Noen mener at man ikke skal gi etter når barna maser om å få noe i butikken. Har man sagt nei, så har man sagt nei, uansett hvor mye barna maser. Andre synes det er helt greit å kjøpe seg til en rolig handletur.
Selv har jeg et barn som gjerne vil ha godteri når vi er i butikken, men som godtar det når jeg sier nei for sjuende gang. Så langt har vi sluppet dramatisk nedslenging på møkkete butikkgulv, hamrende knyttnever på samme gulv eller høye sinte protesthyl. (Selv om furteblikket jeg får når kid’en innser at slager er tapt, er en tenåring verdig.) Men jeg skal ikke se bort i fra at det kan skje i fremtiden. Så ikke skal jeg klatre opp på noen høy hest og proklamere at jeg har noen fasit.
Jeg mener, jeg har jo gitt etter selv og. Latt henne få viljen sin, selv om jeg ikke hadde planlagt akkurat det kjøpet. Men når hun ser opp på meg med de store blå øynene og sier, «vær så snill, kan vi kjøpe sånn?» mens hun holder opp en blomkål, da er det vanskelig å si nei…
Lar du barna få viljen sin i butikken?
Følg gjerne Krisemaksimering på Facebook
Krisemaksimering 
Dersom jeg ikke har en grunn for å si nei, så sier jeg gjerne ja. 🙂 Og jeg har innsett at det er lov å ombestemme seg i forhold til barna også. Andre voksne kan overtale meg, så om ungene kommer med gode argumenter for å kjøpe is i dag, så gjør vi gjerne det, selv om jeg først sa nei. Men gråt, sinne og såkalt «trass» i butikken fører ikke til at jeg lar de få viljen. Her er det å være utspekulert og lur som funker best på meg. 🙂