Bokanmeldelse: Nostradamus’ testamente

 

Det var på den tida da Da Vinci-koden tok verden med storm. Koder og konspirasjoner var kult, og folk ville ha mer. «Bøker som ligner på Da Vinci-koden» var nok den mest populære sjangeren det året. I bokhandelen pusha vi Prost Gotvins geometri og Sirkelens ende – sistnevnte ble trykket i stadig nye opplag enda den var flere år gammel, og ble solgt med argument om at den var «myyye bedre skrevet» enn Da Vinci… og hadde karakterer som var langt mer interessante enn Dan Browns pappfigurer. «Det er til og med en albino med», sa vi og humret mens vi slo boka inn på kassa.

Sånn gikk det til at vi forelsket oss i Bjørn Beltø. Nå (vel, i fjor en gang) er vår alles kjære albinoarkeolog tilbake i sin fjerde bok. Det er i hvert fall det som står på omslaget: «BJØRN BELTØ ER TILBAKE!» med versaler og utropstegn.

Nåh. Jeg er sannelig ikke så sikker.

Har Bjørn Beltø alltid vært så irriterende? Det kan umulig være noe godt tegn for en bok når leseren får lyst til å rope til hovedpersonen «SE NÅ TIL Å HOLD KJEFT MED DET TANKEPJATTET DITT SÅ VI KAN KOMME VIDERE MED HISTORIEN!» med kapiteler og utropstegn.

For det er en historie her et sted. Den er kan hende til og med spennende. Her er gamle skrifter og koder og hemmelige beskjeder, her er Nostradamus og Machiavelli og Julius Cæsar. Her er ikke minst Vatikanet – å, som vi elsker vatikankrim – Da Vinci-koden er allerede nevnt, det samme er Prost Gotvins geometri, og Vatikanet var så kriminelt populært at Dan Browns skrev enda en bok med konspirasjoner herfra (Engler og demoner). Nostradamus’ testamente byr på onde kardinaler og annet grums i fleng for dere som simpelthen ikke får nok av emnet.

Ja, så var det historien da: Et nylig funnet brev som Nostradamus i sin tid skrev skal visstnok vise veien til Paktens Ark. En professor blir kidnappet. Bjørn Beltø blir innblandet, og sammen med den forsvunne professorens kone Angelica kjører han rundt i Italia i bittesmå biler og besøker folk. Noen av dem dør, andre ikke. På veien rekker Bjørn Beltø å tenke liksomfilosofiske tanker om at tiden går, at uendeligheten er, vel, uendelig, og at det er kjipt å være innelåst. Og så tenker han litt på hun pene professor-kona.

Bjørn og Angelicas roadtrip er ispedd noen passasjer om den kidnappede professoren som mest av alt minner denne leseren om den gangen hun forsøkte å lese Organisten. Her er koder som skal dechiffreres, og for at så skal skje, må leseren få en innføring i denne kunsten. Det er plasskrevende og langdrygt, men den nyvunne kodekunnskapen kan for eksempel brukes til å sende klissete Facebook-meldinger til kjæresten uten at resten av verden skjønner hva som står der, så helt bortkastet er det ikke.

Men langdryg er altså stikkordet. Dette er ikke en «kom for sent på jobb fordi jeg lå oppe hele natta og leste»-bok. Det er heller en «nå har jeg faktisk lest fem sider, så nå fortjener jeg å legge meg og sove»-bok.

En bekjent har som prinsipp at en bok ikke er bra om den er for lang. Det du ikke får sagt på 600 sider er ikke verdt å si, mener han. Nostradamus’ testamente er på 598 sider – omtrent 200 sider for mye. Æsj, jeg skulle heller ha lest Sirkelens ende to ganger til.

Nb! Denne omtalen kom til da leseren var drøyt halvveis. Det kan man jo si er en smule urettferdig mot boka. Den kan jo i teorien ta seg enormt opp på slutten. Hvis så skjer, skal jeg selvfølgelig moderere anmeldelsen når hele boka er ferdiglest. Når det i så fall blir, er for tidlig å si, men det kan ta sin tid. Men som Bjørn Beltø sier: «Tiden kan gå uendelig langsomt og forrykende fort.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: