde for at de ikke skal prestere bra nok selv om de innerst inne vet at innsatsen de gjør er langt over det man egentlig kan forvente. De glemmer at livet er en lekeplass, ikke en konkurranse. Noen blir syke og utvikler spiseforstyrrelser eller blir utbrente av stress, men langt fra alle.
Det at noen bruker begrepet som en hersketeknikk, betyr ikke at vi kan avfeie problemene mange flinke piker opplever. Det betyr heller ikke at de som føler seg som flinke piker (i negativ forstand) skal behøve å be om en psykiatrisk eller medisinsk diagnose for å bli tatt på alvor.
Prosjektet bør ikke gå ut på å være stolt av å bli kalt flink pike. Målet bør isteden være å slutte å oppdra flinke piker.
Bokanmeldelse: Nostradamus’ testamente
Det var på den tida da Da Vinci-koden tok verden med storm. Koder og konspirasjoner var kult, og folk ville ha mer. «Bøker som ligner på Da Vinci-koden» var nok den mest populære sjangeren det året. I bokhandelen pusha vi Prost Gotvins geometri og Sirkelens ende – sistnevnte ble trykket i stadig nye opplag enda den var flere år gammel, og ble solgt med argument om at den var «myyye bedre skrevet» enn Da Vinci… og hadde karakterer som var langt mer interessante enn Dan Browns pappfigurer. «Det er til og med en albino med», sa vi og humret mens vi slo boka inn på kassa.
Sånn gikk det til at vi forelsket oss i Bjørn Beltø. Nå (vel, i fjor en gang) er vår alles kjære albinoarkeolog tilbake i sin fjerde bok. Det er i hvert fall det som står på omslaget: «BJØRN BELTØ ER TILBAKE!» med versaler og utropstegn.
Nåh. Jeg er sannelig ikke så sikker.
Har Bjørn Beltø alltid vært så irriterende? Det kan umulig være noe godt tegn for en bok når leseren får lyst til å rope til hovedpersonen «SE NÅ TIL Å HOLD KJEFT MED DET TANKEPJATTET DITT SÅ VI KAN KOMME VIDERE MED HISTORIEN!» med kapiteler og utropstegn.
For det er en historie her et sted. Den er kan hende til og med spennende. Her er gamle skrifter og koder og hemmelige beskjeder, her er Nostradamus og Machiavelli og Julius Cæsar. Her er ikke minst Vatikanet – å, som vi elsker vatikankrim – Da Vinci-koden er allerede nevnt, det samme er Prost Gotvins geometri, og Vatikanet var så kriminelt populært at Dan Browns skrev enda en bok med konspirasjoner herfra (Engler og demoner). Nostradamus’ testamente byr på onde kardinaler og annet grums i fleng for dere som simpelthen ikke får nok av emnet.
Ja, så var det historien da: Et nylig funnet brev som Nostradamus i sin tid skrev skal visstnok vise veien til Paktens Ark. En professor blir kidnappet. Bjørn Beltø blir innblandet, og sammen med den forsvunne professorens kone Angelica kjører han rundt i Italia i bittesmå biler og besøker folk. Noen av dem dør, andre ikke. På veien rekker Bjørn Beltø å tenke liksomfilosofiske tanker om at tiden går, at uendeligheten er, vel, uendelig, og at det er kjipt å være innelåst. Og så tenker han litt på hun pene professor-kona.
Bjørn og Angelicas roadtrip er ispedd noen passasjer om den kidnappede professoren som mest av alt minner denne leseren om den gangen hun forsøkte å lese Organisten. Her er koder som skal dechiffreres, og for at så skal skje, må leseren få en innføring i denne kunsten. Det er plasskrevende og langdrygt, men den nyvunne kodekunnskapen kan for eksempel brukes til å sende klissete Facebook-meldinger til kjæresten uten at resten av verden skjønner hva som står der, så helt bortkastet er det ikke.
Men langdryg er altså stikkordet. Dette er ikke en «kom for sent på jobb fordi jeg lå oppe hele natta og leste»-bok. Det er heller en «nå har jeg faktisk lest fem sider, så nå fortjener jeg å legge meg og sove»-bok.
En bekjent har som prinsipp at en bok ikke er bra om den er for lang. Det du ikke får sagt på 600 sider er ikke verdt å si, mener han. Nostradamus’ testamente er på 598 sider – omtrent 200 sider for mye. Æsj, jeg skulle heller ha lest Sirkelens ende to ganger til.
Nb! Denne omtalen kom til da leseren var drøyt halvveis. Det kan man jo si er en smule urettferdig mot boka. Den kan jo i teorien ta seg enormt opp på slutten. Hvis så skjer, skal jeg selvfølgelig moderere anmeldelsen når hele boka er ferdiglest. Når det i så fall blir, er for tidlig å si, men det kan ta sin tid. Men som Bjørn Beltø sier: «Tiden kan gå uendelig langsomt og forrykende fort.»
SKUFFA
Den første uka i resten av mitt 40-årige (sånn ca) pendlerliv er over. Jeg hadde store forventninger. Det er tross alt ikke lite som skrives om tog og pendling og annen elendighet i aviser, blogger, Facebook og Twitter.
Så jeg er skuffa. Rett og slett skuffa. Nå har jeg i fire dager tatt toget fra Moss til Oslo og tilbake igjen på en jernbanestrekning med en belastning på over 107 prosent. Jeg hadde sett fram til forsinkelser, kalde morgener ventende på et tog som kanskje aldri kommer, stappfulle varme tog (når toget først kommer) svette medpassasjerer, ødelagte kjøreledninger – ja, du vet, togkaos! (insert krigstyper her.)
Endelig skulle det være min tur til å være sinna, bitter, rasende, såra og vonbroten med en tydelig å spre edder og galle utover: NSB.
Men neida. Ingenting. Nada. Nothing to report. Ingen parkeringsproblemer på stasjonen. Ingen forsinkede tog. Ingen venting ute i kulda. Sitteplasser i massevis, både til og fra Oslo. Boooring!
Men jeg øynet et lite håp i dag. Brann i sporveksel stanset togtrafikken på Østfoldbanen, sto det i avisa. Nå snakker vi. Buss for tog, lange ventetider, folk som ikke kommer seg på jobb.
Ulempen var bare at jeg var på feil sted til feil tid. Jeg satt nemlig på kontoret i Oslo etter nok en togtur blottet for action. Jeg var rett og slett for tidlig ute. Damnit! Skulle det aldri bli min tur?
Men skader etter brann lar seg ikke fikse så lett, vel? Hvis jeg bare sørget for å dra litt tidligere fra jobb, kunne jeg kanskje rekke litt togkaos før jeg tok helg? Derfor troppet jeg opp på spor 18 rett før klokka tre – to timer før jeg pleier. På vei gjennom stasjonen hørte jeg en høyttalerstemme fortelle om kansellerte tog og ventende busser. Yes! Endelig!
Men, nei. Igjen var jeg på feil sted til feil tid. Jeg hadde nemlig siktet meg inn på regionstoget. Men det toget lar seg tydeligvis ikke pelle på nesen av en liten sporvekselbrann. Vi suste forbi uten å kjenne så mye som litt røyklukt på veien. Den eneste trøsten var at toget var nesten fem minutter forsinket inn til Moss stasjon fordi det måtte vente på noen passasjerer i Ski.
Men jeg greier fortsatt ikke å hytte neven og rope «DAMN YOU NSB» så veldig høyt. Skjerpings, NSB, jeg forventer litt togkaos for penga.
De levende døde
De er lette å kjenne igjen, selv på god avstand: De har et rykkete, stakkato ganglag. De holder armene opp foran seg, famler seg fram. De beveger seg i flokk. Et kollektivt stønn stiger opp fra mengden.
Får du dem på nærmere hold, ser du at ansiktene deres er forvrengt i sinne og smerte. Huden er gustenblek. Livsgleden er sugd ut av dem etter måneder og år med lidelse. De er levende døde, og de går blant oss.
De er mange, og de blir flere. Snart er du kanskje en av dem.
Pendlerne.