— Gutten min har så lange lyse krøller at hvis jeg hadde tatt på ham kjole, hadde folk trodd han var jente.

— Åh, jeg hater når folk tror at Iris er gutt!

Jeg var på trilletur med en venninne. Min datter var et par måneder, hennes sønn rundt året. Jeg hadde rukket å erfare flere ganger at hvis datteren min ikke hadde på seg noe rosa, antok folk som så henne for første gang automatisk at hun var gutt. Og det irriterte meg.

Men så sa venninnen min noe, som i ettertid har vist seg å være helt innlysende: — Jeg har aldri brydd meg om hva folk har trodd, jeg. Hvorfor skulle det spille noen rolle?

Nei, hvorfor skulle det det? Hvorfor er det så viktig å understreke hvilket kjønn babyer har? Det finnes helt sikkert kvinner som ønsker seg små yndige prinsesser som de kan dolle opp i rosa fra topp til tå. Og det finnes sikkert menn som ønsker seg små mini-menn som de kan ta med på fotballkamp. Men de fleste foreldre ønsker seg først og fremst barn.

En annen venninne, som har litt eldre barn, beklaget seg over motivene på barneklærne: Kule motiver, som i utgangspunktet ikke forbindes med gutter eller jenter, finnes stort sett bare på gutteklær, mens jenteklærne ofte har typiske jentemotiver — ballettsko, prinsesser, tiaraer, roser, hjerter osv. (Det kuleste klesplagget datteren min fikk til fødselen gikk forresten mot denne trenden: en rosa body med jaktmotiv. Men jeg tror den hører til sjeldenhetene.)

Det blir mye rosa når man får ei jente

Etter hvert som månedene gikk, orket jeg ikke lenger å rette på folk som antok at datteren min var gutt. Og jeg tenkte at hvis alle farger unntatt rosa er guttefarger, so be it. Jeg kjøpte klær som jeg syntes var kule — blå pysj med roboter, blå body med gravemaskiner — og lot folk tenke som de ville.

Jeg har gått fra å irritere meg over at folk noen ganger tror at datteren min er en gutt, til å glede meg over det. Jeg tror nemlig at gutter og jenter behandles ulikt fra de er ganske små. (Og det finnes forskning som underbygger dette. Vi snakker med og behandler guttebabyer og jentebabyer ulikt, og tolker barns adferd avhengig av kjønn (s. 116–139)) Min manns kusine sa for eksempel «jeg lar ham få herje litt ekstra, han er jo tross alt gutt» om sin ti måneder gamle sønn. Så hvis folk leker og klovner litt mer med datteren min fordi de tror hun er gutt, i stedet for å fortelle meg hvor søt hun er (som de ofte gjør når de ser at hun er jente), er det bare positivt. Hun er bare et drøyt år gammel, og vet jo ikke selv hvilket kjønn hun er. Hun ler av det hun finner morsomt, blir sint når hun ikke får viljen sin, er nysgjerrig og utforskende og elsker lysbrytere, baller og biler. Er hun typisk gutt eller jente? Nei, nettopp, det spiller ingen rolle.

Men det blir vanskeligere. Hittil har alle lekene hennes vært fargerike og kjønnsløse (om jeg kan si det slik). Men om ikke lenge vil hun i lekebutikken stå ansikt til ansikt med leker tilpasset hennes kjønn, og andre leker tilpasset det andre kjønnet, det hun ikke er. Nesten før hun selv oppdager at det finnes to kjønn, blir hun fortalt hvilke leker det er meningen at hun skal interessere seg for som jente.

Lekene vi gir til barna inneholder en forventning til hva og hvem vi vil at barna skal være, og hva de skal interessere seg for. Jo tidligere vi gir barna leker med kjønnsforventninger, jo tidligere vil barna tilpasse seg kjønnsrollene. Hjerneforskere finner svært liten forskjell på jentehjerner og guttehjerner fra fødselen av, og noen forskere mener at forskjeller mellom gutter og jenter hva gjelder f.eks hva slags leker de leker med, kun er et resultat av påvirkning utenfra. Se for eksempel denne artikkelen, hvor det også hevdes at når vi gir barna kjønnede leker, er vi med på å reprodusere kjønnsroller hvor jentene velger lavtlønnede omsorgsyrker: Det er påfallende at vi i et land hvor kjønnsforskjellene har vært mindre enn i de fleste andre land, nå ser en tendens mot å produsere leker, klær  og mat (!) med kjønnsdimensjoner vi ikke har sett tidligere. (Lego gjorde seg forresten veldig populære da de ga ut serien «Research Institute», og veldig upopulære da det viste seg at dette bare var en gimmick – en limited edition-serie.)

Jeg er redd for at en stadig større andel kjønnede leker fører til større kjønnsforskjeller i yrkesvalg, fritidsaktiviteter osv. Jo flere leker som er tilpasset kjønn, jo mer begrenset blir utvalget. Jeg visste forresten ikke om jeg skulle bryte ut i latter eller bli rasende da jeg oppdaget at et forlag har gitt ut en «Sangbok for jenter» og en «Sangbok for gutter». Gutter og jenter er tydeligvis så forskjellige at de ikke kan synge de samme sangene en gang. Noen sanger fant jeg i begge bøkene, mens der guttene f.eks skulle synge «Nisser og dverge», skulle jentene synge «Sov dukkelise». Stakkars den redaktøren som fikk i oppdrag å velge ut «guttesanger» og «jentesanger»! Jentene skal altså synge

Og Dukkelise, hør nå på meg;
Dersom de andre klemmer på deg,
så skal du værsågod tie still
hvis du vil være dannet og snill.

mens guttene synger

Ja, la oss bore dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint!
Da, mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i stykker og splint.

Moralen i jentevisa handler om å være passiv, stille og «dannet», i guttevisa om å være aktiv, handlende og bråkete. Jeg gremmes.

Oppdatering: Innlegget ble fanget opp Adresseavisa, som laget en sak om kjønnsdelte bøker og likestilling. Artikkelen kan du lese her. En forkortet versjon av dette blogginnlegget ble trykket i Dagbladet 18.12.14, med tittelen Barnas kjønnede julegaver.

Les også 10 dummeste kjønnsdelte bøker og Kjønnsroller, kommentarfelt og hysteriske kvinnfolk.

Andre har skrevet godt om samme tema:
Agnes Ravatn: Rosa prinsesser og mannlege taparar (Dagbladet 13.12.14)
Lea Louise Videt: «Barn spiser ikke med kjønnsdelene» (Dagbladet 18.09.14)
Tina Marii Skare: «Hva kom først, kjønnet eller egget?» (Dagbladet 12.09.13)