Livet med sykt barn

Er den ungen egentlig så syk da? Hun er jo ferdig med behandlingen, er hun ikke frisk nå? Han ble jo operert for litt siden, da burde han vel greie å gå i barnehagen nå? Hun ser jo ikke syk ut? Hvorfor må du være hjemme med henne da? Burde hun ikke gå på skolen, og du på jobb? Skal staten betale for at du skal gå hjemme med et barn som umulig kan være så dårlig? Jeg ser jo at dere er ute og leker. Jeg ser jo at dere er i butikken.

Slike utsagn i et utall versjoner ble jeg til min store forskrekkelse (skjønt, en skulle tro jeg var blitt så gammel at jeg forlengst hadde sluttet å forskrekke meg over ting folk får seg til å si) oppmerksom på at tilsynelatende oppegående mennesker uttaler til foreldre med (alvorlig) syke barn.

Altså, de som sier (eller tenker) sånne ting, er ikke ondskapsfulle eller slemme. De vil ikke noe vondt. De er bare rett og slett uopplyste. Fordi de er så heldige at de aldri selv har opplevd at barna deres har vært alvorlig syke.

Jeg skjønner at det kan være vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon. Likevel skulle en kanskje kunne forvente at folk som kjenner noen med syke barn evnet å forestille seg at hverdagen er en smule mer utfordrende og tøff enn for de fleste barnefamilier.

Da jeg begynte å blogge om livet med Rora, var åpenhet et av argumentene jeg hadde for å skrive så ærlig om mine tanker om det å leve med et barn som er annerledes. Jeg tror det å være åpen er nøkkelen til å få folk til å forstå de utfordringene vi møter i en hverdag som utenfra til tider ser ganske normal ut.

Les også Å justere kursen

Da en av medlemmene i Facebook-gruppa «Endring av pleiepengeordningen nå» foreslo å legge ut sju bilder over sju dager som viser hvordan det er å ha syke barn, kastet jeg meg på. Med hashtaggen #livetmedsyktbarn viser jeg noen glimt fra hverdagen med Rora på Instagram og Facebook.

Jeg har et barn som fortsatt er i en tilstand som er alvorlig og ustabil – to år etter at hun fikk hjernehinne- og hjernebetennelse. For min familie innebærer hverdagen noen ekstra utfordringer, noen framskritt som er så små og så enorme på samme tid, mange gleder, store sorger.

For oss er livet med sykt barn å starte dagen med å lage en liter kaffe til seg selv og en bøtte medisiner til Rora.

En kaffekopp og en plastboks med medisinsprøyter

Livet med sykt barn er å utføre det som føles som et overgrep hver kveld, mens du holder fast et hode som febrilsk kastes fra side til side, holder fast hender som vil dytte deg bort, hører på skrik som skjærer i hjertet, alt mens du er smertelig klar over at et lite feilskjær kan føre til brekninger og oppkast. (Eller tannpuss, som det også kalles.)

Livet med sykt barn er å kaste i seg lunsjen mens du løper til bilen for å hente et barn som ikke har det bra i barnehagen:

Fat med en halvspist brødskive med en bil i bakgrunnen

Livet med sykt barn er å holde fast en arm som er så spastisk at det sannsynligvis gjør svært vondt for barnet mens tre sykepleiere holder, stikker og fyller åtte reagensrør med blod. Det er å sitte med barnet på fanget og forgjeves forsikre henne om at mamma er her, det går bra, det går fint, mens en livredd unge hyler og ikke skjønner hvorfor mamma godtar at noen gjør så grusomt.

Livet med sykt barn er å ha med sprøyter, vann og mat hvorhen du går, fordi mat og vann skal gis til faste tider:

Rora får vann med sprøyte i butikken

Livet med sykt barn er å sende det friske barnet til besteforeldre fordi du og pappaen skal være på sykehus med lillesøster i to uker.

Livet med sykt barn er å alltid ha post i postkassa, alltid full avtalebok, alltid minst to telefoner du skulle ha tatt, og alltid et skjema du skulle ha fylt ut.

Livet med sykt barn er å ha åtte sykehusavtaler på fire uker:

Tegning av tekstmeldinger med påminnelser av avtaler

Livet med sykt barn er å lure på hvordan familien skal klare seg når pleiepengene tar slutt.

Livet med sykt barn er å føre en nøyaktig logg over alle måltider, anfall, søvn, væskeinntak, luft i magen, avføring og medisiner hver eneste dag.

Livet med sykt barn er å holde henne i hånda mens hun har anfall:

Nærbilde av liten hånd som holder hardt rund to fingre

Livet med sykt barn er å lure på når barnet ditt skal få det så bra at du kan greie å jobbe igjen.

Livet med sykt barn er å se huset fylles opp av hjelpemidler du ikke visste fantes.

Livet med sykt barn er tunge løft, vonde knær, stiv nakke og lite søvn.

Livet med sykt barn er å felle gledestårer over at hun spiser 20 gram mat med munnen:

Rora som får mat med skje

Livet med sykt barn er å ha dype hakk etter små tenner på fingrene, fordi spisevegringen har gjort at det kun er mamma og pappas fingre som fungerer som trøst:

Livet med sykt barn er å legge henne for natta og lure på om hun skal dø. Fordi hun nesten døde en gang, så du er aldri mer trygg.

Livet med sykt barn er å lure på når du skal våkne fra dette marerittet.

Livet med sykt barn er knuste drømmer, sorg, fortvilelse og desperasjon. Livet med sykt barn er å glede seg over ting som er så små at andre knapt legger merke til dem.

Les også Sterk/svak

Slik er det for min familie å ha syke barn. For andre er det annerledes. For alle syke barn er forskjellige, sykdommer er forskjellige, behandlinger er forskjellige, og barna har forskjellige forutsetninger for å takle sykdom og bivirkninger.

For noen er livet med syke barn å utføre sterile prosedyrer, der ett feiltrinn fører til livstruende blodforgiftning på få minutter.

For noen er livet med syke barn å måtte svare barnet når han spør om han skal dø.

For noen er livet med syke barn kvalme og oppkast flere ganger i timen.

For noen er livet med syke barn å se barnet sakte men sikkert bli spist opp av epilepsi.

For noen er livet med syke barn å forberede seg på at barnet skal dø.

For noen er livet med syke barn å flytte til en fremmed by fordi det er der det beste behandlingstilbudet finnes.

For noen er livet med syke barn å tilbringe mer tid på sykehus enn hjemme.

For noen er livet med syke barn årevis med utredning for å finne riktig diagnose og behandling.

For noen er livet med syke barn å måtte kjempe med nebb og klør for å få de rettighetene man har krav på.

Jeg tror jeg snakker på vegne av de aller, aller fleste når jeg sier at ingen av oss ønsket oss dette livet. Aller helst skulle vi hatt et A4-liv med jobb og lange barnehagedager og vått tøy og gjørme og grønske. Men vi ville aldri byttet bort barna våre. Vi elsker dem, og vi gjør alt som står i vår makt for at de skal ha det bra.

Jenta som forsvant

Rora, før hun ble syk

Det er en rar sorg, sorgen over et barn som er borte, men som du likevel har fått beholde. Det er en rar sorg – å miste et barn som ikke dør. Det er et paradoks at barnet du bar inni deg, fødte, ammet, elsket fra første stund, både er det samme og et helt annet enn det som nå ligger inntil deg og pludrer.

Livet med Rora er fullt av paradokser. Jeg savner henne – den jenta hun var, den jenta hun skulle bli – jeg savner henne så det gjør vondt. Jeg savner henne så mye at tårene triller og snørra renner.

Les også Å justere kursen

Jeg savner at hun holder en leke i begge hender og putter den i munnen. Jeg savner at hun ligger på stellebordet og sutter på tærne sine. Jeg savner den tida da jeg ikke hadde peiling på hvor tøft livet kan være.

Jeg legger meg tett inntil henne og snufser høyt. Da ler hun. Og selv om jeg savner henne sånn, så setter jeg så utrolig stor pris på at hun fortsatt er her. Den nye Rora, hun som gang på gang viser oss hvor stor styrke og hvor mye kamp ethvert menneske har i seg. Den nye Rora, som ler og smiler og synger. Hun ler, og da må jeg også le. Jeg smiler lykkelig mens sørgetårene renner. Jeg ler og hulker på samme tid.

Det er en merkelig blanding av bunnløs sorg og inderlig glede.

Les også Den vondeste tanken

Vi mistet jenta vår en iskald januardag. Hun kom tilbake til oss noen timer senere, da livet seiret over døden. Hun kom tilbake til oss noen dager senere, da hun åpnet øynene for første gang. Hun kom tilbake til oss noen uker senere, da hun smilte for første gang. Hun kom tilbake til oss noen måneder senere, da hun lo for første gang.

Rora etter sykdommen
Likevel vet vi nå at vi aldri får tilbake hele henne, den hun var før hun ble syk. Det vi ikke vet, er hvor mye av henne vi har fått beholde. Jeg sørger over både det som var og det som kunne ha vært.

Sorgen ligger som en stein i hjertet. Det hender jeg tar den fram og kjenner på den. Ennå er den tung, skarp i kantene, lett å kutte seg på. Det er for vondt å kjenne på den for lenge om gangen. Jeg pakker den inn i silkepapir, den er lettere å ta med seg da, mindre vond å bære på. Etter hvert vil kantene slipes ned, av gleden, av kjærligheten, av tiden. Sorgen vil bli lettere å bære, mykere å kjenne på. Men borte blir den aldri. Den lille steinen vil alltid ligge der, dypt inne i hjertet, som en bitteliten gravstein over jenta som forsvant.

Spilleliste: Ground control to Major Tom…

Det er en iskald januarkveld. E6 er nesten tom for biler. Det er mørkt og stille på en rar måte.

Ground control to Major Tom
Ground control to Major Tom
Take your protein pills and put your helmet on

Det er en sånn stillhet som oppstår når livet er snudd opp-ned. Når verden er falt i grus. Når du ikke lenger føler deg trygg. Det er mørkt og kaldt og stille og vi er på vei inn i noe fremmed og ukjent.

Ground control to Major Tom
Commencing countdown, engines on
Check ignition and may God’s love be with you

Vi er på vei fra sykehuset på Kalnes til Ullevål. Bak oss har vi noen timer med dramatikk og endeløs venting. Den iskalde januarlufta river i ansiktet når vi går ut dørene på Kalnes. På vei til bilen hører vi helikopterdur. Vi ser ikke helikopteret, men vet at der inne er Rora. Vi har fått beskjed om at vi ikke trenger å skynde oss til Ullevål. Legene må jobbe med henne før vi får gå inn til henne uansett.

Vi lader bilen, oppdaterer familien over telefon. Kjører hjem og pakker en bag med klær og toalettsaker. En altfor liten bag, skal det vise seg, med altfor få klær.

This is Major Tom to Ground Control
I’m stepping through the door

Knappe to døgn tidligere, da Rora ennå bare var en fem måneder gammel baby med forkjølelse, tok vi på henne romdrakt-pysjen som Konrad hadde kjøpt i Orlando. Rora hadde vært så slapp de siste dagene, men nå var hun mer i slag. Vi tullet og kilte og tok noen herlige bilder av den lille astronauten. Og så hørte vi på Space Oddity. Det passet ekstra godt som en slags tribute til David Bowie, som hadde gått bort noen dager tidligere.

And I’m floating in a most peculiar way
And the stars look very different today

Jeg husker ikke hva vi snakket om på veien til Ullevål. Men jeg husker at Konrad foreslo å sette på Space Oddity igjen. Vi lytter til sangen, den passer bra til en biltur sent på kvelden. Vi mimrer tilbake til kvelden med Rora for to dager siden. Vi aner ikke hva som venter oss på Ullevål. Vi vil kanskje ikke tenke på det. Vil heller tenke tilbake, huske Rora som en blid og opplagt baby, ikke det lille barnet som lå på det store og ellers tomme rommet et eller annet sted på det enorme nye sykehuset på Kalnes. Den lille, lille Rora som ikke var våken, ikke lenger til stede, med øynene lukket, munnen halvåpen, med pulsmåler på brystet, veneflon i hodet og på armen, den venstre armen tett inntil kinnet. Så syk. Så veldig, veldig syk.

For here
Am I sitting in a tin can
Far above the world

Det er rart å ikke ha Rora i nærheten. Vi har jo knapt vært fra hverandre før. Men vi har en fin stund sammen i bilen, Konrad og jeg og David Bowie. Helt til jeg tenker over teksten og nevner at det kanskje ikke gikk så bra med Major Tom til slutt.

Planet Earth is blue
And there’s nothing I can do

 

 

Takk for at du betaler skatt!

Dette er en takk til deg. Til deg som mener du betaler for mye i skatt. Til deg som betaler akkurat passe. Og til deg som synes du kunne betalt mer. Har du tenkt over at skattepengene redder liv?

Da datteren vår ble akutt alvorlig syk, var det mye vi måtte forholde oss til: kommer hun til å overleve? Vil hun få varige mén? Hvor lenge må hun være på sykehus? Det er vanskelige, altoppslukende problemstillinger. Derfor er jeg så uendelig takknemlig for alle spørsmålene vi slapp å stille oss: Dekker helseforsikringen den behandlingen hun trenger? Får vi den beste hjelpen her, eller burde vi dra til et annet sykehus? Hadde hun fått en annen behandling om vi hadde hatt bedre (eller dårligere, for den saks skyld) økonomi? Hvor lenge har vi råd til å være borte fra jobb?

Jeg har alltid vært stor fan av den norske velferdsmodellen. Jeg er ikke noe mindre i tvil nå om at et godt offentlig, skattefinansiert helsevesen er den beste løsningen. Vi har sluppet å møte portvoktere som etterspør forsikringspapirer. Vi har ikke trengt å tenke på jobb og økonomi, men kun konsentrert oss om å ta vare på barnet vårt. Vi har ikke et sekund vært i tvil om at vi får den beste behandlingen fra de beste folkene. Barneleger, nevrologer, kirurger, anestesileger, fysioterapeuter, radiologer, ambulansepersonell, psykologer, leketerapeuter, barnepleiere og ikke minst sykepleiere – åh, de fantastiske sykepleierne! – har ikke bare bidratt til å redde livet til datteren vår, men har tatt vare på oss foreldre og storesøster i en tung tid. De har sørget for at vi har spist og sovet, kommet oss ut på tur, ønsket storesøster velkommen – kort og godt fått oss til å føle oss så hjemme som det er mulig å få til på et sykehus.

Snart er det på tide å reise hjem. Da står habiliteringstjenesten klar til å hjelpe oss videre. Fysioterapeut, ergoterapeut, PPT, det vi trenger for at datteren vår skal kunne fortsette på den lange veien tilbake fra sykdommen.

Det er blant annet dette skattepengene dine går til. Jeg er deg evig takknemlig.

Følg gjerne Krisemaksimering på Facebook