Sykdommen som kan drepe i løpet av få timer

Hjernehinnebetennelse er ikke en sykdom hvor man «venter og ser» hvordan det går. I verste fall er sykdommen dødelig innen få timer. Hva vet du om denne alvorlige – men heldigvis sjeldne – sykdommen?

Øynene er halvveis lukket, blikket tomt. Munnen er halvåpen. Huden er gustenblek. Hun puster, men ser nesten død ut. Melken som jeg har sprøytet inn i munnen hennes fordi hun er for slapp til å ta brystet, renner ut igjen. Hun greier ikke en gang å svelge. Mannen min og jeg ser på hverandre. Han finner fram telefonen og ringer legevakta.

Les også Den verste dagen – om hvordan de verste 24 timene jeg har opplevd snudde opp-ned på livet vårt.

24 timer tidligere var vi hos legen med henne. Da var hun en forkjølet baby med feber og sår hals. På under et døgn er hun blitt livstruende syk.

Les også: Trust your instincts

Hjernehinnebetennelse er en skummel sykdom. Den utvikler seg raskt, og skal du redde livet, må du få behandling i løpet av kort tid. Mange av oss forbinder hjernehinnebetennelse med utslett og stiv nakke, men ikke alle får disse symptomene, og de kan opptre sent i sykdomsforløpet. I starten vil symptomene ofte ligne en kraftig forkjølelse eller influensa – feber, nedsatt allmenntilstand, hodepine, oppkast – men den syke vil raskt bli verre. Barn under to år har ofte mer diffuse symptomer enn større barn og voksne. Bevissthetstap og utslett som ikke lar seg trykke bort med et glass (utslettet er egentlig småblødninger i huden, og er et tegn på blodforgiftning), er alvorlige symptomer. Da haster det med å sette i gang behandling.

Datteren min overlevde, takket være rask reaksjon fra helsepersonell. De tok oss foreldre på alvor, på tross av at vi selv nok ikke skjønte nøyaktig hvor alvorlig situasjonen var. At datteren vår skulle ha hjernehinnebetennelse, hadde ikke falt oss inn. En tenker aldri at noe så dramatisk skal ramme dem man er aller mest glad i.

24. april er World Meningitis Day, eller verdensdagen mot hjernehinnebetennelse. I Norge finnes ingen organisasjon som jobber med synliggjøring og bevissthet rundt denne sykdommen. Verdensdagen vil nok derfor ikke bli markert her. Det er synd.

Hvem som helst kan bli rammet av hjernehinnebetennelse, eller meningitt, som det heter på fagspråket. Noen grupper er likevel mer utsatt: små barn, tenåringer og eldre. Både virus, bakterier og sopp kan gi hjernehinnebetennelse, og den bakterielle er den farligste typen. Ubehandlet, er den dødelig i løpet av timer eller få døgn.

Selv om de aller fleste som får hjernehinnebetennelse overlever, får mange til dels alvorlige senskader. De yngste barna får oftest skader. Det kan være ulike former for hjerneskade, synstap, hørselstap, epilepsi, spastisitet, svekket motorikk, nedsatt kognitiv funksjon, avhengighet av hjelp og/eller pleie resten av livet. Listen er ikke uttømmende. I tillegg kommer en mental belastning i form av for eksempel redsel, sorg, smerte og usikkerhet for fremtiden. En slik sykdom snur opp-ned på livet til hele familien.

Les også: «Tusen takk for at du betaler skatt!«

Hvordan kan du sikre deg mot at barna dine får hjernehinnebetennelse? Det kan du ikke, ikke 100 %. Men du kan gjøre noe. Du kan la barna følge barnevaksinasjonsprogrammet. Vaksiner er den mest effektive måten vi har for å begrense utbredelsen av hjernehinnebetennelse. To av bakteriene som kan gi hjernehinnebetennelse (pneumokokker og haemophilus influenzae, er med i barnevaksinasjonsprogrammet. Den tredje bakterien, meningokokker, som gir det vi kjenner som smittsom hjernehinnebetennelse, er ikke inkludert i programmet. Men det finnes vaksiner tilgjengelig. For eksempel anbefaler Folkehelseinstituttet at tenåringer som skal være russ vaksineres mot smittsom hjernehinnebetennelse. I tillegg til vaksine, er det viktig å kjenne symptomene på hjernehinnebetennelse, og være på vakt når noen brått blir veldig syk.

Min datter ble smittet av en pneumokokk-type som ikke er inkludert i vaksinen. En sjelden, men hissig, variant, har vi blitt fortalt. Vi hadde maks uflaks. Jeg håper du aldri, aldri får oppleve den skrekken det er å se barnet ditt sveve mellom liv og død. Datteren min fikk hjelp i tide. Hadde hun ikke fått det, ville hun vært død bare noen timer eller dager senere.

Heldigvis gikk det relativt bra med datteren min. Takket være rask reaksjon i alle ledd, berget hun livet. Men livet vårt har tatt en uventet vending. Vi aner ennå ikke omfanget av skadene sykdommen har gjort på hjernen hennes, eller hvor alvorlige de er. Vi lever et liv preget av usikkerhet, hvor hver uke bringer både framgang og nye utfordringer.

Sannsynligheten for at du vil oppleve det vi gjorde, er heldigvis minimal. Men hvis det skulle skje, håper jeg at du nå er litt mer informert om hvordan denne sykdommen rammer.

Obs! Jeg er en mamma med førstehånds erfaring, men jeg har ingen medisinskfaglig bakgrunn. Ved mistanke om alvorlig sykdom, ta alltid kontakt med lege. Ved akutte tilfeller, ring 113.

Takk for at du betaler skatt!

Dette er en takk til deg. Til deg som mener du betaler for mye i skatt. Til deg som betaler akkurat passe. Og til deg som synes du kunne betalt mer. Har du tenkt over at skattepengene redder liv?

Da datteren vår ble akutt alvorlig syk, var det mye vi måtte forholde oss til: kommer hun til å overleve? Vil hun få varige mén? Hvor lenge må hun være på sykehus? Det er vanskelige, altoppslukende problemstillinger. Derfor er jeg så uendelig takknemlig for alle spørsmålene vi slapp å stille oss: Dekker helseforsikringen den behandlingen hun trenger? Får vi den beste hjelpen her, eller burde vi dra til et annet sykehus? Hadde hun fått en annen behandling om vi hadde hatt bedre (eller dårligere, for den saks skyld) økonomi? Hvor lenge har vi råd til å være borte fra jobb?

Jeg har alltid vært stor fan av den norske velferdsmodellen. Jeg er ikke noe mindre i tvil nå om at et godt offentlig, skattefinansiert helsevesen er den beste løsningen. Vi har sluppet å møte portvoktere som etterspør forsikringspapirer. Vi har ikke trengt å tenke på jobb og økonomi, men kun konsentrert oss om å ta vare på barnet vårt. Vi har ikke et sekund vært i tvil om at vi får den beste behandlingen fra de beste folkene. Barneleger, nevrologer, kirurger, anestesileger, fysioterapeuter, radiologer, ambulansepersonell, psykologer, leketerapeuter, barnepleiere og ikke minst sykepleiere – åh, de fantastiske sykepleierne! – har ikke bare bidratt til å redde livet til datteren vår, men har tatt vare på oss foreldre og storesøster i en tung tid. De har sørget for at vi har spist og sovet, kommet oss ut på tur, ønsket storesøster velkommen – kort og godt fått oss til å føle oss så hjemme som det er mulig å få til på et sykehus.

Snart er det på tide å reise hjem. Da står habiliteringstjenesten klar til å hjelpe oss videre. Fysioterapeut, ergoterapeut, PPT, det vi trenger for at datteren vår skal kunne fortsette på den lange veien tilbake fra sykdommen.

Det er blant annet dette skattepengene dine går til. Jeg er deg evig takknemlig.

Følg gjerne Krisemaksimering på Facebook

Rosa jenter og kjedelige gutter

Forleden fikk toåringen et par knæsjrosa sko. «Fått nye sko!» proklamerte hun entusiastisk til alle hun møtte. Hun valgte fargen selv. Valget sto mellom rosa og …svart. Selv denne rosa-skeptiske mammaen var helt enig i det valget. (Jeg har forresten ikke noe imot rosa i seg selv – det blir bare litt i overkant når ungen går ut døra og det ser ut som om en sukkerspinn-maskin har kastet opp på henne.) Les mer «Rosa jenter og kjedelige gutter»

Kjære naive småbarnsmor

På bloggen Småbarnsforeldre skriver Nina om dem hun kaller «rosa-blå nettroll«. Med det mener hun visst sånne som meg, som reagerer på den allestedsnærværende kjønningen av barndommen, og som sier ifra om det. Ninas utgangspunkt er et helt konkret innlegg på bloggen hennes, hvor hun skilte mellom klær «for søte jenter» og klær «for tøffe gutter». Jeg skjønner at det kan være kjipt å oppleve å få «kjeft» for et så tilsynelatende uskyldig og bagatellmessig innlegg, og jeg har ikke tenkt å kommentere det konkrete innlegget. Men siden Nina derfra drar diskusjonen over på et generelt nivå, både om trolling og kjønnsdeling, bare må jeg komme med noen kommentarer. Les mer «Kjære naive småbarnsmor»

Kjønnsroller, kommentarfelt og hysteriske kvinnfolk

En mor tok med sin fireårige datter til frisøren. Der ble datteren påkledd en frisørkappe med kroppen til en havfrue med slank midje, tynne armer og pupper. I etterkant skrev kvinnen et kritisk innlegg på frisørkjeden Nikitas Facebook-side, der hun blant annet sa «…min lille fireåring [er] blitt gjort til et kroppslig objekt med store pupper i bikini, smal midje og altfor tynne armer. […] Jeg spurte om de hadde noen alternativer og fikk til svar, ja. En Supermann-drakt med muskler. Noe som ikke er noe bedre. […] Mine barn skal selv få velge hvem de vil være, og de skal få lov til å vokse opp med et sunt forhold til sine kropper.»

La barna få velge kappe selv, og være sine egne superhelter! © Yarruta | Dreamstime.com - Superhero Kids Photo
La barna få velge kappe selv, og være sine egne superhelter!
© Yarruta | Dreamstime.com – Superhero Kids Photo
Kritikken gikk altså ut på at barna fikk utdelt en kappe ut ifra kjønn – havfrue til jentene og Supermann til guttene. Hun etterlyste et kjønnsnøytralt alternativ, som ikke enten fokuserte på tynne kvinnekropper eller muskuløse mannekropper. Svar fra Nikita fikk hun ikke på Facebook. Derimot kom det et ras av negative kommentarer som latterliggjorde innlegget og trakasserte kvinnen. Da Nikita kom på banen, nesten et døgn etter at innlegget ble lagt ut, hadde det kommet 1800 kommentarer – flertallet var negative. Det endte med at tråden ble slettet. Marte Frimand-Anda har skrevet en kommentar om Nikitas elendige håndtering av denne saken.

Tråden ble altså slettet fra Facebook, men da hadde saken allerede blitt plukket opp i media. Både Nettavisen og Adresseavisen skrev om den. Og når mobben ikke lenger fikk utløp for sin aggresjon overfor kvinnen på Facebook, kunne de ta opp tråden i de andre medienes kommentarfelt.

En interessant side ved denne saken er hvordan kritikk sammenblandes med følelser. Ifølge Nettavisens opprinnelige overskrift «raste» kvinnen mot Nikitas jentefrisørkappe. (Overskriften ble senere endret, på forespørsel fra kvinnen selv.) I kommentarfeltet blir kvinnen, og dem som støtter henne, beskrevet som «hysterisk», «hårsår»(!), «sytete», «surmaga», «lettsåret» og «opprørt». Slik blir kritiske røster latterliggjort og nedvurdert.

Hvorfor tar folk slik på vei når barn, kjønnsroller og kroppspress diskuteres? Hvorfor har så mange et behov for å bagatellisere saken? Hvorfor denne trangen til å hetse et menneske – en mor, en kunde – som fremmer kritikk mot et firma og samtidig tar opp et viktig og samfunnsaktuelt tema?

Kvinnen som la ut innlegget, ble i kommentarfeltet beskyldt for å være en dårlig mor, flere mente barnevernet måtte kobles inn, mange sa de syntes synd på datteren hennes. Det er dette en kvinne må tåle når hun ytrer seg kritisk om noe så banalt (skulle man tro) som en frisørkappe. Det paradoksale er at samtidig som mange kommenterte hvor bagatellmessig innlegget var, følte de en trang til å latterliggjøre hun som skrev det, og bidro dermed til å blåse saken opp.

Men hvor latterlig, bagatellmessig og banalt er det egentlig at et barn som skal klippes hos frisøren får utdelt en frisørkappe basert på kjønn? Hadde det vært et enkelttilfelle, kunne vi ledd det bort som en absurditet. Men, som kommentarfeltene også viser, er dette normen i dag. Utsagn som «Fantastisk at det er mulig å henge seg opp i noe sånt», var det mange varianter av. Det er så dagligdags, og så akseptert at alt – til og med frisørkapper – deles inn i kjønn, at folk blir provosert når noen kritiserer det.

Hele barndommen er i ferd med å bli gjennomkjønnet. Det finnes jenteakebrett og gutteakebrett, jenteski og gutteski, jentesangbøker og guttesangbøker, jentetannkrem og guttetannkrem, vi snakker om jenteleker (dukker, prinsesseting, alt som er rosa) og gutteleker (biler, fly, sverd, alt som er svart og blått). Prøv å finne en utedress eller et par vintersko til barn som ikke er fargekodet enten med rosa/lilla eller svart/blått.

Akebrett med lilla og rosa for jenter, akebrett med svart og blått for gutter. Legg merke til det relativt nøytrale røde akebrettet til venstre, som var en femtilapp billigere enn de kjønnsdelte...
Akebrett med lilla og rosa for jenter, akebrett med svart og blått for gutter. Legg merke til det relativt nøytrale røde akebrettet til venstre, som var en femtilapp billigere enn de kjønnsdelte…
Alt dette sauses sammen til trange kjønnsroller og -forventninger til barna våre. Jentene skal være søte, rene, stille, rolige, flinke, rosa prinsesser. Guttene skal være tøffe, sterke, viltre, aktive superhelter som ikke gråter.

«La jenter være jenter, og gutter være gutter», sies det, uten at det reflekteres over hvilke forventninger man samtidig påfører barna. Hvorfor kan ikke barn være barn? Hvorfor kan de ikke få slippe å bli påført jenterollen og gutterollen? Hvorfor kan vi ikke la barna velge selv hvilke farger de skal like, hvilke leker de skal leke med, hvilke interesser de skal ha? Hvorfor kan ikke jenter få herje, lekeslåss, bråke og bli skitne uten å bli omtalt som «guttejente»? Hvorfor kan ikke gutter få vise følelser, gråte og leke med dukker uten å bli omtalt som «jentegutt»?

Og hvorfor kan ikke en kvinne, en mor, få ytre seg kritisk om disse forventningene uten å bli fortalt at «Den kjerringa trenger en solid dose p***…»?

 

Les også Slik lærer vi barna kjønnsroller og Kjære naive småbarnsmor

 

 

 

10 dummeste kjønnsdelte bøker

For litt siden skrev jeg et innlegg om kjønnsdelte leker, hvor jeg blant annet kritiserte kjønnsdelte sangbøker. Mange reagerte på disse sangbøkene, og innlegget ble til og med fanget opp av Adresseavisa. Men det finnes langt flere temaer et forlag kan dele inn i «gutteting» og «jenteting». Her er noen av de dummeste:

1. 100 kule aktiviteter for jenter/gutter (Spektrum)
aktiviteter for jenter aktiviteter for gutter
Her har noen altså funnet ut at jenter interesserer seg for vesker, blomster og dukkeutstyr, mens guttene får leke med «småkryp, verktøy, idrett, traktorer og dinosaurer!» (fra forlagets omtale) Ja, det ville virkelig vært for ille om jentene skulle interessere seg for eksempelvis idrett! Før vi vet ordet av det, kan de jo finne på å gå med bukser eller kreve stemmerett.

2. Eventyr for jenter/gutter (Spektrum)
Eventyr for jenter Eventyr for gutter
Legg spesielt merke til undertitlene: Eventyrboka for jenter inneholder «20 nye og klassiske eventyr å kose seg med», mens gutteboka er «en skattkiste av handlingsfylte eventyr for gutter» (fra forlagets omtale). Jentene vil altså kose seg, mens guttene vil ha handling.

3. Tøff mat for jenter/gutter (Spektrum)
tøff mat for jenter tøff mat for gutter
For jenter er tøff mat altså… surprise! Cupcakes og andre «enkle småretter, hovedretter, kaker og desserter» (forlagets omtale). For jenter er det tydeligvis rosa kaker og dessert som er tingen. For jenter er jo så søte – akkurat som cupcaksene på bokomslaget. «Jenter er egentlig ikke tøffe i det hele tatt, vi bare følte at vi måtte ha det med i tittelen» (ikke fra forlagets omtale, men kunne kanskje vært det).

Gutter derimot, liker burgere, pizza, pølser og milkshake. Eller, som forlaget sier: «Denne boka er full av mat som gutter faktisk liker! Som en bonus er rettene også enkle, sunne og gode, og godgutten kan lage dem selv. Gode bilder og enkle forklaringer gjør matlagingen enkel…». Ja, for gutter må ha en enkel bok med enkel mat – enkle skapninger som de er (forlagets insinuasjon, ikke min).

4. Barnas bibel for jenter/gutter (Hermon)
Bibel for jenter Bibel for gutter
Det kommer ikke fram i beskrivelsen av bøkene om det er forskjellige bibelhistorier i de to bøkene, eller om det bare er omslaget og tittelen som er kjønnsdelt. Jeg har sendt en henvendelse til forlaget om hvorfor de ser nytten av en guttebibelbok og en jentebibelbok, og venter spent på svar fra dem.

Oppdatering: Jeg har fått svar fra forlaget. De skriver: «Det er bare omslaget som er forskjellig. Bøkene er laget med to farger da dette blir etterspurt.»

5. Hvordan tegne 404 ting for jenter/gutter (Norsk Fakta Forlag)HTD 404 THINGS FOR GIRLS COVER NO_22mm.indd HTD 404 THINGS FOR BOYS COVER NO_22mm.indd
Ville det ikke vært for ille om gutter og jenter tegnet de samme tingene?

6. Jentenes/guttenes mega-moro (Spektrum)
Jentenes mega-moro Guttenes mega-moro
Dette er to av de verste omslagene når man setter dem ved siden av hverandre, synes jeg. Jentemoro er pastellfargede prinsesser og feer og havfruer og ballettdansere ispedd sommerfugler og blomster. Guttemoro er sjørøvere, riddere, drager og borger i sterke farger.

7. Go’jentas/go’guttens pottebok (Spektrum)
Go'jentas pottebok Go'guttens pottebok
Går det an å få det mer stereotypt? Jenter = rosa, blomster og sommerfugler. Gutter = blått, biler, lastebiler og traktorer.

8. Jentenes/guttenes godnatthistorier (Spektrum)
Jentenes godnatthistorier Guttenes godnatthistorier
Har noen prøvd å lese jentegodnatthistorier for gutter? Eller guttegodnatthistorier for jenter? Hva skjer da? Jeg aner et sosialt eksperiment uten like.

9. 365 historier og rim for jenter/gutter (Spektrum)
Historier for jenter Historier for gutter
Hva det er som gjør at noen rim er for gutter, mens andre er for jenter, spør du? Sannelig om jeg vet.

10. Sangbok for jenter/gutter (Victoria)
Sangbok for jenter Sangbok for gutter
Disse har jeg nevnt før, men jeg måtte ta dem med her også. Gutter og jenter er tydeligvis så forskjellige at de ikke kan synge de samme sangene en gang. Noen sanger fant jeg i begge bøkene, mens der guttene f.eks skulle synge «Nisser og dverge», skulle jentene synge «Sov dukkelise». Stakkars den redaktøren som fikk i oppdrag å velge ut «guttesanger» og «jentesanger»!

Jentene skal altså synge

Og Dukkelise, hør nå på meg;
Dersom de andre klemmer på deg,
så skal du værsågod tie still
hvis du vil være dannet og snill.

mens guttene synger

Ja, la oss bore dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint!
Da, mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i stykker og splint.

Moralen i jentevisa handler om å være passiv, stille og «dannet», i guttevisa om å være aktiv, handlende og bråkete. Jeg gremmes.

Les også Kjønnsroller, kommentarfelt og hysteriske kvinnfolk.

Nettstedet barnehage.no har også laget en sak om kjønnsdelte barnebøker: «Barnebøker under likestillingslupen» (08.12.14)

Flere har reagert på sangbøkene: «– Trodde jeg var med på skjult kamera da jeg så bøkene. Fyttirakkern, så oppgitt jeg ble» (Dagbladet 03.1014)

Klassekampen hadde en sak om dette i fjor: «Bøkenes rosa revolusjon» (19.12.13)

Slik lærer vi barna kjønnsroller

— Gutten min har så lange lyse krøller at hvis jeg hadde tatt på ham kjole, hadde folk trodd han var jente.

— Åh, jeg hater når folk tror at Iris er gutt!

Jeg var på trilletur med en venninne. Min datter var et par måneder, hennes sønn rundt året. Jeg hadde rukket å erfare flere ganger at hvis datteren min ikke hadde på seg noe rosa, antok folk som så henne for første gang automatisk at hun var gutt. Og det irriterte meg.

Men så sa venninnen min noe, som i ettertid har vist seg å være helt innlysende: — Jeg har aldri brydd meg om hva folk har trodd, jeg. Hvorfor skulle det spille noen rolle?

Nei, hvorfor skulle det det? Hvorfor er det så viktig å understreke hvilket kjønn babyer har? Det finnes helt sikkert kvinner som ønsker seg små yndige prinsesser som de kan dolle opp i rosa fra topp til tå. Og det finnes sikkert menn som ønsker seg små mini-menn som de kan ta med på fotballkamp. Men de fleste foreldre ønsker seg først og fremst barn.

En annen venninne, som har litt eldre barn, beklaget seg over motivene på barneklærne: Kule motiver, som i utgangspunktet ikke forbindes med gutter eller jenter, finnes stort sett bare på gutteklær, mens jenteklærne ofte har typiske jentemotiver — ballettsko, prinsesser, tiaraer, roser, hjerter osv. (Det kuleste klesplagget datteren min fikk til fødselen gikk forresten mot denne trenden: en rosa body med jaktmotiv. Men jeg tror den hører til sjeldenhetene.) IMG_3078.JPG

Det blir mye rosa når man får ei jente

Etter hvert som månedene gikk, orket jeg ikke lenger å rette på folk som antok at datteren min var gutt. Og jeg tenkte at hvis alle farger unntatt rosa er guttefarger, so be it. Jeg kjøpte klær som jeg syntes var kule — blå pysj med roboter, blå body med gravemaskiner — og lot folk tenke som de ville.

Jeg har gått fra å irritere meg over at folk noen ganger tror at datteren min er en gutt, til å glede meg over det. Jeg tror nemlig at gutter og jenter behandles ulikt fra de er ganske små. (Og det finnes forskning som underbygger dette. Vi snakker med og behandler guttebabyer og jentebabyer ulikt, og tolker barns adferd avhengig av kjønn (s. 116–139)) Min manns kusine sa for eksempel «jeg lar ham få herje litt ekstra, han er jo tross alt gutt» om sin ti måneder gamle sønn. Så hvis folk leker og klovner litt mer med datteren min fordi de tror hun er gutt, i stedet for å fortelle meg hvor søt hun er (som de ofte gjør når de ser at hun er jente), er det bare positivt. Hun er bare et drøyt år gammel, og vet jo ikke selv hvilket kjønn hun er. Hun ler av det hun finner morsomt, blir sint når hun ikke får viljen sin, er nysgjerrig og utforskende og elsker lysbrytere, baller og biler. Er hun typisk gutt eller jente? Nei, nettopp, det spiller ingen rolle.

Men det blir vanskeligere. Hittil har alle lekene hennes vært fargerike og kjønnsløse (om jeg kan si det slik). Men om ikke lenge vil hun i lekebutikken stå ansikt til ansikt med leker tilpasset hennes kjønn, og andre leker tilpasset det andre kjønnet, det hun ikke er. Nesten før hun selv oppdager at det finnes to kjønn, blir hun fortalt hvilke leker det er meningen at hun skal interessere seg for som jente.

Lekene vi gir til barna inneholder en forventning til hva og hvem vi vil at barna skal være, og hva de skal interessere seg for. Jo tidligere vi gir barna leker med kjønnsforventninger, jo tidligere vil barna tilpasse seg kjønnsrollene. Hjerneforskere finner svært liten forskjell på jentehjerner og guttehjerner fra fødselen av, og noen forskere mener at forskjeller mellom gutter og jenter hva gjelder f.eks hva slags leker de leker med, kun er et resultat av påvirkning utenfra. Se for eksempel denne artikkelen, hvor det også hevdes at når vi gir barna kjønnede leker, er vi med på å reprodusere kjønnsroller hvor jentene velger lavtlønnede omsorgsyrker: Det er påfallende at vi i et land hvor kjønnsforskjellene har vært mindre enn i de fleste andre land, nå ser en tendens mot å produsere leker, klær  og mat (!) med kjønnsdimensjoner vi ikke har sett tidligere. (Lego gjorde seg forresten veldig populære da de ga ut serien «Research Institute», og veldig upopulære da det viste seg at dette bare var en gimmick – en limited edition-serie.)

Jeg er redd for at en stadig større andel kjønnede leker fører til større kjønnsforskjeller i yrkesvalg, fritidsaktiviteter osv. Jo flere leker som er tilpasset kjønn, jo mer begrenset blir utvalget. Jeg visste forresten ikke om jeg skulle bryte ut i latter eller bli rasende da jeg oppdaget at et forlag har gitt ut en «Sangbok for jenter» og en «Sangbok for gutter». Gutter og jenter er tydeligvis så forskjellige at de ikke kan synge de samme sangene en gang. Noen sanger fant jeg i begge bøkene, mens der guttene f.eks skulle synge «Nisser og dverge», skulle jentene synge «Sov dukkelise». Stakkars den redaktøren som fikk i oppdrag å velge ut «guttesanger» og «jentesanger»! IMG_3789IMG_3788 Jentene skal altså synge

Og Dukkelise, hør nå på meg;
Dersom de andre klemmer på deg,
så skal du værsågod tie still
hvis du vil være dannet og snill.

mens guttene synger

Ja, la oss bore dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint!
Da, mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i stykker og splint.

Moralen i jentevisa handler om å være passiv, stille og «dannet», i guttevisa om å være aktiv, handlende og bråkete. Jeg gremmes.

Oppdatering: Innlegget ble fanget opp Adresseavisa, som laget en sak om kjønnsdelte bøker og likestilling. Artikkelen kan du lese her. En forkortet versjon av dette blogginnlegget ble trykket i Dagbladet 18.12.14, med tittelen Barnas kjønnede julegaver.

Les også 10 dummeste kjønnsdelte bøker og Kjønnsroller, kommentarfelt og hysteriske kvinnfolk.

Andre har skrevet godt om samme tema:
Agnes Ravatn: Rosa prinsesser og mannlege taparar (Dagbladet 13.12.14)
Lea Louise Videt: «Barn spiser ikke med kjønnsdelene» (Dagbladet 18.09.14)
Tina Marii Skare: «Hva kom først, kjønnet eller egget?» (Dagbladet 12.09.13)

Færre flinke piker, please

Bloggeren Julie har blitt utsatt for en hersketeknikk fordi hun er dyktig, ambisiøs og hardtarbeidende. Hun har blitt kalt ”flink pike”, og har bestemt seg for å snu dette negativt ladede begrepet til noe positivt. All ære til Julie, og de mange som har erklært sin støtte til henne, for at de ikke lar seg herse med. Men synes de egentlig det er greit å bli kalt pike? I stedet for å svare «ja, jeg er flink pike og stolt av det», hvorfor ikke svare «ja, jeg er faktisk flink/dyktig/ambisiøs/arbeidssom, men jeg er ingen liten pike»? Når de først har gjennomskuet hersketeknikken, hvorfor ikke utfordre avsenderen?

Likevel blir det for lettvint å avfeie «flink pike» som kun en hersketeknikk. Uttrykket har satt seg i dagligtalen, og forbindes med noe mer enn bare å være kvinne og dyktig. Det er forskjell på å være flink (til noe) og å være «flink pike», på samme måte som det på engelsk er forskjell på å være «good» og å være en «good girl».

En flink pike er ikke stolt av seg selv fordi hun har mastergrad og en god jobb. En flink pike er stolt av seg selv fordi hun er flink. Ser du forskjellen?

Flinke piker har dårlig selvbilde. Det de gjør, og det de er, har ikke verdi før de får ros utenfra. Flinke piker er redde for å gjøre feil, si noe feil, for å ikke gjøre det som forventes av dem. Flinke piker setter andres behov foran sine egne. Flinke piker tror at uansett hvor god innsats og hardt arbeid de har lagt ned, er det de har gjort mislykket hvis de ikke får ros for resultatet. Flinke piker er så opptatt av å få et godt (perfekt) resultat at de glemmer å ha det gøy underveis.

For flinke piker er målet å være nettopp flink.

Dagens flinke piker har sannsynligvis fått høre hvor flinke de er siden før de selv kunne snakke. Men vi vet at barn ikke motiveres av ros – de motiveres og utvikler seg ved å bli sett. Barn som blir fortalt hvor flinke de er, vil enten ende opp med å gjøre en dårlig innsats, fordi de uansett får ros. Eller de vil bli avhengige av rosen, slik at den blir en motivasjonsfaktor i seg selv. Sistnevnte blir flinke piker.

Hvorfor har vi behov for å fortelle barna våre at de er flinke, all den tid de ikke motiveres av ros? Ordet flink fungerer som en bedømmelse, en vurdering – men er det virkelig det barn trenger? Flink er et lettvint ord, som signaliserer ”nå gjorde du noe som jeg synes er bra”. Det er en vurdering på de voksnes premisser. Du kan ikke fortelle barnet ditt ”jeg elsker å se at du har det gøy” ved å bruke ordet ”flink”.

Er det bare jenter og kvinner som blir ”flinke piker”? Slik jeg forstår uttrykket, finnes det sikkert mange mannlige utgaver av den flinke piken også. Men nå er det faktisk slik at vi kommuniserer forskjellig med jenter og gutter. Jenter roses for resultatet de oppnår, mens gutter manes til å gjøre en god innsats. Konsekvensen er at mange jenter tror at enkelte ferdigheter er noe man har, mens gutter tror at de kan læres. Denne innstillingen tar de med seg inn i voksenlivet:

[M]ore often than not, bright girls believe that their abilities are innate and unchangeable, while bright boys believe that they can develop ability through effort and practice.

How do girls and boys develop these different views? Most likely, it has to do with the kinds of feedback we get from parents and teachers as young children. Girls, who develop self-control earlier and are better able to follow instructions, are often praised for their «goodness.» When we do well in school, we are told that we are «so smart,» «so clever, » or » such a good student.» This kind of praise implies that traits like smartness, cleverness, and goodness are qualities you either have or you don’t. […]

We continue to carry these beliefs, often unconsciously, around with us throughout our lives. And because bright girls are particularly likely to see their abilities as innate and unchangeable, they grow up to be women who are far too hard on themselves – women who will prematurely conclude that they don’t have what it takes to succeed in a particular arena, and give up way too soon.

Ved å kalle barna våre flinke, risikerer vi å oppdra bekreftelsesjunkier, som gjør hva som helst for sin daglige dose skryt. På veien mister de seg selv — de slutter å gjøre ting fordi de selv vil, de ligger søvnløse om natten, livredde for at de ikke skal prestere bra nok selv om de innerst inne vet at innsatsen de gjør er langt over det man egentlig kan forvente. De glemmer at livet er en lekeplass, ikke en konkurranse. Noen blir syke og utvikler spiseforstyrrelser eller blir utbrente av stress, men langt fra alle.

Det at noen bruker begrepet som en hersketeknikk, betyr ikke at vi kan avfeie problemene mange flinke piker opplever. Det betyr heller ikke at de som føler seg som flinke piker (i negativ forstand) skal behøve å be om en psykiatrisk eller medisinsk diagnose for å bli tatt på alvor.

Prosjektet bør ikke gå ut på å være stolt av å bli kalt flink pike. Målet bør isteden være å slutte å oppdra flinke piker.