En mor tok med sin fireårige datter til frisøren. Der ble datteren påkledd en frisørkappe med kroppen til en havfrue med slank midje, tynne armer og pupper. I etterkant skrev kvinnen et kritisk innlegg på frisørkjeden Nikitas Facebook-side, der hun blant annet sa «…min lille fireåring [er] blitt gjort til et kroppslig objekt med store pupper i bikini, smal midje og altfor tynne armer. […] Jeg spurte om de hadde noen alternativer og fikk til svar, ja. En Supermann-drakt med muskler. Noe som ikke er noe bedre. […] Mine barn skal selv få velge hvem de vil være, og de skal få lov til å vokse opp med et sunt forhold til sine kropper.»
© Yarruta | Dreamstime.com – Superhero Kids Photo
Tråden ble altså slettet fra Facebook, men da hadde saken allerede blitt plukket opp i media. Både Nettavisen og Adresseavisen skrev om den. Og når mobben ikke lenger fikk utløp for sin aggresjon overfor kvinnen på Facebook, kunne de ta opp tråden i de andre medienes kommentarfelt.
En interessant side ved denne saken er hvordan kritikk sammenblandes med følelser. Ifølge Nettavisens opprinnelige overskrift «raste» kvinnen mot Nikitas jentefrisørkappe. (Overskriften ble senere endret, på forespørsel fra kvinnen selv.) I kommentarfeltet blir kvinnen, og dem som støtter henne, beskrevet som «hysterisk», «hårsår»(!), «sytete», «surmaga», «lettsåret» og «opprørt». Slik blir kritiske røster latterliggjort og nedvurdert.
Hvorfor tar folk slik på vei når barn, kjønnsroller og kroppspress diskuteres? Hvorfor har så mange et behov for å bagatellisere saken? Hvorfor denne trangen til å hetse et menneske – en mor, en kunde – som fremmer kritikk mot et firma og samtidig tar opp et viktig og samfunnsaktuelt tema?
Kvinnen som la ut innlegget, ble i kommentarfeltet beskyldt for å være en dårlig mor, flere mente barnevernet måtte kobles inn, mange sa de syntes synd på datteren hennes. Det er dette en kvinne må tåle når hun ytrer seg kritisk om noe så banalt (skulle man tro) som en frisørkappe. Det paradoksale er at samtidig som mange kommenterte hvor bagatellmessig innlegget var, følte de en trang til å latterliggjøre hun som skrev det, og bidro dermed til å blåse saken opp.
Men hvor latterlig, bagatellmessig og banalt er det egentlig at et barn som skal klippes hos frisøren får utdelt en frisørkappe basert på kjønn? Hadde det vært et enkelttilfelle, kunne vi ledd det bort som en absurditet. Men, som kommentarfeltene også viser, er dette normen i dag. Utsagn som «Fantastisk at det er mulig å henge seg opp i noe sånt», var det mange varianter av. Det er så dagligdags, og så akseptert at alt – til og med frisørkapper – deles inn i kjønn, at folk blir provosert når noen kritiserer det.
Hele barndommen er i ferd med å bli gjennomkjønnet. Det finnes jenteakebrett og gutteakebrett, jenteski og gutteski, jentesangbøker og guttesangbøker, jentetannkrem og guttetannkrem, vi snakker om jenteleker (dukker, prinsesseting, alt som er rosa) og gutteleker (biler, fly, sverd, alt som er svart og blått). Prøv å finne en utedress eller et par vintersko til barn som ikke er fargekodet enten med rosa/lilla eller svart/blått.
«La jenter være jenter, og gutter være gutter», sies det, uten at det reflekteres over hvilke forventninger man samtidig påfører barna. Hvorfor kan ikke barn være barn? Hvorfor kan de ikke få slippe å bli påført jenterollen og gutterollen? Hvorfor kan vi ikke la barna velge selv hvilke farger de skal like, hvilke leker de skal leke med, hvilke interesser de skal ha? Hvorfor kan ikke jenter få herje, lekeslåss, bråke og bli skitne uten å bli omtalt som «guttejente»? Hvorfor kan ikke gutter få vise følelser, gråte og leke med dukker uten å bli omtalt som «jentegutt»?
Og hvorfor kan ikke en kvinne, en mor, få ytre seg kritisk om disse forventningene uten å bli fortalt at «Den kjerringa trenger en solid dose p***…»?
Les også Slik lærer vi barna kjønnsroller og Kjære naive småbarnsmor.
Krisemaksimering 
Det handler ikke om kjønnsrollemønster. Det handler om å tjene penger på «dumme» voksne!
Jeg tror ikke det handler om det ene eller det andre, men at det er en sammenheng. Det kan ikke være tvil om at handelsstanden tjener på å kjønne produktene sine, slik at alle familier med både gutter og jenter «må» kjøpe dobbelt opp. Samtidig hadde ikke dette vært mulig uten at det lå et kjønnsrollemønster til grunn. Når det gjelder «dumme» voksne, så har denne og tidligere debatter rundt samme tema lært meg at det finnes svært mange som ikke har reflektert over dette, eller enda verre synes jeg – som ikke bryr seg om det. Så der har du nok rett. Samtidig så er det faktisk vanskelig å finne kjønnsnøytrale produkter, så vi som faktisk er oppmerksomme på dette blir dratt med i dragsuget. I valget mellom rosa og blå vintersko kan man ikke la barnet gå barbeint. Men jeg velger ofte de blå til datteren min 🙂
Kunne egentlig ikke vært mere enig.
Synes forresten jeg ser at voksne mennesker skulle sittet hos frisøren med kapper med fotomodellkropper på. Da hadde det blitt bråk, da…
Ja, som voksne er vi veldig oppmerksomme på slike ting, men når det gjelder barna våre er visst mantraet «la nå gutter være gutter/jenter være jenter». Som om det avfeier hele problemstillingen…
Kunne ikke truffet spikeren mer på hodet! Har delt på Facebook! 🙂
Tusen takk 🙂
Ingen hadde funnet på noe slikt for voksne. Jeg hadde i hvert fall krevd vanlig kappe hvis de kom med noe slikt til meg. Hvorfor er det da greit for barn?
Enig!
Bra skrevet!
Det er ikke snakk om én kappe. Det er snakk om en hel barndom, og i verste fall et helt liv presset inn i rosa og blå kjønnsroller!
Nettopp!
Når jeg var liten hadde vi ikke leker for jenter, vi hadde leker som vi arvet fra både far og mor fra de var små. Vi delte med naboer når vi hadde vokst fra noe.
Hjemme hos oss var det lite barbiedukker fordi de kostet så mye, og når vi først fikk dukker ble det lite brukt allikevel. Vi var heller i sandkassa å lekte med bilder og gravde og bygde sandslott. Gikk til nabobygda å lekte sisten alle var like både gutter og jenter i alle aldere. Jeg og mine to søsken brydde oss ikke om det var leker for det ene eller det andre, så lenge det var leker vi kunne leke med og brukte fantasien vår for å få de forskjellige tingene til å passe sammen. Min bestevenn var en gutt faktisk, å vi storkoste oss med dinosaurer og tv-spill, og sov på samme rom i pysjamas når vi overnattet hos hverandre.
Å jeg garanterer at jeg ikke har tatt skade av å ikke ha kjønnsrollepress på meg. Jeg hatet rosa når alle andre i min klasse elsket rosa, jeg syntes gult var såååå mye finere. Og idag er min favorittfarge blå 🙂
Når vi var hos frisøren så fikk vi vanlig svart kappe på å satt rolig til vi fikk lov å gå, det var tross alt bare en hårklipp. Vi var ikke så jentete av oss, men hadde masse venninner på skolen som vi lekte like godt med som naboguttene borti veien på fritiden.
» jeg garanterer at jeg ikke har tatt skade av å ikke ha kjønnsrollepress på meg.» Veldig godt poeng! Hva skal vi med kjønnsroller når vi klarer oss så bra uten? 🙂
Min datter på 6 år har alltid selv fått fått velge…vil hun ha de blå joggeskoene istedenfor de rosa blinkeskoene, ja så hun det, men når hun nå har valgt lilla skolesekk m/jentemotiv så var også det ok😄 Er nok også mye hva vi foreldre også gjør det til….
Men noen ganger lurer jeg på om det er jentemødre som ofte «henger» seg litt opp i dette eller…?
Jeg er veldig for at barna får velge selv – og at foreldrene godtar disse valgene. Samtidig mener jeg det er viktig å tenke over at når barna er gamle nok til å velge selv, har vi som foreldre allerede tatt mange valg for dem. Ei jente som alltid har blitt kledd i rosa/pastell/prinsessemotiv vil kanskje fortsette å velge dette? Og tilsvarende med gutter?
Om «jentemødre» er mer bevisst på dette enn «guttemødre», vet jeg ikke sikkert – og mange har jo begge deler. Men det er nok slik at det er vanskeligere for gutter å få aksept for å like/velge «jenteting» og «jentefarger» enn omvendt. Slik sett bør jo guttemødrene absolutt være bevisste på dette. Og så må vi ikke glemme fedrene. Jeg har inntrykk av at mange fedre ikke er oppmerksomme på den ubegrensede kjønningen av barndommen – og de begrensningene dette gir – før de selv får døtre.
Jeg vil anbefale de to artiklene om/av Linnéa Johansson som jeg lenket til i innlegget. Hun er en «guttemamma» som er svært bevisst på dette med kjønnsroller og hvilke konsekvenser de har – også for gutter. Jeg legger ut lenkene her og:
http://www.aftenposten.no/familieogoppvekst/Linna-lager-tegneblokken-du-aldri-har-sett-maken-til-499947_1.snd
http://www.klikk.no/kvinneguiden/kommentarer/article1594065.ece
Jeg har sønner som har hatt noen av de skoene/plaggene som er markedsføres til jenter, og tro meg: Det skal en rak rygg til for å møte det presset jevnaldrende da legger på dem.
Veldig bra skrevet! Merket jeg ble provosert selv over at så mange var så negative til denne moren. At dette egentlig bare er en bagatell kan jeg ho være enig i, problemet er at når det blir veldig mange av disse små bagatellene, så blir det et problem. For denne moren var dette hennes måte å sette fokus på problemet på.
Og jeg må si jeg er veldig enig med deg om akkurat dette med alle de valgene som blir tatt for barnet før barnet er gammelt nok til å velge selv. Disse påvirker nok mer enn mange tror.
Desverre tror jeg som deg at mange ikke har tenkt over dette med kjønnsroller, eller velger å ikke bry seg (fordi man tror man er så flink uansett?), og mange ser nok ikke helt sammenhengen med den kampen voksne kvinner og menn kjemper i dag (likestilling både på jobb og hjemme, stellebord på herretoaletter, pappaperm, og også andre ting som aksept for homofili og i det hele tatt det å kunne være seg selv mm.) Det er jo litt ironiskt når fedre klager på at det ikke er stellebord på herretoalettet og samtidig kjøper dukke til datteren sin og ikke til sønnen..
Veldig enig med deg 🙂
The Onion viser klart og tydelig problemet med havfruekappa: http://www.theonion.com/article/teenage-girl-blossoming-into-beautiful-object-31061
Haha, skikkelig tatt på kornet!