Julesorg

Det ligger en baby på stellebordet. Han strekker armene ut foran seg, fanger beinet til sjiraff-leken over seg og vifter den ivrig rundt mens han lager bablelyder. Øynene følger sjiraffens bevegelser der den henger i en fjær: opp, ned, hit dit, beina som dingler. Babyen slipper taket og ser forskrekket ut idet sjiraffen gjør et kraftig hopp og danser opp og ned. Et fascinert glis brer seg over babyens ansikt. Babyen er fem måneder og tre dager gammel, og heter Snorre.

Sjiraffen

Sjiraffen.

Tre år tidligere: Det ligger en baby på stellebordet og vifter med en lekesjiraff. Hun elsker å ligge der og «snakke» med sjiraffen. Hun rister den kraftig fra side til side, og et glis brer seg over ansiktet når hun slipper tak i sjiraffen og den danser opp og ned over hodet hennes. Noen dager senere ligger hun i en altfor stor seng på barneintensiven, tilkoblet slanger og ledninger, livstruende syk med hjernehinnebetennelse. Babyen er fem måneder og tre dager gammel, og kalles Rora.

Babyrora og sjiraffen

Rora og sjiraffen, to uker før hun ble syk.

 

Jul og nyttår er tid for ettertanke, og denne jula har det vært ettertanke i bøtter og spann. Det er nesten nøyaktig tre års aldersforskjell mellom Rora og Snorre (de har bursdag med omtrent tre ukers mellomrom). Dermed har jeg, siden Snorre ble født, kunnet sammenligne hans utvikling dato for dato med Rora sin. De første dagene, da barseltårene strømmet som verst og mammahormonene herjet, føltes det som jeg hadde fått Rora tilbake igjen. Som om noen simpelthen hadde skrudd tiden tilbake tre år. Som om jeg fikk en ny sjanse til å følge henne den første tiden. Denne følelsen har sluppet taket mer og mer etter hvert som Snorre har vokst til og virkelig vist oss hvem han er. På en eller annen måte er det også en trøst at han ligner mer på storesøster Iris enn på Rora. Likevel tar jeg meg innimellom i å kalle ham Rora.

Rora og Snorre fremhevet

Storesøster Rora og lillebror Snorre

Les også Til Snorre, når du sover

På den første dagen i dette nye året var Snorre nøyaktig like gammel som Rora var da hun ble syk. Det sier muligens litt om meg at jeg har regnet ut dette, for hva gir det meg egentlig å dvele ved dette? Men det er rart: Etter hvert som dagen gikk, var det som om jeg kunne puste lettere. Jeg har innsett at jeg har gått og ventet på at noe skulle skje med ham også, som om Roras sykdom hadde merket ham. Jeg har klemt ham ekstra godt inntil meg, kysset de myke kinnene ekstra mange ganger, snust inn duften av ham ekstra hardt. Sånn i tilfelle.

Og nå, nå som han er eldre enn Rora var da hun ble syk, er det som om frykten endelig slipper taket. Som forelder slutter man jo aldri å bekymre seg for at noe skal skje med barna, men nå er jeg ikke lenger sikker på at noe skal skje med Snorre.

Noe annet som virkelig har slått meg i jula, er hvor fort fem måneder går. Fem måneder – var det alt? Var det virkelig all den tiden vi fikk med den friske Rora?

IMG_6633

Rora, en måned før hun ble syk.

Innimellom blar jeg gjennom bildene på telefonen – noen ganger for å finne et spesielt bilde, andre ganger bare for å minnes. Jeg starter med ukene før Rora ble født, husker den fine sommeren vi hadde, byturen dagen før fødselen. Jeg blir alltid overrasket over hvor liten Iris var med sine knappe to år, men hvor stor hun føltes. Så ser jeg nøye på bildene fra timene før Rora ble født, gjenkaller turen vi gikk rundt i Fredrikstad en sensommerkveld. Videre: barseltida, hvor bra alt gikk, hvor problemfri amminga var, hvordan hun la på seg akkurat som hun skulle (i motsetning til Iris og Snorre). Husker at jeg tenkte at dette er nesten litt for enkelt… Så kommer jeg til høsten, fortrenger hvor kjipt det var at Rora mislikte både vogn og bilstol, at jeg må ha hatt en lett fødselsdepresjon, at jeg grein frustrerte tårer hos helsesøster på tremånederskontrollen. Blar videre til desember, juleforberedelser. Dveler ved hvert bilde, koser meg med fotoseriene jeg tok av Rora som gliser med hele ansiktet eller ser nysgjerrig inn i kameraet. Blar tilbake, ser en gang til. Husker hvordan hun lå på magen på spisebordet mens jeg pyntet pepperkaker. Tenker hvor rart det er hvilke minner som virkelig fester seg, brenner seg fast. At denne pepperkakepyntestunden skulle være en av de tingene jeg husker aller best.

IMG_6610

Et sterkt minne: Da Rora og jeg pyntet pepperkaker og så på Alene hjemme.

På julaften stopper jeg ved et bilde av Rora og meg: Rora sittende på brystet mitt etter at jeg har heist henne opp etter armene. Hun elsket det, virket så sterk i rygg og nakke, ville opp. Gliset hennes der hun sitter. Fornøyd. Mestring.

Nyttårsaften. Den siste dagen i det fantastiske året vi hadde hatt. En video av Rora som sitter i bilstolen sin ved midnatt. Vi feiret nyttår sammen med familie, og skulle overnatte hos dem. Men Rora sovnet ikke. Så da rakettene fyrte løs utenfor var hun overtrøtt. «Pang pang pang!» sier jeg, og Rora skrattler. Videoen er på sju sekunder. Jeg ser den om og om og om igjen.

Jeg lengter. Jeg lengter så sterkt tilbake dit. Til en tid da bekymringene var allmenne og hverdagslige.

Å se på bilder av den friske Rora er fint, og det er godt å huske henne slik. Men jo nærmere jeg kommer 19. januar – dagen vi nesten mistet henne, jo verre er det. Jeg blir kald, kjenner kroppen krible. Jeg har lyst til å hoppe inn i bildene, rope at vi må ta ekstra vare på disse øyeblikkene, for snart er det for sent, snart ramler vi på hodet ned i et svart hull, og hvis vi noen sinne kommer opp igjen så vil alt være forandret.

Les også: Jenta som forsvant

Ofte må jeg legge bort telefonen før jeg kommer til de siste bildene før hun ble syk. Orker ikke se på dem. De aller siste bildene, de siste videoene, av en frisk Rora.

Denne jula har vært full av minner. Det er gode minner, men jeg tar dem fram med vemod. Jeg elsker Rora, jeg trenger vel ikke å si det, men må si det likevel: Jeg elsker henne for alt hun er, ikke alt hun var. Livet med Rora er glede og sorg stablet oppå hverandre i skjøre lag. Brått brister gleden og sorgen kommer til syne. Men det er også motsatt: Når jeg har kjent på sorgen en stund, legger jeg den på stabelen, er ferdig med den for denne gang. Sorgen kan også briste, og under den ligger gleden. Kjærligheten.

Godt nytt år!

  1. Barbro Ølstørn 12/01/2019, kl. 23:38

    Jeg føler så på d du skriver, kjenner meg så igjen, men historien er ikke lik, fikk nr 2 en sønn, elste jentå vår 2 år, frisk å rask gutt, sterk å utviklet seg så fort, Marie min elste ble plutselig så stor ,husker nevene hennes gikk fra små til store då Martin ble født, men som du o skriver, nor eg ser t bake på bilder å video var hun jo så liten, 5 mnd så døde han i krybbedød.. helt ufattelig en frisk baby var borte, borte for godt, jeg har også bilder å film. Faktisk 5 t med film, jeg fikk 2 barn til etter dette, første barn kom 2 år etter Martin ble født, å det var en gutt, Marius å jeg var så redd, tenk om d sko skje igjen.. kjanagsen var liten.. men frykten stor. Jeg bar Han i mine armer i 4 mnd.. men måtte lære meg å legge han fra meg, å så du o sier nor han var iver 5 mnd slappet jeg mye mer av.. men ikke før han var 1 år slappet eg av skikkeligt.. nesten 3 år ette kom Marte.. nå er Marie 26 år å har 2 barn, Martin kunne vert 24, Marius 22 å har 1 barn, Marte 19 år… men husker d som d var i går, å videoen av han klarer jeg ikke se,, kansje sitt den 4 ganger på alle disse årene.. men d å vite jeg har den er så godt…

    Svar

    1. Å kjære deg, så grusomt! Krybbedød er den store skrekken for alle som får barn, tror jeg. Fem måneder – så kort tid, men likevel et helt liv. Han lever videre i minnene. Takk for at du satte ord på dette ❤️❤️❤️

      Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: