SKUFFA

 

Den første uka i resten av mitt 40-årige (sånn ca) pendlerliv er over. Jeg hadde store forventninger. Det er tross alt ikke lite som skrives om tog og pendling og annen elendighet i aviser, blogger, Facebook og Twitter.

Så jeg er skuffa. Rett og slett skuffa. Nå har jeg i fire dager tatt toget fra Moss til Oslo og tilbake igjen på en jernbanestrekning med en belastning på over 107 prosent. Jeg hadde sett fram til forsinkelser, kalde morgener ventende på et tog som kanskje aldri kommer, stappfulle varme tog (når toget først kommer) svette medpassasjerer, ødelagte kjøreledninger – ja, du vet, togkaos! (insert krigstyper her.)

Endelig skulle det være min tur til å være sinna, bitter, rasende, såra og vonbroten med en tydelig å spre edder og galle utover: NSB.

Men neida. Ingenting. Nada. Nothing to report. Ingen parkeringsproblemer på stasjonen. Ingen forsinkede tog. Ingen venting ute i kulda. Sitteplasser i massevis, både til og fra Oslo. Boooring!

Men jeg øynet et lite håp i dag. Brann i sporveksel stanset togtrafikken på Østfoldbanen, sto det i avisa. Nå snakker vi. Buss for tog, lange ventetider, folk som ikke kommer seg på jobb.

Ulempen var bare at jeg var på feil sted til feil tid. Jeg satt nemlig på kontoret i Oslo etter nok en togtur blottet for action. Jeg var rett og slett for tidlig ute. Damnit! Skulle det aldri bli min tur?

Men skader etter brann lar seg ikke fikse så lett, vel? Hvis jeg bare sørget for å dra litt tidligere fra jobb, kunne jeg kanskje rekke litt togkaos før jeg tok helg? Derfor troppet jeg opp på spor 18 rett før klokka tre – to timer før jeg pleier. På vei gjennom stasjonen hørte jeg en høyttalerstemme fortelle om kansellerte tog og ventende busser. Yes! Endelig!

Men, nei. Igjen var jeg på feil sted til feil tid. Jeg hadde nemlig siktet meg inn på regionstoget. Men det toget lar seg tydeligvis ikke pelle på nesen av en liten sporvekselbrann. Vi suste forbi uten å kjenne så mye som litt røyklukt på veien. Den eneste trøsten var at toget var nesten fem minutter forsinket inn til Moss stasjon fordi det måtte vente på noen passasjerer i Ski.

Men jeg greier fortsatt ikke å hytte neven og rope «DAMN YOU NSB» så veldig høyt. Skjerpings, NSB, jeg forventer litt togkaos for penga.

De levende døde

De er lette å kjenne igjen, selv på god avstand: De har et rykkete, stakkato ganglag. De holder armene opp foran seg, famler seg fram. De beveger seg i flokk. Et kollektivt stønn stiger opp fra mengden.

Får du dem på nærmere hold, ser du at ansiktene deres er forvrengt i sinne og smerte. Huden er gustenblek. Livsgleden er sugd ut av dem etter måneder og år med lidelse. De er levende døde, og de går blant oss.

De er mange, og de blir flere. Snart er du kanskje en av dem.

Pendlerne.