Bloggeren Julie har blitt utsatt for en hersketeknikk fordi hun er dyktig, ambisiøs og hardtarbeidende. Hun har blitt kalt ”flink pike”, og har bestemt seg for å snu dette negativt ladede begrepet til noe positivt. All ære til Julie, og de mange som har erklært sin støtte til henne, for at de ikke lar seg herse med. Men synes de egentlig det er greit å bli kalt pike? I stedet for å svare «ja, jeg er flink pike og stolt av det», hvorfor ikke svare «ja, jeg er faktisk flink/dyktig/ambisiøs/arbeidssom, men jeg er ingen liten pike»? Når de først har gjennomskuet hersketeknikken, hvorfor ikke utfordre avsenderen?

Likevel blir det for lettvint å avfeie «flink pike» som kun en hersketeknikk. Uttrykket har satt seg i dagligtalen, og forbindes med noe mer enn bare å være kvinne og dyktig. Det er forskjell på å være flink (til noe) og å være «flink pike», på samme måte som det på engelsk er forskjell på å være «good» og å være en «good girl».

En flink pike er ikke stolt av seg selv fordi hun har mastergrad og en god jobb. En flink pike er stolt av seg selv fordi hun er flink. Ser du forskjellen?

Flinke piker har dårlig selvbilde. Det de gjør, og det de er, har ikke verdi før de får ros utenfra. Flinke piker er redde for å gjøre feil, si noe feil, for å ikke gjøre det som forventes av dem. Flinke piker setter andres behov foran sine egne. Flinke piker tror at uansett hvor god innsats og hardt arbeid de har lagt ned, er det de har gjort mislykket hvis de ikke får ros for resultatet. Flinke piker er så opptatt av å få et godt (perfekt) resultat at de glemmer å ha det gøy underveis.

For flinke piker er målet å være nettopp flink.

Dagens flinke piker har sannsynligvis fått høre hvor flinke de er siden før de selv kunne snakke. Men vi vet at barn ikke motiveres av ros – de motiveres og utvikler seg ved å bli sett. Barn som blir fortalt hvor flinke de er, vil enten ende opp med å gjøre en dårlig innsats, fordi de uansett får ros. Eller de vil bli avhengige av rosen, slik at den blir en motivasjonsfaktor i seg selv. Sistnevnte blir flinke piker.

Hvorfor har vi behov for å fortelle barna våre at de er flinke, all den tid de ikke motiveres av ros? Ordet flink fungerer som en bedømmelse, en vurdering – men er det virkelig det barn trenger? Flink er et lettvint ord, som signaliserer ”nå gjorde du noe som jeg synes er bra”. Det er en vurdering på de voksnes premisser. Du kan ikke fortelle barnet ditt ”jeg elsker å se at du har det gøy” ved å bruke ordet ”flink”.

Er det bare jenter og kvinner som blir ”flinke piker”? Slik jeg forstår uttrykket, finnes det sikkert mange mannlige utgaver av den flinke piken også. Men nå er det faktisk slik at vi kommuniserer forskjellig med jenter og gutter. Jenter roses for resultatet de oppnår, mens gutter manes til å gjøre en god innsats. Konsekvensen er at mange jenter tror at enkelte ferdigheter er noe man har, mens gutter tror at de kan læres. Denne innstillingen tar de med seg inn i voksenlivet:

[M]ore often than not, bright girls believe that their abilities are innate and unchangeable, while bright boys believe that they can develop ability through effort and practice.

How do girls and boys develop these different views? Most likely, it has to do with the kinds of feedback we get from parents and teachers as young children. Girls, who develop self-control earlier and are better able to follow instructions, are often praised for their «goodness.» When we do well in school, we are told that we are «so smart,» «so clever, » or » such a good student.» This kind of praise implies that traits like smartness, cleverness, and goodness are qualities you either have or you don’t. […]

We continue to carry these beliefs, often unconsciously, around with us throughout our lives. And because bright girls are particularly likely to see their abilities as innate and unchangeable, they grow up to be women who are far too hard on themselves – women who will prematurely conclude that they don’t have what it takes to succeed in a particular arena, and give up way too soon.

Ved å kalle barna våre flinke, risikerer vi å oppdra bekreftelsesjunkier, som gjør hva som helst for sin daglige dose skryt. På veien mister de seg selv — de slutter å gjøre ting fordi de selv vil, de ligger søvnløse om natten, livredde for at de ikke skal prestere bra nok selv om de innerst inne vet at innsatsen de gjør er langt over det man egentlig kan forvente. De glemmer at livet er en lekeplass, ikke en konkurranse. Noen blir syke og utvikler spiseforstyrrelser eller blir utbrente av stress, men langt fra alle.

Det at noen bruker begrepet som en hersketeknikk, betyr ikke at vi kan avfeie problemene mange flinke piker opplever. Det betyr heller ikke at de som føler seg som flinke piker (i negativ forstand) skal behøve å be om en psykiatrisk eller medisinsk diagnose for å bli tatt på alvor.

Prosjektet bør ikke gå ut på å være stolt av å bli kalt flink pike. Målet bør isteden være å slutte å oppdra flinke piker.